Overskriften er en barnslig måte å avlegge en ed på.
For undertegnedes vedkommende er den førstedelen en solid overdrivelse, den andre en halvsannhet.
Tekst og foto: Arvid Sivertsen
Men en kniv har jeg hatt i hjertet. Den er der ennå så betydningen er så overført at det ikke har vært behov for medisinsk hjelp. Vi er i landskapet for møte, samliv, adskillelse, sorg og lykkelig gjenforening.
Det hele startet en vakker høstdag i 1980. Jeg var ny elev på sjøguttlinja ved Risøy Folkehøyskole, og like sikkert som at postanvisningen fra lånekassa kom, var at en liten del av den ble byttet mot en bussbillett til Tvedestrand. Noen helt uvurderlig viktige langspillplater og en kaffetrakter var vel det mest presserende på handlelista. Men i vinduet hos jernvarehandleren, han holdt til på toppen av den lille kneika før det virkelig begynner å gå nedover for de som ferdes i byen, der lå den. Blank og lynende skarp bød den seg fram. En Hallingen jaktkniv fra Brusletto-fabrikken på Gol. Det var kjærlighet ved første blikk, og som vordende sjømann på «landlov» vet man at slikt koster. Men litt får da en stakkar unne seg. Og hevdet ikke disse havets gamle ulker, de med livet fullt av fartstid at: En sjømann uten kniv er like lite verd som ei hore uten … (det ligner på noe Gudbrandsdøler sier når de mener ikke). Medgiften ble ordnet med mannen bak disken, og lykkelige satte vi kursen mot resten av livet.
Sammen var vi nesten hele verden rundt på alskens hav med små avbrekk i eksotiske havner. Noen dans på roser var det ikke, for vi oppholdt oss for det meste i noen møkkete, støyende og glovarme maskinrom. Lik som i de fleste andre av livets forhold, ble grenser forsøkt flyttet. Foruten knivbruk var det små rollespill som huggjern, meisel og merlespiker i ståltau. Noe som etterlot både sår og stygge hakk. En behandling jeg tidvis fikk blø for, bokstavelig talt.
Etter at sjømannslivet var over, ble tilværelsen det reneste slaraffenliv. Bare avbrutt av noen camping- og fisketurer. Etter en del år mer eller mindre i skuffen dro vi igjen sammen ut i krigen. Denne gangen var det lastebiler med og uten kran og eller containere som ble slagmarken. Vi var ganske lykkelige. Men så en dag kom sjokket. Slira var tom. Et av disse lammende øyeblikkene før raseriet og fortvilelsen sloss om plassen i sjel og sinn. Jeg lette og lette, men kniven var borte. Landskapet rundt flyplassen på Gardermoen hadde slukt den. Som så mange andre i lignende situasjoner forsøkte jeg å finne en ny partner, gjerne så lik den gamle som mulig. Heldigvis hadde fabrikken på Gol satt en stopper for den slags påfunn, Hallingen var gått ut av produksjon. Man kikket på fargebilder for å se om det var noe som fenget, og selv om de bød seg fram – slanke, blanke og glatte, fenget det ikke.
Årene gikk med rimelige utgaver som kun gjorde jobben sin, omtrent som en enkemann med hushjelp. Etter en tid ble også den tomme slira sendt ut i renholdsverkets evige univers. Selvfølgelig med en enkel og verdig seremoni.
Så en kveld for et par måneder siden satt jeg og kjedet meg. Holdt på å skrive noe sammen med en fyr som bare kommuniserer via e-post. Et redelig standpunkt, men det tar tid mellom replikkene. Jeg var lei av å legge kabal. Og på Finn.no var det ikke flere hus jeg kunne planlegge å kjøpe morgenen etter telefonsamtalen med Norsk Tipping på Hamar. Jeg er ikke noen storsamler av noe som helst, men klokker, penner, kniver og hodeplagg kan man aldri få for mange av. For å drøye tida begynte jeg, for absolutt første gang, å se på hvilke brukte kniver som bød seg fram i Schibstedts pengemaskin. Etter en fem – seks sider med dødbringende fantasiprodukter med skarp egg og knokejern, beundret jeg alle som orket å bla i møkka på jakt etter gull. Men som så ofte ellers ble det en side til.
Plutselig var jeg i en sånn tilstand hvor hjertet, hjernen og øynene ikke er koblet sammen, men farer i hver sin retning i vill fart. Der var den hakkete og skamferte gamle krigeren. Illustrert med et dårlig mobiltetefonbilde ble den budt fram for 300 kroner. Bare litt mindre enn den kostet i 1980, justert med utgifter til porto var det eksakt samme sum. Den var havnet i klørne på en brukthandler på Kongsvinger, en med litt frynsete rykte og mange oppslag i lokalavisa. Nesten 15 års adskillelse var brakt til ende og gjenforeningen ble beseglet via Vipps. Etter ei uke lå den i postkassa, og nyter nå sin alderdom i en uoriginal slire og bevoktes som en dement eldre på et godt sykehjem.
Jeg kjente igjen kniven på noen malingsflekker på lærskaftet og kan skrive under på at Jotuns skipsmaling fra 80-tallet holder i all slags vær.
Historien er fantastisk og helt sann. Ti kniver i hjertet og mor og far i døden.
