Fiendtlig arkitektur

Fiendtlig, defensiv eller disiplinær arkitektur og design (engelsk: hostile, defensive architecture) er fellesbegreper for ulike arkitekturelementer som søker å kontrollere og manipulere hvordan offentlige rom brukes, hvilke former for samspill og hva slags atferd som er ønsket. Dens bruk, som et instrument for urban segregering – å skille de som har adgang til det offentlige rom fra de som anses som uønskede – er et voksende fenomen.

Tekst og foto: Hjørdis kurås

Utformingen blir mer vanlig i urbane områder. Det vi tenker på som offentlige rom i moderne byer, er pseudo-offentlige rom med blanding av kommersielle kjøpesentre og privat eiendom, du kan oppholde deg der, hvis du er den “rette typen person”. Folk forhindres å bli værende ved at benker fjernes, eller utformes til korte opphold, for eksempel ved å fjerne rygglene, benytte harde og kalde materialer og proporsjoner som gjør det umulig å ligge og ubehagelig å sitte over lengre tid. Ubehagelige benker og stoler er utfordrende å bruke eller utilgjengelige for funksjonshemmede, eldre og barn. Fattigdom er årsaken til at de hjemløse er de primære ofrene for fiendtlig arkitektur.

Hjemløse, noen uten ID-papirer, og som oftest uten penger, kan ikke bruke vanlige leiemarkeder, hoteller eller airbnb. Mange sover ute, i parker, under broer, som illegale arbeidere i kafeer o.l. De befinner seg som oftest i urbane områder, noen har lovlig opphold, andre ikke. Ofte jages de fra sted til sted. Felles for alle disse grupperingene er at de ikke utgjør den kjernen hvor kjøpekraften er størst, deres bruk av offentlig rom er uønsket.

Fiendtlig arkitektur løser ikke hjemløshet, men skyver den vekk fra synsfeltet. Hjemløshet er et komplekst problem som involverer flere faktorer, og ingen velger å la være å bli hjemløse fordi flater i en by har pigger. Og selv om det er absolutt stygt, er det den grunnleggende ondskapen til fiendtlig arkitektur som er verst og som gjør urbane rom ulevelig for de mest sårbare.

Buss-stasjoner er vanlige steder hvor hjemløse søker ly, som igjen har ført til at bussholdeplasser nå ikke har seter hvor man kan legge seg, og hvor det ofte er kun delvis ly. Få designer bussholdeplasser som gir Wi-Fi, strøm/lading, viser kunst, har bok/klær/leker utveksling, eller noe som fremmer samtale mellom fremmede. En bussholdeplass kan tjene flere formål, men hvis vi bare velger å se på et ”problem” med holdeplassen, blir vi selektivt uvitende om de sosiale og politiske implikasjonene ved offentlige rom. Hvis et sted trenger pigger for å hindre folk i å sove der, er det sannsynligvis uttrykk for en større, ubehandlet sykdom i samfunnet, som pigger ikke er rustet til å håndtere.

Bruk av disiplinær arkitektur i det offentlige rom er ikke noe nytt. Det har lenge vært brukt til å kontrollere og manipulere hvordan offentlige rom brukes, og hvilke former for samspill og sosialitet som er mulig innenfor den. I begynnelsen av 1900-tallet ble det bygget anti-urineringsenheter, designet på en slik måte at om en slo lens, ble strålen sprutet tilbake. Men løsningen på problemet med offentlig urinering kom først da det ble installert offentlige toaletter.

I “fjordbyen” Oslo, som nærmer seg en million innbyggere, er disse og Oslos besøkende avspist med en liten kulp på få meter på Sørenga. På en god sommerdag kan det være over 30 000 personer innom Sørenga. – “Det er få toaletter på badeområdet, og folk urinerer i barnehagene og i trappeoppganger”, sier Eira Larsen van der Berg, bosatt på Sørenga siden 2016. Hun mener området ikke er dimensjonert for å ta imot så mange mennesker som kommer på dager med fint vær.

Problemet er jo at hele kyststripa i Oslo sentrum er helt eller delvis privatisert. Folk ønsker å bade på en varm dag, og ikke alle har like muligheter for å reise langt eller stå i kø ut av byen etter at de er ferdige på jobb og har hentet unger i barnehage. Hva tenkte politikerne på når det i utgangspunktet er fri ferdselsrett for allmennheten i strandsonen langs sjøen, med byggeforbud langs norskekysten i over 50 år, og likevel bygges det mest der behovet for møteplasser og fri ferdsel er størst?

Londons anti-terrorsjef, Nick Aldworth, advarte mot bilterror på Karl Johans gate i Oslo, og resultatet er blitt betong- og jernblomsterkasser som skal hindre kjøretøy i å dundre inn i folk i travle gater. ”Lone-wolf”-terrorisme har blitt en betydelig utfordring. Det er ofte et tilfelle av individuell handling, og de kan være ganske spontane. Anne Giudicelli, leder av sikkerhetskonsulent Terr (o) risc i Paris, uttaler: ”Hver gang du setter inn et nytt hinder etter et angrep eller gjør et motangrep, tilpasser angriperne seg for å komme seg rundt tiltakene og finner hullene.” På samme måte som blomsterkasser i jern ikke hindrer terrorisme, løser ikke pigger årsaken til hjemløshet.

Fiendtlig arkitektur påvirker hvordan alle bruker en by, og tankegangen er fjern fra et offentlig rom som demokratisk møteplass. Disse designene skaper en oppfattelse om at “de andre” er fienden, og marginaliserer grupper som allerede er utstøtt. Istedenfor å bruke arkitektur i offentlig rom for å håndheve sosiale forskjeller, kunne man skape møteplasser. For, hvis byrommet er vårt mest varige og vellykkede forsøk på en gjenskapning av den smeltedigelen av en verden vi lever i, burde byplanlegging fri oss fra fiendtlig design og arkitektur.

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2020 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av:

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>