Denne duken passer IKKE i mitt hus!

Arkitekten som pedagog – ”anti-arkitektur”

Det var innvielsesfest på en av de vakre og strukturrike eneboligene oppe i en av byens vestvendte åser.

Tekst: Frode Svane Foto: Sol Hinami-Mayorgae

Arkitekten var selvsagt invitert. På stuebordet lå husfruens nyproduserte borduk. Fargerik og folkelig. På et tidspunkt utpå kvelden reiser arkitekten seg plutselig opp, river duken demonstrativt av bordet, kaster den på peisbålet og roper høyt: ”Denne duken passer IKKE i mitt hus!” – Arkitekten var den berømte Sverre Fehn, – i en lengre periode også professor på Arkitekthøyskolen i Oslo, der jeg studerte i noen år.

”Anti-arkitektur” innebærer å jobbe nedenfra og opp, med noe som også kan kalles ”demokratisk arkitektur”. I dette ligger det at brukerne skal ha muligheter til å videreutvikle, omforme og prege sine egne fysiske rammer, etter skiftende behov. Dette er ikke lett å få til, for det kan kreve en gjennomtenkt fleksibilitet, – kanskje også en form for uhøytidelighet, som gir rom for brukernes utfoldelse. Dette er altså ikke i første rekke ”arkitektens bygg”, men brukernes.

Arkitektens rolle som pedagog er helt klar i ulike undervisningssammenhenger, der en for eksempel skal utdanne nye arkitekter. Fokuset mitt her er ”arkitekten som pedagog” i sammenheng med brukermedvirkning. Brukermedvirkning kan falle inn under den virksomhet som vi kaller ”anti-arkitektur” – nemlig å lære opp brukerne til å planlegge eller prosjektere viktige deler av sitt eget miljø sjøl. Denne type brukermedvirkning forutsetter at brukerne er tilstede og er lett tilgjengelige. Slike prosesser krever tid, ofte mye tid. Brukermedvirkning er en gjensidig læreprosess, der arkitekten eller planleggeren på den ene sida må lære, – sette seg inn i brukernes situasjon og finne ut av hva som er brukernes reelle behov i det aktuelle prosjektet, – altså arkitekten må lære noe av og om brukerne. Når man skal vise brukerne hvilke muligheter som finnes, må arkitekten fungere som pedagog og inspirator. Her trengs det mange gode, visuelle redskaper. Visualisering på ulike måter er viktig.

Mine egne viktigste erfaringer i rollen som arkitekt/pedagog har jeg i samspill og dialoger med barn og ungdom. Begrepet ”informativ utspørring” blir viktig. Man kan ikke bare spørre miljødeltakerne om ”hva de vil ha”! Da svarer de selvsagt ut fra den begrensede oversikten de har fra før, med de begreper som de inntil da behersker. Brukerne må tilføres forståelse og oversikt over de muligheter og aktuelle alternativer som finnes. De må læres opp til å se nye muligheter. Befaringer (studieturer) i andre ”liknende miljøer” kan være viktig, for å se hva som er gjennomført av positive tiltak/forbedringer der. Men bildeprogrammer er også viktige i en slik sammenheng. Disse kan brukes til ”komparative analyser”. For å kunne karakterisere sitt eget miljø, sette kjennetegn på sitt eget miljø på godt og vondt, må en ha noe konkret å sammenlikne det med. Komparative analyser i TID og ROM. Hvordan var det HER FØR, – hvordan er det HER NÅ? Hvordan er det HER NÅ, i forhold til DER NÅ? Her kan en sette bilder opp mot hverandre. På denne måten får brukerne et konkret sammenlikningsgrunnlag. Da kan man planlegge forbedringer og nye miljøer sammen i en gruppe, gjennom en felles miljøanalyse. I oppstarten trenger gruppa en fase med FELLES PROBLEMATISERING, deretter en tilførsel av FELLES INSPIRASJON! Dette gir motivasjon for felles handling for forbedringer. Her kommer arkitekten inn som god pedagog og inspirator. Nå blir det dialog med brukerne! Det må vises konkret hvilke gode alternativer og muligheter som finnes.

Sjøl har jeg lært opp barn til å bygge og bruke tredimensjonale modeller til forandringseksperimenter. Jeg har lært dem opp til å lese kart og bruke kart som registreringsverktøy osv. Dette er en form for ”språkopplæring”. Brukerne må læres opp til å kunne delta. Arkitekten som pedagog lærer opp brukerne til å planlegge hele eller deler av sitt eget miljø sjøl i en dialog. I arkitekturfaget trenger vi også begrepet ”anti-arkitektur” slik som psykiatrien trengte sitt begrep ”anti-psykiatri”. Medisinen trenger også sin ”anti-virksomhet” og anti-faglige forståelse, som blant annet innebærer mye mer og kanskje hovedsakelig forebyggende arbeid. Fastlegen tar ikke på deg lenger. Sitter bare og ser inn i dataskjermen og noterer.

”Anti” innebærer motstand mot veletablerte normer og forståelser av faget. Våre arkitekturbegreper er stort sett skapt innenfor i vestens storbyer. Studerer man nøyere på ”arkitektur” i andre kulturer og prøver å sette seg inn i hvordan de estetiske uttrykkene blir utviklet her, som en del av folkenes hverdagskultur, får vi nye perspektiver på vår egen vestens arkitektur. Å utvikle denne forståelsen er også en del av ”anti-arkitektur”-virksomheten.
(OK, – selvfølgelig trenger man arkitekter som formgivere, men innholdet i flaska må brukerne få bestemme! – ”Det viktigste er ikke hvordan flaska ser ut, men innholdet på flaska!” – Lao-Tse)

Men vi trenger flere ”anti-arkitekter” og ”barfot-leger”, som virkelig tar tak i deg, er uhøytidelige og litt mindre arrogante på egne vegne, – som får ut ørevoksen og lærer seg til å lytte til folk flest, og også til barn og ungdom! Og som søker seg fram til reelle behov i samarbeid med brukerne!

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2020 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av:

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>