Solfrid satt i sitt slott og så utover sitt lille rike. Vestre Sørvåg. Her hadde hun vokst opp, her hadde hun oppdratt sine barn, her hadde hun engasjert seg og kjempet for nabolaget. For tryggere skolevei, og imot asylmottak.
Tekst: Sindre Sand Foto: Internett
Hun var stolt av innsatsen hun hadde lagt ned i denne perlen av et boligstrøk som hun var så inderlig glad i.
Tømmerhuset fra 1905 var velholdt. Det kunne faktisk komme til å bikke ti millioner, hadde den lokale megleren sagt. Det kunne komme godt med, nå som firmaet til Halvor skrantet. Hun fikk den vonde klumpen i magen igjen, hun så for seg henne og Halvor inne i en leilighet i sentrum, hun så for seg å måtte bli alminnelig, å miste sin posisjon som Primus Motor for lokalsamfunnet, hun så for seg å måtte starte på nytt. Så lenge hun slapp å leie, skulle hun nok klare seg gjennom et slikt fall i status, men det kom til å bli hardt. Hun kunne konstruere en historie om sykdom, om at huset ble for tungt å drifte, om at de måtte flytte til noe mindre i byen, noe lite og enkelt.
Hun drakk en GT sammen med salaten hun hadde laget til lunsj. Helt ufarlig. Voltarenen var det kanskje litt verre med. Hun hadde hatt den liggende en stund, egentlig var det Halvors, etter et stygt fall i skiløypa i fjor. Men hun klarte ikke å sove lenger. Hun bekymret seg. Ikke bare for sin egen posisjon – nei langt ifra. Hun var bekymret for lokalsamfunnet. Dette stedet som hun hadde lagt sin sjel i å bygge opp. Nå var det truet, av onde krefter. Narkomane var de sikkert også, disse nye.
Kai og Silja hette de. De var vel i trettiårene. De hadde arvet huset av Fru Lyngstad nede i Sørsvingen. Kai var den bortkomne sønnen som Fru Lyngstad aldri snakket om. Han hadde dratt hjemmefra tidlig, som søttenåring. Siden hadde egentlig ingen hørt snakk om han. Solfrid hadde håpet i det lengste at Fru Lyngstads funkisvilla fra søttitallet ville tilgodeses Velforeningen når fruen falt fra. Hun hadde til og med dristet seg til å få en arkitekt-bekjent til å tegne noen uformelle skisser til hvordan villaen kunne ombygges til vel-hus. Det var jo direkte pinlig at velforeningen holdt hus i den nedlagte barnehagen i nabolaget. Det var rett og slett ikke verdig.
Men nå var disse planene lagt i grus. Kai Lyngstad hadde arvet huset, og flyttet inn med kone og barn. Eller Lyngstad het han jo ikke. Kai Kaszinski, var visst navnet. Noe så latterlig. Han hadde tatt konens etternavn. Nå til dags skulle til og med menn være feminister.
Og ikke nok med det. Han hadde flere med på lasset. Kone og barn var nå en ting, men huset var omgjort til et slags kollektiv – det var visst flere familier som bodde der nå, og enslige også. Noen hadde fremmedkulturell bakgrunn. En av dem så direkte farlig ut. Hun hadde sett ham på postkontoret. Fingrene var tatoverte, og buksene hadde hull.
Hun hadde sjekket på opplysningen.no, og nå var det så mange som 13 personer registrert i villaen. Det var også et slags firma registrert på adressen – Kulturmøter AS.
Solfrids makt var på vikende front. Hun visste det, men hun kjempet fremdeles imot.
Hun hadde sine midler. Styremedlem i den lokale velforeningen. Og Facebook-redaktør i lokalsamfunnets Facebookgruppe – Vi som bryr oss om Vestre Sørvåg og Omegn. Hun hadde fått hjelp til å stille inn gruppen slik at alle innlegg måtte godkjennes av henne.
Men denne Kai, han hadde blitt medlem uten at hun hadde forstått helt hvem han var. Nå hadde hun selvsagt fått lukket gruppen slik at alle nye medlemmer måtte godkjennes, men skaden var skjedd, og Kai var inne.
Det vonde, det ekle, hadde skjedd forrige uke. Kai Kaszinski hadde forsøkt å laste opp et arrangement han hadde opprettet på Facebook. Kulturfestival i Sørsvingen 48 lørdag 9. september. Det var tre uker fra i dag. Sirkusartister, ansiktsmaling, og performance. Gratis vegetarmat skulle det visst også være. Hun fikk vondt i magen av tanken på det som hadde skjedd i ettertid. Hun hadde selvsagt ikke godkjent posten, så arrangementet ble ikke publisert. Det ville vært direkte uansvarlig. Antakelig ville det være fri flyt av både det ene og det andre der nede i Sørsvingen denne lørdagen. Hun kunne ikke hindre folk i å delta, men hun ville ikke legge til rette for at lokalsamfunnet skulle eksponeres for en slik destruktiv livsstil som nå skulle stilles ut på denne såkalte kulturfestivalen.
Etterpå hadde det kommet flere ubehagelige meldinger i innboksen fra denne Kaszinski. «Udemokratisk». «Sensurering». «Diktator-tendenser».
Hun hadde nemlig opprettet et eget arrangement, som et mot-trekk. Høstfest i Velhuset lørdag 9. september. Moro for voksne og barn, med grillmat og musikkinnslag fra den lokale trubaduren.
Hun logget seg inn på Facebook igjen. Roligere nå, Voltarenen gjorde underverker.
Hun slettet Kai Kaszinski som medlem i Vi som bryr oss om Vestre Sørvåg og Omegn.
