Dromedar, Death Crush, Guff, Purple-X, The Crates, Skalla.
Tekst: Harald Lange og Chris
– DaDa Finale
Dromedars seneste musikkvideo DaDa Finale tar albumkonseptet Human Condition 2.0 til en uunngåelig konklusjon og manifesterer visuelt Dromedars profil i det offentlige rommet. DaDa Finale kombinerer bandets bombastiske psykedeliske ekstaser med en ny orientering mot konvensjonell låtskrivning og pop-sensibiliteter. Resultatet er medrivende, dansbart og spenner mellom majestetiske partier av høy proklamasjon til et naivistisk tullerefreng man enten irriteres over (døllt) eller lar seg rive med av. Jeg velger det siste, og tilslutter meg Dromedars crazy, frika entourage i en vill og ukoreografert dans som kanskje ikke har noen mening utover det åpenbare bruddet med all konvensjon og normalitet. It’s final, it’s DaDa.
H.L.
– Megazone
Dette er faktisk debut-albumet til Linn Nystadnes’ viltre støyrock-foretak. Deres serie av «leksjoner» i no-wave inspirerte dekonstruksjoner av rockens falliske slagside har alle blitt kult-klassikere i noen grad. Idag er det lett å glemme at Deathcrush i 2010-2013 frontet et nytt og spennende avsnitt i oslo-rocken som bidro sterkt til å re-aktualisere scenen med sin høylytte og utfordrende anti-rock.
Albumet Megazone kommer etter noen år med mindre intens aktivitet fra Deathcrush, mens Nystadnes og hennes partner-in-crime Vidar Evensen har utforsket potensialet i et utvidet utvalg av tekniske instrumenter og forvrengere i sitt felles foretak Oilskin. Deres erfaringer og empiri fra Oilskin er naturlig nok integrert i produksjonen av Megazone. På analoge trommer har de med seg den unge, lovende og hardt arbeidende Pelle Bamle, som også hamrer rytme for hhv stonerpunk-bandet Cvnt Fistula og passiv-aggressive Skalla (sistnevnte se eget avsnitt). Resultatet har blitt et album som ekserserer Deathcrush-beistet i både delvis kjente former og i uvante retninger, uten at det er noen tvil om hvem som er på besøk. Dette er Deatcrush 2.0 og de melder seg med denne produksjonen på som et aktuelt band å regne med også i kommende sesonger.
H.L.
– demo
Klikk klikk… BANG! Der har du starten på demoen til Guff, et nysprunget band rett ut av den svette øvingskjeller’n på Blitz!
Riffene er ferske, hardtslående og aggressive, Snörres trommer kjennes ut som et heftig spark rett i rasstappen og Dølles hese skrik klanger vakkert igjennom trommehinnene dine.
Sangene er en miks av norske og engelske, med tekster som er relevante til dagens bedritne, dystre samfunn. Jeg ville selv sagt at jeg hører tydelig inspirasjon fra band som antischism, Ajax, PMS84.
Navnene på sangene er som følger
1. Ambitions
2. Guns at the border
3. 22 cm
4. Hold kjeft
5. Ignorance is bliss
6. Distance
Per nå så kan du finne dem på bandcamp under navnet Guff. Demoen ligger også ute på YouTube hvis du vil sjekke den ut før du kjøper den! Kun mulig og få tak i digitalt, men kassett kommer.
CLK
– EP S/T
I den nye bølgen av ung sint oslo-hardcore står Purple-X fram med en fengende miks av ung, aggressiv sensitivitet og den tradisjonelle oslo-skolens lyd.
Purple-X gjorde sine første framstøt på scene og demo i 2017 og gjorde seg bemerket med teft, vilje og frenetisk energi. Man kunne allerede da ane potensialet, men ikke desto mindre gledelig at bandet i 2019 viser at de har tatt tydelige steg og modnet lyden sin ytterligere. Spesielt vokalist Mutan Tone har gjort store sprang. Her framstår hun som en modnet vokal karakter som mestrer sitt sett av virkemidler på en måte som løfter bandets desperate larm til et påtagelig aktualitetsnivå. Dette er lyden av her og nå, skriker Purple-X og det står til troverdighet og vel så det.
Deres nye 4-spors EP viser et band som er godt på gang og på vei mot noe stort, og den vil bli stående som en av dette årets markører i oslo-punken.
Produsert av Kenneth Storkås i Endless Tinnitus Studio.
Byllepest Distro.
Utgivelsen markeres med slippfest og konsert på Barrikaden 30. mars.
H.L.
– White trash morning
The Crates har gjort seg bemerket med sin sjarmerende anvendelse av de gamle triksene fra garasjerocken i oppdatert format de siste par årene. I desember ga de ut sitt debut-album «White trash morning» , full av den fengende og småmorsomme rocken de har underholdt publikum med land og strand rundt. Skiva har fått generelt god mottagelse og omtale på renommerte musikk-blogger, ikke uten grunn. White trash morning byr på en rad av lekne og flørtende låter som kaller på godt humør og god stemning, skiva sklir rett inn som lydteppe til en «rocka» studentfest . Blott til lyst og levert med overskudd og eleganse, det føles befriende på et vis.
H.L.
– Kanskje jeg lyver
Skalla slapp i februar låta «Kanskje jeg lyver», og varsler at album kommer med våren.
Skalla holder seg fortsatt til sin minimalistiske grunnoppskrift av punk, hip-hop og lyden av oslo, men franstår i denne balladen mer solvendte og optimistiske enn i sin nattsvarte ep-debut «natt til siste mai» fra 2017.
Der tematikken før har sentrert rundt fremmedgjøring og en uoverkommelig avstand handler «kanskje..» om tilnærming, om enn med forbehold. Det vanker til og med en antydning av smil og noe som ligner en slags glede. Kanskje det finnes håp for den bortløpte unge mannen, om han ikke kødder det til. Musikalsk hviler beaten på en adaptert trommemarsj og en følsom vokal levering. Litt Klovner i Kamp, litt De fjerne Slektningene, men aller mest Skalla, i et sjeldent øyeblikk av noe som ligner optimisme. Kanskje byr dagen i morgen på noe det er verdt å vente på.
H.L.
