Retten til bolig

FN-konvensjonen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter slår fast at medlemslandene skal sørge for at innbyggerne har tilgang til blant annet mat, vann, utdannelse og bolig. Boligen skal blant annet være stor nok, sunn, og med et rimelig kostnadsnivå. Norge er tilslutta konvensjonen, men hva betyr egentlig det?

Tekst: Anne-Rita Andal, avdelingsleder i Leieboerforeningen  Foto: Per Arild Skorgen

Å snakke om menneskerettigheter i Norge kan tidvis oppfattes som pompøst og unødvendig. Vi bor i verdens rikeste land, vi har ytringsfrihet og likestilling, gode velferdsordninger, lav barnedødelighet, høyt utdanningsnivå og hytte på fjellet. De fleste i Norge bor dessuten trygt og godt i eid bolig, som følge av den relativt unike norske boligpolitikken – eierlinja. Men vår markedsbaserte boligpolitikk fungerer som en forskjellsmaskin som bidrar til å sementere og forsterke ulikhet og utenforskap. Det er ikke mer enn en mil mellom de kommunale blokkene på østkanten og eneboligene på vestkanten, men forskjellene er store, og det er lite tvil om hvilket av disse stedene som gir de beste oppvekstvilkår. Den norske boligpolitikken siden andre verdenskrig har fungert godt for de aller fleste. Jeg interesserer meg ikke for eierlinjas fordeler – jeg vet og jeg anerkjenner at eierlinja har fungert godt. Jeg interesserer meg for de som står utenfor eiemarkedet, og kanskje også utenfor leiemarkedet. De som står i kø for å få kommunal bolig, og de som har fått kommunal bolig, men som sliter med å betale en høy husleie for en leilighet med en standard langt under det som er å finne på markedet til lignende pris. De som leier privat i sameier der utleiere gjennomfører ulovlige utkastelser og ulovlige husleieøkninger. Retten til bolig er ikke så viktig om du tilhører innenforskapet, men det er viktig om du tilhører den økende gruppen av fattige i Norge, gruppen som omtales som vanskeligstilte på boligmarkedet.

Bolig som menneskerett i norsk lov-
givning hadde ført til en mye mer aktiv kommunal boligpolitikk enn den vi har i dag.

Retten til bolig er nedfelt i to ulike lover – Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (sosialtjenesteloven) og lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Begge disse lovene slår fast kommunens plikt til å medvirke til å skaffe bolig til vanskeligstilte. Plikten til å medvirke kan i praksis være å veilede boligtrengende til å bruke finn.no, å bistå med sosialgaranti – som mange private utleiere motsetter seg – eller hjelp til å søke startlån. Kanskje er man så heldig / trengende at man slipper gjennom kommunens nåløye og oppfyller kriteriene for å få kommunal bolig – et av kommunens virkemidler for å bistå vanskeligstilte. Oslo kommune er faktisk landets største boligutleier med sine 11.000 kommunale boliger, men sett i forhold til det reelle behovet for kommunale boliger, er antallet lite.

Litt rett
Riktignok har bostedsløse rett på akuttbolig ifølge sosiallovgivningen, og antall bostedsløse har gått kraftig ned de siste årene – noe som selvsagt er bra. Men hva med at fattigdommen er økende og opp til 33 % av barnefamiliene i visse områder i Oslo lever under fattigdomsgrensa? Smak litt på det. Midt mellom borettslag der middelklassenordmenn lever sine middelklasseliv, lever mennesker i dyp fattigdom under utrygge og dårlige boforhold. Ikke nok med det – de betaler markedsleie for boligene sine, såkalt gjengs leie. Og det til tross for at mange av disse boligene har en lav standard sammenlignet med leieboliger på det private markedet. De som bor i disse boligene bor trangt – fram til regelverket ble revidert av SV i byråd for et års tid siden ble 3-4 barn per soverom regnet som greit – de bor utrygt med behovsprøvde 3 eller 5-årskontrakter, og de bor dårlig, i kommunale leiligheter med stort vedlikeholdsetterslep. Mange må søke supplerende sosialstønad for å dekke inn husleiene, som stort sett økes hvert 3. år i takt med at prisene på det private leiemarkedet går opp.

Dette er eierlinjas bakside, og konsekvensene for enkeltindividet og samfunnet er store.
I 1966 ble FN-konvensjonen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter- ØSK – vedtatt. Norge ratifiserte konvensjonen i 1972 og inkorporerte den senere i menneskerettighetsloven i 1999. Det betyr i praksis at FN-konvensjonen ved motstrid går foran norsk lov.(1) Formålet med ØSK er at medlemslandene – Norge i vårt tilfelle – skal sørge for at innbyggerne har tilgang til blant annet mat, vann, utdannelse og ikke minst bolig. Her er det mange godbiter, ikke minst når det kommer til retten til bolig.

I ØSK kan vi lese at enhver har retten til å “live somewhere in security, peace and dignity (…) adequate privacy, adequate space, adequate security, adequate lighting and ventilation, adequate basic infrastructure and adequate location with regard to work and basic facilities – all at a reasonable cost”.(2)

Bolig som menneskerett – eller mangelen på sådan – er kanskje også viktig for boligeiere. Den er i alle fall viktig for norsk boligpolitikk. Denne skampletten i den norske lovgivningen er Grunnlovens ufrivillige bidrag til at Husbanken underfinansieres. Bolig som menneskerett i norsk lovgivning hadde ført til en mye mer aktiv kommunal boligpolitikk enn den vi har i dag. Kommunene hadde fått en plikt til å skaffe boliger til vanskeligstilte, og i Oslo er det nærliggende å tro at plikten ville blitt overholdt gjennom en større offentlig boligsektor og en vridning fra et privat og ustabilt utleiemarked til en kombinasjon av offentlig og profesjonelt utleiemarked der store utleiere inngikk langsiktige og forpliktende avtaler med kommunen om å stille boliger til disposisjon. En dreining over til et større profesjonelt leiemarked og en større offentlig leiesektor hadde igjen ført til en dreining bort fra boligen som investeringsobjekt for privatpersoner. Og dersom boligen hadde blitt mindre attraktiv som investeringsobjekt, så er det kanskje en liten sjanse for at det hadde blitt bittelitt rimeligere å kjøpe bolig.
Men alt til sin tid, for eierlinja er det ingen som rører.

Er du av den litt vanskelige typen, oppfordres du herved til å ta en utskrift av ØSK Art. 11 og troppe opp på nærmeste NAV–kontor (husk timeavtale!) med denne. Dersom lykken ikke står deg bi, og du oppdager at ditt lokale NAV–kontor bryter dine grunnleggende menneskerettigheter, kan du klage dem inn for menneskerettighetsdomstolen i Sarpsborg. Lykke til!


Noter

1) Kjellevold, Alice. Retten til bolig og oppfølgingstjenester En utredning for Kommunal- og regionaldepartementet / Boligutvalget 2011

2) Art. 11 ØSK. Se også https://www.ohchr.org/EN/Issues/Housing/toolkit/Pages/RighttoAdequateHousingToolkit.aspx

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2019 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>