Et hjem for deg – en pengemaskin for oss

Det startet med et krasj, finanskrasj, rundt skiftet mellom 18- og 19-hundretallet. Bankene gikk over ende, på grunn av et rykte, og mye av boligbyggingen stoppet opp.

Tekst og foto: Arvid Sivertsen

Industrieierne hadde et umettelig behov for billig arbeidskraft. Når billig er nøkkelordet er ikke det å skaffe seg tak over hodet gjort i en håndvending. Og utleie av losji til lutfattige er ingen lukrativ affære. Hva er da bedre for de som snaut betaler skatt enn å be det offentlige punge ut for å løse behovene.

Mye lar seg nok løse mens pjolterglassene dugger på mahognybordene. Von Fiffel og ordføreren blir enige om at det er en kommunal oppgave å ta risikoen med å huse hordene fra bygda, de som skal slite seg ut for velstand og fremskritt.

I det herrens år 1902 kunne arbeiderne strømme til armodens palass. Ordføreren kunne snakke varmt om omsorg, fremskritt og om alt gullet i den grønne skogen. Mens Von Fiffel gned seg i hendene.

De kommunale boligkompleksene ble snart overfylt og utviklet seg til rene slumområder. Arbeiderne betalte som vanlig prisen på framskrittets slagmark.

Etter hvert som teknologien i fabrikkene ble mer avansert kom behovet for skolerte arbeidere. Her så fabrikkeierne at det var lønnsomt å bygge arbeiderboliger. De ville binde kvalifiserte folk til bedriften og deler av lønna kom tilbake som husleie. Men kommunen måtte fortsatt huse de som befant seg under dette nivået. Den kommunale slummen ble et hjem for filleproletariatet.

Første halvdel av 19-hundretallet var sterkt preget av krig, kaos og gjenoppbygging. Så snart røyken begynte å legge seg så noen skarpøyde ideologer at systemet med tjenesteboliger og kommunale boliger absolutt ikke var ideelt. Tanken var at folk med boliglån ikke stilte i første linje i revolusjonen. Arbeiderbevegelsen kjøpte ideen om friheten ved å eie sin egen bolig, og det borgerlige selveierdemokratiet la seg som et teppe over land og folk.

Kommunen begynte sakte å selge ut deler av boligmassen, men mye ble beholdt. Det var behov for å huse folk som datt ut av systemet. Det var også viktig å kunne tilby ansatte rimelige boliger, for da krevde de mindre i lønn. Hele boligsektoren i byene var også sterkt regulert når det gjaldt både leie og salgspriser.

I et samfunn som raserer arbeidsmarkedet er det stadig tilgang på folk som må leie et sted å bo. I et konstruert marked kan prisene skrus til himmels, for staten må jo redde de som faller utenfor.

Så kom katastrofen, eller høyrebølgen som noen kaller den. Arbeiderbevegelsen og venstresida bommet totalt i kampen om boligmarkedet. De ble vel blendet av at de ble med på festen. Willøkonomene så på regulering som sosialistisk, det var ingen andre veier til frihet enn total deregulering av boligmarkedet. Nå skulle, om ikke gråstein, så teglstein bli gull.

Den nye rikdommen ville selvfølgelig bli forvaltet med ansvar, påstår Willøkonomene at de trodde. Men hvor dum går det an å være. Det gikk selvfølgelig til helvete med et brak. Man fløy høyt i klovnete dresser før sjampanjeboblene brast og trynelandingen var et faktum.
Men det var selvfølgelig ikke alle som tok bakken med pannebrasken først. De som visste noe og hadde handlet i stor stil på forhånd, kunne notere papirtap som sikret skattefrihet i årevis. Eierne av egen leilighet ble sånn passe rike over natta, og dem var det nok av til at systemet kunne fortsette.

Kommunen eier fortsatt mange leiligheter. Men det er mer fornøyelig å kaste glans, og penger etter luftslott enn det er å smøre pengemaskinen. Skattepengene, som jo denne boligmassen består av, begynte å råtne på rot, og forfall går fort. Noen var heldige og hadde evne og midler til å kjøpe ut en bit, taksert som rønne. De fikk lov til å skrape flaxloddet før de betalte. Folk uten evne, midler eller vilje til å delta i dette lotteriet var i fritt fall. Som alltid i historien kunne de bare håpe på det beste.

Politikk som en karrierevei er veldig nytt her hos oss. Første generasjon av de som i femtenårsalderen bestemmer seg for å tilbringe livet virrende rundt på ulike, godt gasjerte poster, begynner å gjøre seg bemerket. Politikere av den eldre garde lever i tradisjonen om at denne typen virksomhet er midlertidig. Noe man driver med i en periode av livet. Da er det viktig å skaffe seg et nettverk utenfor politikkens ulike manesjer. Et sted skal man tross alt bli direktør når kameralyset slukkes.
Venner, i denne sammenhengen, får man ved å være brilliant. Siden dette ikke er alle forunt må de fleste ty til det gamle trikset, å kjøpe venner. Har man ikke rede midler på bok til å kjøpe venner kan man alltids gi bort noe man ikke eier selv. For eksempel kommunale boliger.

I et samfunn som raserer arbeidsmarkedet er det stadig tilgang på folk som må leie et sted å bo. I et konstruert marked kan prisene skrus til himmels, for staten må jo redde de som faller utenfor. Boligene som er gitt bort til spekulanter åpner en pengestrøm fra det offentlige som er tilnærmet ubegrenset.

Den stakkars kommunen som i anstendighetens navn må beholde en del boliger hiver seg på denne karusellen. Staten betaler bostøtte som via leietakeren renner rett inn i kommunekassa.
Selv i den frie markedsøkonomiens verden varer ikke festen evig. Man må sove og være sjuk en stund mellom slagene. Om man da ikke er smart nok til å ha litt Fernet eller en neve Paracet til å døyve det med.

Det har politikerne. Bakrusen repareres ved hjelp av smart organisering av kommunen. Man lar bydelene ta seg av nedskjæringene når staten bremser på bostøtta. Husleia betales inn sentralt og det leietakerne ikke har råd til selv må dekkes av bydelenes sosialbudsjett. I bydelene kan ikke politikerne styre inntektene, de må ta det de får. Nedskjæringene og omprioriteringene får de derimot styre som best de kan. Skolekorps, speidere og fritidsklubber er langt fra så viktig som gratis strøm til Teslaer og et X games i ny og ne.

Velkommen til kommunal bolig. Et hjem for deg – en pengemaskin for oss. (Og vi lover nye episoder i det uendelige.)


Om bygningen på bildet

Kommunal bolig, her representert ved Dannevigsveien 7 som var den første kommunale boligblokka i Oslo.

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2019 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>