«Kan ikke du skrive om leietakeren din i det nye bolignummeret av Torggata Blad?» Stein Holte ser skrått på meg med et flir.
Tekst og foto: Hjørdis Kurås
Når det gjelder bolig har Stein kred, i motsetning til meg. Boligaksjonene fra 70- og 80-tallet ledet til Blitz, Ung-bo og helt sikkert en masse annet jævlig bra, men det er ikke derfor jeg skal skrive. I bolig-utgaven av Torggata Blad skal jeg bekjenne mine synder.
Hva er min ugjerning, spør du? Tyveri? Mord? Lemlesting? Nei, men like ille. Jeg er huseier, og leier ut en leilighet. Jeg er, i hvert fall ifølge gatas moral, en bolighai. Jeg er litt usikker på hvorfor det gjør meg til en synder, men jeg skammer meg allikevel. Bolig er en eksistensiell nødvendighet for alle, og det aller nedrigste er utleievirksomhet. Til sammenligning regnes ikke bønder og fiskere som spekulerer i folks næringsbehov for mathaier. Men folks moralske veier er uransakelige.
De får mer kred de som fikk bolig av kommunen for en krone og solgte til markedspris. Det var ingen, i alle fall få, i de ulike boligaksjonene i Gamlebyen på 90-tallet som var interessert i å danne forening. Ingen ville miste den leiligheten de bodde i til en lavtlønnet innvandrer, uavhengig om de nå har fast jobb, bil og reiser på ferie utenlands tre ganger i året. Snakket om øremerkede boliger for svake grupper gjaldt bare inntil visse folk fikk seg sitt eget sted.
Nåvel, etter å ha leid et rom i et kollektiv av Olav Thon i Torggata tok jeg opp boliglån i 94. Ikke ville jeg bidra til å gjøre en av Norges rikeste rikere. Ikke likte jeg formen på de ulike aksjonene jeg kjente til, og jeg ville ha mitt eget sted. Jeg kjøpte meg inn i en arbeiderklassegård i Vika med felleskjøkken i gangen og telefonkiosk i trappa. Gården ble pusset opp, kjøkkenet flyttet inn i den enkeltes leilighet og penger på bok ble fellesgjeld. For å betjene lånet leide jeg ut leiligheten, og bodde selv okkupert i Lyder Sagens gate i Bergen – i et kvartal som skulle rives, og som ikke hadde standard slik at det var lov med utleievirksomhet. Kjøpe for så å okkupere? Ja, hvordan skulle jeg ellers klare å betjene boliglånet og drikke øl som student på kunstakademiet? Ti år senere, ferdig på akademiet og diverse påbyggingsstudier med påfølgende studielån som skulle sikre meg “flere ben å stå på” og “ordentlig jobb”, ble løsningen å låne enda mer. For lånet kjøpte jeg en ettroms på Kværner som jeg ville leie ut. Og dermed begynte mine problemer som bolighai.
Dette minte meg litt for mye om en boligannonse nederst på løkka som reklamerte med: «Porno:Yezz!»
Det følger nemlig mye arbeid med det å være bolighai. Hvis noen klager eller ikke betaler, må man faktisk jobbe en hel del som utleier, noe som dessverre går utover min opplagte favorittaktivitet; å sitte i silkeslåbrokk og telle tusenlapper med feite fleske-fingre, mens en ond latter gjaller mellom mahogni-panelene.
Før man annonserer må man ha boligstyling. Jeg prøvde meg nemlig uten, for å vise frem leiligheten slik den er, og det funka ikke. Folk vil bedras. Jeg også, skulle det vise seg. Jeg kontaktet Utleiemegleren, som tar noen måneders husleie, mange tusen i fotografering og annonsering og 15% av leia. Der fikk jeg følgende råd. «Er vi i en villa på vestkanten, så går vi for en klassisk stil – gjerne med møbler fra butikker som Slettvoll. I en leilighet på Grünerløkka, går vi imidlertid for en mer trendy stil som passer de unge.» Dette minte meg litt for mye om en boligannonse nederst på løkka som reklamerte med: «Porno:Yezz!» Et språk som visstnok appellerer til de unge hipsterne på løkka. Boligstyling koster fra 10.000 kroner for en liten leilighet, så jeg bladde gjennom eksemplene den utleiemegleransatte viste, tok gratisbussen til IKEA og skammet meg da jeg pyntet med turkise (årets “in” farge fikk jeg vite) stearinlys og matchende kluter, do- og oppvaskbørste, og det funket! Folk bet på og jeg arrangerte visning. Allerede her begynte problemene å tårne seg opp. De du må si nei til, og de du burde ha sagt nei til. Jeg valgte siste kategori. Og med en dårlig start blir det sjelden en god fortsettelse. Her ble jeg kjent med begrepet «manglende boevne».
Skal du leie ut en ettroms på Kværner så er de fleste interessentene en betydelig gruppe uten lønnsinntekt, med garanti fra NAV. Den garantien er så mangelfull at gruppen ender opp hos spesialiserte utleiere som tar seg bedre betalt. Det visste ikke jeg, som la meg litt under markedspris. Først leide jeg ut til et kjærestepar i begynnelsen av tyveårene som skulle begynne på kunstskole. Det tok to måneder så begynte naboene å klage. Jenta flytta på krisesenter og gutten begynte med heroin, dvs. han fortsatte vel der han slapp før han traff jenta, som forøvrig gikk på speed. Min kreftsyke 70 år gamle nabo ble truet med kniv. En annen nabo ble truet med juling og en tredje nabo truet gutten. Klærne i vaskekjelleren ble påtent, vinduer knust.
Etter et par nye vinduer og noen nye låser, forsvant også gutten, og tilbake fikk jeg igjen en leilighet full av fjær, blodsprut, tarotkort og hardcore porno pålimt alle vegger. Parketten var brutt opp, oppvaskmaskinen herpa og taket tagga med sprittusj. Jeg forfulgte ikke saken videre. Leietakeren kunne heller ikke gjøre opp for seg og hadde sikkert nok problemer. Det hadde jeg også fått. I tillegg til en lært lekse, trodde jeg. Da galskapet trodde han fortsatt bodde der, og kom på besøk med og uten stige gjennom vindu osv., tok det noen måneder før jeg flytta inn selv, for så å leie ut igjen.
Denne gang til en gutt på 25 år fra Polen, med jobb og NAV-garanti. Etter to nye måneder begynte naboene å klage på feilparkerte biler, røyklukt i gangen, støy fra leiligheten, og husleien uteble. Jeg sa opp leieavtalen for å flytte inn selv, men dagen han skulle ut nektet han å flytte. NAV-garantien utstedt fra Hamar viste seg å gjelde kun to måneder, for den skulle ha blitt overført til NAV Gamle Oslo, og de to NAV-kontorene skyldte på hverandre. Jeg gikk til Oslo Byfogdsembete for å få vedkommende ut fortest mulig. De mente at to måneders manglende husleie ikke var nok til å effektuere utkastelse. Jeg svarte med at to måneders uteblitt husleie er mye for min økonomi. Byfogden mente jeg kunne komme tilbake når leietakeren skyldte fire måneders husleie. For en dommer med villa med kinavipp i Kollen er dette sikkert en sum sønnen hans bruker på en dags after-ski i Hemsedal, påstod jeg, men for meg er det faktisk mye penger. I skranken spurte de om jeg var frekk, så jeg svarte at det var det de som var, som uten innsyn mente å vite noe om min økonomi. Da fikk jeg beskjed om å forlate Oslo Tinghus, og ble fulgt ut av en Securitasvakt.
Deretter gikk turen til Namsfogden, de holder til i 5. etg. i Pilestredet. I heisen er det et klistremerke med “Hjertestarter” på knapp fem. «Hehe, noen har ironisk nok klistra et hjertestarter-merke i fogdens etasje», tenkte jeg, men rett innenfor skranken hang faktisk hjertestarteren. I skranken hvor man skal fremlegge saken sin var det kø, og alt som ble sagt kunne høres av alle i rommet. Det var mer leit å høre på alle de andre som sliter, enn å fortelle om egne problemer i alles påhør.
Naboene fortsatte å klage. Mr. Kurwa (det er det han ropte hver gang jeg ringte, så jeg antar at han egentlig heter det) opptok to av borettslagets fire parkeringsplasser, og hverken jeg eller han har rettigheter til noen av dem. Jeg ba ham flytte bilene, og det gjorde han, i to dager. Dette gjentok seg noen ganger før styreleder truet med å få bilene borttauet, noe jeg ba ham om å gjøre. Så viste det seg at fordi bilene hadde utenlandske skilter, var det jeg som fikk regningen, ikke eier av bilen! Jeg oppsøkte Mr. Kurwa. Kåken var full av pulver og tilhørende utstyr. Mr. Kurva selv var iført boxershorts og patron-kjede rundt halsen. Høy på ymse remedier og med et ego på størrelse med en flyplass. Jeg påpekte pulveret, de ca. 50 små ziplock-posene, og min venninne tok opp mobilen for å dokumentere. «Nå er det vel på tide å flytte», sa jeg, «du vil vel ikke at jeg skal gå videre med dette?» Mr. Kurwa hadde allerede fått tilbud om å slippe to måneders husleie bare han kom seg til helvetes ut, men Mr. Kurwa nektet. Mr. Kurwa mente også at jeg hadde driti meg ut siden jeg visste hva pulveret var. Jeg svarte ham at jeg har sett slikt på film.
Husleieloven av 1999 gir leieren sterkt vern, for uansett så er leietaker alltid den svake part. Også når leietaker bor ulovlig og bruker kåken til omsetting av polsk speed og oppbevaring av tyvegods. «Hva skjer når jeg ikke kan betjene lånet mitt og leiligheten blir tvangssolgt», spurte jeg fogden. «Er det DNB som er den svake part og jeg den sterke i denne sammenhengen?» «Leietaker kan bo der sånn omtrent et halvt år», fikk jeg opplyst. Etter det er jeg pålagt å oppbevare tingene hans en måned. «Om det er slik at jeg skal oppbevare tyvegods og narkotika, vil jeg helst ha det skriftlig, for plutselig blir det razzia hos meg og ikke hos Mr. Razzhøl!» skrek jeg til fogden. Men noe skriftlig fikk jeg ikke.
Jeg ringte da til politet. Jeg var hjemløs, blakk, bilene ble flyttet frem og tilbake på min regning og naboene klagde. Med Mr. Kurwas kommentar i minnet forklarte jeg: «Det var som en scene i Pulp Fiction, filmen med John Travolta!» Politimannen, tyve år yngre enn meg (minst), ante ikke hva jeg pratet om. Jeg sladret om pulveret, de sammenrullede pengesedlene, bankkortene i andres navn, et tyvetalls mobiltelefoner og BMW’en hans som sikkert var ulovlig. Det tok ørti telefoner og i overkant av to måneder før politiet rørte seg bortom, og da fant de litt marihuana. De brøt opp bod-døren enda jeg fortalte dem at nøkkelen hang på en knagg rett innenfor døra, og sa at et nytt beslag sikkert ikke koster mer enn en 50-lapp. Mobilene var visst ikke så nye, noen hadde knust skjerm og derfor uinteressante, mente de. «Må man ha nyeste iPhone for at noe skal være tyveri», spurte jeg, «og hva med bilen?» Nei, bilen var ikke ulovlig, og så fikk jeg beskjed om at jeg måtte stole på de vurderingene politiet tar.
Mr. Kurwa tok aldri mer telefonen når jeg ringte, men til slutt kom jeg rett til en spansk svarer. Jeg tipset Tollvesenet og fortalte om mulig smugling, ulovlig importert bil. Nå skulle alle midler benyttes for å få ham ut! Etter få dager ringte Tollvesenet tilbake og takket for tipset. BMW’en hans var ulovlig importert og angivelig skrotet i 2016. De skulle konfiskere bilen, sa de. Da slapp jeg i hvert fall mer utlegg for borttauing.
Jeg skjønte nå at jeg burde hatt en jurist, enten kom jeg til å gå personlig konkurs, bli bøtelagt, fengslet eller helst alle tre variantene, og begynte å ringe det som fantes av gratis juss-konsultasjoner. Forgjeves. Regelverket er jo at kun leietakere kan benytte disse tjenestene, ikke hushaien, vi er jo uansett den sterke part. Faen, det hadde jeg glemt.
Men regelverket som er ment å beskytte de svake, biter seg selv i halen. Hva er vitsen med at leietakeren skal opparbeide seg masse gjeld til meg? Det gjør ikke ting enklere for hverken han eller meg. Eller at jeg skal bli leietaker med krav på NAV-støtte istedenfor å klare meg selv? Om jeg greier å beholde kåken, og noensinne skal leie ut igjen, vil jeg aldri godta NAV-garanti, og jeg vil ta seks måneders depositum. Det presser allerede de som er dårlig stilt lenger ut fra et allerede vanskelig marked. Og ikke minst, jeg kommer aldri til å følge regelverket med å kaste ut noen igjen. Jeg fant ut at det faktisk ikke er ulovlig å sette ny lås på døra, men du blir da ansvarlig for de kostnadene leietakeren måtte ha, som f.eks. hotellopphold på Oslo Plaza. Da blir en evig plass noen fot under torva en billigere variant, der havner neste leietaker som faller i unåde hos meg.
