Tekst: Fake Snake Illustrasjon: Wikimedia Commons
Å finne bolig er ingen enkel sak, for Struts som graver hodet ned i sanden og søker kommunal bolig der du vet, og sitter og venter uten å få snakke med saksbehandler, for saksbehandler behandler saker, ikke folk.
Min sak, hva er det, tenker Struts, på NAV Grünerløkka, man behandles teatralsk som et case, et kasus, og norsk boligpolitikk går ut på å gjøre folk til fjøsnisser og kalle oss boligtrengende, som om det hjelper det spøtt!
Alle trenger et sted å bo, det er en menneskerett, eller noe i den dur. Struts vet hvor skoen trykker og kan ikke lene seg på folk og venners velvilje i lengre tid, sofafolk som må ta til takke med det som byr seg, amen. Jøss, jeg følger ikke med tida, sier folk som følger med tida, jeg har ikke teit jobb og jobber heller svart enn å jobbe på kiwi må vite, driti ut i kassa og det som verre er, synd å se folk sitte her og bare vente. Ta saka i egne hender!
Struts tenker at det å finne seg bolig dreier seg om en kamp der man må stole på egne krefter og bygge nettverk og ordne seg på alskens mulige måter, bruke systemet for hva det er verdt.
Til handling folkens! De skal bare få se at vi ikke lar oss stakkarsliggjøre. Fatt mot!
Folk får bo som de vil, det er ikke det om å gjøre. Struts har nok med en hybel til en begynnelse, et krypinn, medaljer i kassa. Å drømme og finne fast grunn under føttene i dette heterogene samfunn. Finne sitt miljø og danse blant venner. Nå er det nok! Vekk fra klientstemplet, bli fri! Tango for to! For tre, for hele samfunnet! Struts skal komme seg opp og fram i lyset, og hei, din drittsekk, saksbehandler! Jeg har fått nok av deg. Og du fjerne politiker! Som bare meler din egen sandkasse! Humlens flukt er jeg i! Dette triste boligpolitiske er bare til å grine av! Jeg ordner meg sjæl!!
