«Reiret» er en av landets eldste rockeklubber, åpnet i 1958 med Erik Bye, Vidar Lønn-Arnesen og Moss Storband på scena åpningskvelden. Det har vært stille og dødt i bunkeren under Jeløyabrua de senere årene, men en ny frisk gjeng har rykket inn og fått gang i den tradisjonsrike klubben.
Tekst: Harald Lange Foto: Åse Karlsen
De har hatt noen arrangementer denne vinteren, og i begynnelsen av april tråkka de til med en tredagers punkfestival. Ja, riktig, tre dager med band av den gamle skole, dedikert til samspill på den gamle måten, denne arkaiske formen hvor analoge trommer og elektrisk gitar fortsatt har sentrale roller og høy status. Programmet var tapetsert med et godt utvalg av aktuelle band i alle aldre, fra alle sider av fjorden (Ø/V/N), pluss noen trøndere, No Futser, og nordlendinger, Politisk Hjærnesvikt a/s.
Kråkereirets besetning har med dette vist at de kjenner sin kulturelle kapital og at de er klar til å anvende den til å gjenreise byen. Moss Rock City! Dette er jo faktisk hjembyen til Siste Dagers Helvete, Vibeke Saugestad, Møkkablekka og Decibøllene, byen som på 90-tallet innbød til «Rock mot fotball!».
Punken står sterkt på egne bein så lenge kulturen kan mønstre den entusiasmen og frivilligheten som ligger bak gjennomføringen av denne festivalen. Program- og innholdsmessig var festivalen et triumferende show av svært dedikerte band med sterke, særegne uttrykk.
Punk for, av og med kidza
Torggatablad var der ikke, men festivalen åpnet med et alkoholfritt arrangement for «kidsa», hvor også banda som spilte var av betydelig lavere alder enn banda som preget fredagens og lørdagens program. Lokale ungdommer har ikke all verden av kulturtilbud tilgjengelig, så dette var populært blant de yngre.
The Astronomies, Legacy, Nuclear Youth og Hårsår, 4 unge band fra hhv Østfold og Vestfold. Østfoldingene Astronomies og Legacy er dedikert til egne låter og eget uttrykk, noe som alltid er interessant når det er snakk om så unge band som disse. Metal-punkerne Legacy var festivalens yngste med sine 14 år som gjennomsnittsalder.
Vestfoldingene var primært til coverlåter, uten at dette er noe minus på en pønk-festival. Det er jo mye klassisk materiale å hente av, og de unge Nuclear Youth og Hårsår utviser begge teft og god smak i sine låtvalg.
Allerede dag 1 viser en bredde og variasjon i form og uttrykk som lover bra for den videre festivalen.
Fredagens program ble åpnet av et opplagt Angstsemblet, som satte standard og list for kvelden.
Frontmann Holte framstår full av selvtillit og fokus for tiden og bandet gjorde også en god figur på Kråkereiret denne fredagen. Trude og Eddie fra den originale besetningen er med, mens Ragnhild og Kelly er erstattet av Inge Ztøy og Balz.
De ble etterfulgt av en serie band som alle leverte til max og toppa seg sjæl.
Oslo-bandet Stagedive Suicide leverte med ungdommelig freidighet og energi et sett av aggressiv og framoverlent punk, egne låter for det meste. De gjorde også DKs «Too drunk to fuck» og MC5s «Kick out the Jams» på aktuell maner og med sjarmerende villskap.
Vestfolds motorsagpønkere, Pandemi, fulgte opp med sin krøsta tømmermannshardcore. Lyden av trær som faller og kappes i biter, og en aroma av sagflis, kvae og alkylat. Pandemi rocka hardt også denne kvelden.
Anti-social Rejects lar seg ikke bremse av sykdom og motgang, og er, i sitt femtende år som fanebærer for sin sjanger, inne i sin mest kreative og utadvendte sesong på lenge. Deres opptreden fredag viste et band som er topp motivert i alle ledd og leverte et kruttsterkt sett med nye og gamle låter framført med den samme sjarmerende elegansen som alltid. Stor kjærleik.
Hortens klassiske hardkår-bastion, Dødsdømt, brakte kvelden til en slutt med sin medisin kokt på beintøff krøst-oppskrift fra 80-tallet. Den funker fortsatt og utgjorde en perfekt ende på en bortimot perfekt fredag.
Stemningen var høy blant de ikke altfor mange frammøtte, man fikk et inntrykk av at punken fortsatt er like mariginal som den var i de formative årene på tidlig 80-tall, noe som jo slett ikke er tilfelle. Vi må nesten tilskrive det tallmessig skuffende oppmøtet en begrenset og mangelfull markedsføring, et ikke ukjent forhold i denne scenen. De frammøtte var i alle fall strålende fornøyde, og alle fredagens band ble heiet fram med entusiastisk respons og topp stemning.
Ved stengetid var sofaen back-stage bekledd med sovende punkere, slik tradisjonen tilsier. Angstsemblets trommeslager Eddie var en av de som følte seg som hjemme her.
Etterfestene varte for mange inn i de små og kalde timer, for noen fram til første tog og ferje, for enkelte et godt stykke inn i for- og ettermiddag, slik tradisjonen er.
All innlosjering og tilrettelegging for artistene ble fasilitert av frivillige som stilte seg selv og sine hjem og biler til disposisjon. Uten denne innsatsen ville det vært ganske umulig å gjennomføre et så ambisiøst arrangement uten offentlige støttemidler og et budsjett som i beste fall går i null.
Lørdagen skulle vise seg å toppe fredagen på alle måter.
Herre min hatt for et sceneprogram, her skvatt sausen tjukt over støvleskaftene helt fra de lokale ungpønkerne Hate This satte fyr på lokale og publikum med sin høyenergiske, konfronterende og sylhvast velspilte aksjons-rock. Det er sjelden det er så dønn koselig å bli skjelt ut på det groveste av en gjeng med eplekjekke 20-årige gutter, høye på seg sjæl og sin ungdommelige, hormonelle peak. HT fenger som fy, helt uimotståelig. Dermed var festen i gang. Og for en fest det ble.
Politisk Hjærnesvikt a/s stilte med gule vester som sceneantrekk. PHas er jo et band som oser av arbeidsliv, servicenæring og fagforening, så dette statementet var både kledelig og forståelig. Arbeidskara leverte som vanlig et friskt og veltrimmet sett av punk-klassikere fra Bodø og Salten.
Ronny&co i Berusalem leverte to-takts fredløs-punk fra ville Østfold, i den samme smakfulle stilen Ronny har kultivert gjennom en rekke band i Halden-Sarpsborg-området siden 80-tallet.
Flerstemt damekor med 20-30 modne damer på scena er mildt sagt sjelden kost på punkfestivaler, men Oslo Hardkor la med sin opptreden inn sterk argumentasjon for å regne med nettopp dette. Oslo Hardkor er gjør-det-sjæl-pønk i korformat. Lekent og lystig tar de oss gjennom norske og britiske punk- klassikere, agit-prop-viser, odde musikalnumre, egenlagde spesial-låter og en gnistrende versjon av Dolly Partons 9 to 5. Det ligger et aktivistisk alvor i OHs reportoar som kommer klart til uttrykk, uten at dette på noen måte legger noen demper på stemninga. Tvert imot. Appellene om å engasjere seg i kampen mot krig og klimaødeleggelse, for et demokratisk og solidarisk samfunn og et organisert arbeidsliv, fant godt gehør blant publikum.
Trondheimsbandet No Futser var lørdagens bombe nr. 1. Anført av en svært opplagt og fokusert MC S-Kill, kjørte trønderne på med en doomy garasjepunk basert på trommer, bass og barytonsaksofon, et såpass sjeldent instrument i sammenhengen at det i seg selv ga en lydmessig referanse til Morphine, men No Futser er et ganske annet beist. Dette er videreføringen av den samme musikalske visjonen Eskil&co la for dagen med Rest in Piss, og noen av låtene har også sitt opphav herfra. For anledningen var bandet forsterket med Hanna fra Lucky Malice, i heftige vokale utvekslinger med Eskil. Riktig vakkert var det.
No Futser er oppkalt etter en klassisk pønke-graffiti fra 70-tallets Trondheim. Veggmeldingen er et forsøk på å uttrykke Sex Pistols maksime «no future». No Futser er et av de mest framoverlente banda i den trønderske punkscena for øyeblikket. De er inne i en spennende fase og det kan bli moro å følge med på dem framover.
Bombe nr. 2 var Oslo-bandet DØMT! Anført av en uforlignelig Marit Brovig i tent og gira toppslag, leverte bandet en strålende forestilling av kraftfull og kontant pønk’n’roll, som traff på alle punkter og tvang folk ut på dansegulvet. Dømt gjør aldri dårlige konserter men dette er tamægunnar den råeste undertegnede har sett på et par år. Bandet fikk et knippe nye fans denne kvelden.
De lokale gudfedrene i Decibøllene fulgte opp i kjent stil med et tett og hardt sett av hits fra en lang karriere, framført med nerve og tenning. De gode gamle gutta leverer fortsatt med høy energi i et nådeløst tempo, og de bar oppe den etablerte stemningen slik at sistebandet kunne overta en oppvarmet sal med et publikum på kokepunktet.
Da var det bare for undertegnedes kollegium bøyen beng å droppe ballader og fjellturviser og kjøre på med det folk ville ha: Vill, kraftfull og leken rock. Fantastisk morsomt og koselig, det er sånne opplevelser som gjør det verdt det. Takk til alle banda og de frivillige som sto på for å huse oss og gjøre oppholdet så behagelig som mulig. Dere rocker! Moss Rock City!
