Noen er likere enn andre

– når demokrati blir populisme

Populisme er et av disse dårlig definerte begrep som uaktet dette, brukes for å beskrive samfunnsendringer og bevegelser vi ikke helt klarte å gripe og begripe før de er over oss, og som påvirker tidligere så solid forankrede demokratiske samfunn i stadig mer autoritær, nasjonalistisk og menneskeforaktene retning.

Tekst: Stein Lillevolden  Illustrasjon: redaksjonen

I bunnen av populismen ligger forestillingen om et folk, det sanne folk, avgrenset fra de andre. Demokratiforståelsen var knyttet opp til et styringsområde med høy grad av politisk legitimitet og frihetsrettigheter som representative valg, et visst nivå av tale-, trykke- og forsamlingsfrihet, rettssikkerhetsgarantier og ikke minst økonomisk politikk innenfor et avgrenset og anerkjent område, vanligvis som en nasjonalstat. Klassemotsetninger og etniske motsetninger var der, men ikke tydeligere enn at det var mulig å fremkjempe et bredt godtatt parlamentarisk system. Populismens gjennomslag kom da litt gammelmodige og tradisjonsdyrkende nasjonalstater og nasjonaløkonomier møtte utfordringen med en globalisert og liberalistisk verdensøkonomi. Avmakten overfor den globaliserte økonomien dominert av stormakter og ikke minst enorme internasjonale selskaper med økonomi større enn mange nasjonalstater, fikk store grupper til å rette frustrasjoner nedover i samfunnet, mot innvandrere og flyktninger fra de brutale utslagene av den nye økonomiske verdensorden og kriger. Den globaliserte deregulering av økonomien under Thatcher og Reagan og den påfølgende murens fall og Sovjetunionens sammenbrudd, ga muligheten til stadige angrep på hardt tilkjempede rettigheter på arbeidsmarkedet, og produksjonen blir i stadig større grad flyttet til lavkostnadsområder med forferdelige arbeidsforhold. Økt bevegelighet av varer, kapital og arbeidskraft utnytter verdens globalt rasistiske hierarki – et globalt apartheidsystem med slavelignende forhold – til å flytte produksjonen dit det er færreste reguleringer og beskyttelse av arbeidskraften.

Alle er like, men noen er likere enn andre
Politiske grupperinger så nye muligheter til å fiske i rørt vann, og det var enkelt fordi ideen om demokrati vanligvis ble utlagt som folkestyre gjennom frie valg og flertallsavgjørelser. Når styringsformen er koblet opp til nasjonalstaten, er veien kort til flertallsdominans og etnokrati, hvis det ikke er bevissthet og lovregulering for beskyttelse av mindretall og samfunnets minoriteter. Kamerat Napoleons «Alle er like, men noen er likere enn andre» passer godt også på Norge. Majoritetsbefolkningen i mange land møtte en ny sårbarhet mot verdensøkonomien, og når de følte seg truet, ble forståelsen og respekten for minoriteter utfordret. Rosa Luxemburgs grunnleggende devise om at friheten alltid er for dem som tenker annerledes, det vil si at demokrati ikke skal være brutalt flertallsstyre, men bygge på minoritetsbeskyttelse, står ikke lenger høyt i kurs i Norge.

«Hovedproblemet med populismen som motreaksjon, er dens nasjonalt baserte løsninger mot de globaliserte politiske og økonomiske elitenes kyniske profittjakt.»

Hvordan gjøre verden enda mer ulik?
Daglig er vi en del av den økende globale ulikhet, der arbeiderklassen i Sør utbyttes på en måte en skal tilbake til industrialiseringen av Europa for å finne maken til. 80 prosent av verdens industriarbeidere er nå i det globale Sør, mens Nord avindustrialiseres for enhver skitten produksjon. Her blir vi stadig mer fremmedgjort fordi vi sjelden ser de brutale fabrikker, men bare varenes pent designede salgskanaler på internett. Amazon har 647.000 underbetalte ansatte som vi aldri ser, og økonomi på størrelse med et middels stort land. For sikkerhet skyld eier de også avisgiganten The Washington Post, hvis de skulle ha bruk for mediamessig påvirkning for å toppe deres økonomiske muskler når noen forlanger de skal betale skatt rundt omkring i verden, og ikke bare noen håndører i USA.

Jeg sitter behagelig i solen og skriver denne artikkelen på den iPad som jeg er så glad for, og tenker sjelden på at kyniske ledere i Apple pleide å omtale Foxconn-fabrikkene i Kina, der iPads ble produsert under hårreisende arbeidsbetingelser for Mordor, etter navnet på det helvete mørkets fyrste hersker over i Ringenes Herre. Denne innsikt i arbeidernes situasjon avholder ikke Apple fra å ta ut minst 45 prosent av iPadens salgsum i ren profitt, mens arbeidslønnen til de som er setter sammen paddene på løpende bånd i Mordor bare får promiller av det jeg syntes var en stiv pris å betale, men jeg liker Apples produkter. Min dagslønn tilsvarer likevel en månedslønn i Mordor, så jeg kan kjøpe mange billige varer fra Sør, som igjen gir meg mulighet til langt høyere materielt forbruk enn det var mulig hvis alt var produsert til min danske, ikke særlig høye lønning. Dette er oppskriften på en økologisk og human katastrofe, med Sweatshops, barnearbeid og forferdelige produksjonsforhold som utbytter den internasjonale arbeiderklasse til det ytterste. Populistenes svar på dette er så å ville beskytte alle våre goder og privilegier bak lukkede nasjonalgrenser, tollmurer og forferdelige leirer for flyktninger. Det eneste vi kan glede oss over, er at den globaliserte verdensøkonomi er en kjempe på leirføtter, fordi den er sårbar for opprør. En omfattende oppstand i kjerneområdene for dagens utbytting av fattige arbeidere vil dramatisk ramme kapitaleierne i nord og raskt oppnå mer enn vestens venstreside har klart på flere tiår.

Motreaksjonen reaksjonær?
Hovedproblemet med populismen som motreaksjon, er dens nasjonalt baserte løsninger mot de globaliserte politiske og økonomiske elitenes kyniske profittjakt. Populistene er anti-elitistiske, og har med rette møtt mange menneskers følelse av å bli overkjørt og utbyttet, men de hevder nasjonalistiske og isolasjonistiske løsninger og ofte konspirative analyser av den globale kapitalismen. De Gule Vester i Frankrike har forløst et enormt raseri mot hvordan vanlige mennesker blir skaltet og valtet med i et arbeidsliv uten sikkerhet for fremtiden, og gjennomkontrollert hvis man blir skjøvet ut. De begynte som et konkret raseri over nye bensinavgifter og økt beskatning på forbruk, og utløste en massemobilisering mot en arrogant politisk overklasse, symbolisert av president Macron og en like kulturelt nedlatende middelklasse. Men de minst like arrogante populister hos le Pen og Nasjonal Samling har kunnet sprøyte konspirativ og nasjonalistisk gift inn i motstanden, med tilløp til anti-innvandrings, anti-flyktning-propaganda og åpen rasisme. Heldigvis har de Gule Vester stort sett klart å holde dette i sjakk, men de er sårbare så lenge deres fokus kun er Frankrikes og EUs elite.

Wir sind das Volk
Demokrati blir ofte litt plumpt oversatt med flertallsstyre eller folkestyre. Det er en demokratiforståelse populister liker å påberope seg. Et folk er farlig entallsbøyning av noe som burde beskrives som et flertall, eller enda bedre; som et mangfold, så et demokrati blir illiberalt hvis det ikke vil ta hensyn til dette, noe en på verste vis kjenner fra de senere års utvikling i Ungarn, Tjekkia og Polen. I klassisk demokratitenkning var nettopp beskyttelse av mangfold og ikke minst mindretallet grunnleggende. Men når demokrati utvikler seg i populistisk retning påberopes det en «allmennvilje» som historisk har hatt forferdelige konsekvenser.

På vakreste vis ble slagordet «Wir sind das Volk» kjernen i demokratidemonstrasjonene i 1989/1990 mot kommunistregimet i DDR. Litt mer ubehagelig var det da dette frihetsropet ble gjort om til hatparole av det rasistiske Pegida (Patriotische Europäer Gegen die Islamisierung des Abendlandes/Patriotiske europeere mot islamisering av Vesten) 25 år senere, i de selvsamme gater i Leipzig og Dresden. «Vi er folket» ble kokt ned fra frihetskrav under en revolusjon til etno-populisme, en konsentrert buljongterning for ethvert forsøk på å gi rasisme og hatuttrykk demokratisk ferniss, og som ble eksportert til hele vesten. «Folk» høres kanskje tilforlatelig ut, men folk er langt fra noe nøytralt begrep. I motsetning til mennesker innenfor et anerkjent område som en stat, er «folk» definert etter etnisitet eller nasjonalitet.

«Demokrati blir ofte litt plumpt oversatt med flertallsstyre eller folkestyre. Det er en demokratiforståelse populister liker å påberope seg.»

Anders Lange åpner populismehelvetes porter
Fremskrittspartiets Missing Link i utviklingen fra frustrerte skatteborgere fokusert på moms og avgifter på 1970-tallet, til dagens regjeringsparti, er Anders Lange. Den gamle militante nasjonalist fra mellomkrigstidens Fedrelandsparti importerte den i det norske småbondesamfunns sammenheng fremmedkulturelle samfunnsforståelsen fra kjøpmanns- og handelslandet Danmark, der landets største skatteadvokat Mogens Glistrup mente skatter, avgifter og hele den offentlige sektor begrenset handelen og økonomien. Glistrup elsket provoserende uttalelser som at skattesnytere kunne sammenlignes med motstandsbevegelsen under den nazistiske okkupasjonen. Anders Lange kjøpte hele nullskatt-pakken fra Glistrup, men omfavnet også den rasistiske delen av Glistrups ideologi som etterhvert ble hans politiske eksistensberettigelse, da den danske begeistringen for nullskatt avtok med 1980-tallets økonomiske krise. I Norge fikk den karismatiske og ikke særlig demokratisk anlagte Lange lett spill under folks inntrykk av økte avgifter med innføringen av moms, men særlig den nasjonalistiske bølge som ble oppdyrket i motstanden mot EF ved folkeavstemningen i 1972 gav uttelling ved stortingsvalget i 1973. EF-kampen var det virkelige gjennombruddet for forenklet populistisk politikk i Norge. Anders Lange var den første én-sakspolitiker i Norge, og gikk til valg på et «Vi er lei»-program, der han fikk fremgang ved å svare «god dag mann, økseskaft»-svar, bare i varianten alltid å svare noe som lignet god dag mann, Skatt, uansett hva spørsmålet var. Etterfølgeren Carl I. Hagen fikk deretter enorm fremgang på sitt «God dag mann, Innvandring»-svar på ethvert spørsmål, så det er historisk ironi at Fremskrittspartiet til de grader er presset av det nye «god dag mann, Bompenger»-partiet. Den populistiske elite møter seg selv i døren, og takler det oppsiktsvekkende dårlig.

Importert populisme
Anders Lange var fra en globalisert familie, innvandret fra Tyskland, og han emigrerte selv til Argentina i en periode på 1920-tallet hvor han lå andre til last, og var en ivrig støtter for den globaliseringen det rasistiske og kolonialiserende apartheid-styret i Sør-Afrika og Rhodesia stod for. Da Anders Lange gikk hen og døde i 1974, fikk hans varamann, sukkerdirektør Carl I. Hagen plass på Stortinget og påbegynte sin langsomme transformasjon fra arrogant direktør til «folkets mann». Han behersket markedsføringens forenklede slagord, og selv om den økonomiske liberalismens tanker om de rikestes rett til skattefrihet har vært en nisse på FrP-lasset hele veien, ble dette tonet ned, mens innvandringspopulismen fikk blomstre. Carl I. Hagen hvitvasket den nasjonalistiske og etnokratiske profilen med omhu, ved å renske ut de verste bygdetullingene som ikke kunne si en setning uten å bli direkte rasistisk, samtidig som han selv signaliserte «Norge for nordmenn» i mer pyntelige ordelag. Hagen fikk på denne måten omdannet Anders Langes vulgære populisme til den moderne populisme han hadde lært av Margaret Thatcher og markedsføring i sukkergiganten Tate & Lyle.

Statistisk populisme-leverandør
Fremskrittspartiets seier ligger ikke i regjeringsdeltagelsen, men hvordan partiet har brutalisert og forvrengt norsk politikk til et uspiselig land der nord med de mest nedlatende holdninger, og hvor alle de andre partiene er infisert med grader av populisme. Men det går lengre enn det. Selv landets statistikk har blitt en populistisk kamparena, der FrPs absurde press for et «innvandrerregnskap» har innført populismens «hva koster de» og «dem» og «oss» i enhver statistikk, ikke bare etter opprinnelig nasjonalitet, men også ved å kategorisere neste generasjon født i Norge som «etterkommere». Vi er alle etterkommere, og alle mennesker kan med enkelthet beregnes som tapsprosjekt, for det utbetales ikke pant for noen av oss på den siste dag. Fremskrittspartiets seier er derfor hvordan de har gjennomsyret samfunnet med et nytt og kynisk menneskesyn som det er vanskelig å vende vekk fra. Etter FrP kan det bare bli verre, inntil hendelser ute i verden skaper endring.

«Populisme er smittsomt når den kombineres med nasjonalromantikk til etno-nasjonalisme, som er et sannere uttrykk for denne makten.»

Ideologi-produsentene
Den norske høyrepopulist Kjetil Rolness klappet i sine små hender i en kommentar i Aftenposten etter valget her i Danmark og jublet: «Vi er alle sosialdemokrater. Og bør derfor begrense innvandringen». Med en solid dråpe historieforfalskning hevder Rolness også at Socialdemokratiet stoppet tilbakegangen gjennom sin høyredreining. Det å ligge på linje med Helle Thorning-Schmidts katastrofevalg og det tredje dårligste valg på over 100 år, er neppe å stoppe tilbakegangen, men heller å måtte søke støtte i en presset situasjon og være sikre på at støttepartiene ikke vil felle dem til fordel for et borgerlig regjeringsalternativ som brøt sammen under tyngden av Dansk Folkepartis ulidelige utpressingspolitikk. Rolness ser helt bort fra at det var partier som profilerte mer liberal flyktningepolitikk som sikret Socialdemokratiet makten i desperasjon over populismens altomfattende nedbrytning av Danmark, for i Rolness’ verdensbilde har Socialdomkratiet funnet tilbake til deres kjerneverdier, «…at asylordningen er usolidarisk mot de virkelige og svakeste flyktningene.» Høyresidens yndlingsuttrykk, om at asylordningen er usolidarisk med de svakeste blir ikke bedre av at de selv fortsatt ønsker å holde de selvsamme «svakeste» i interneringsleire i det de kaller «nærområdene», steder som Libya, Libanon, Tyrkia og andre land som holder på å knele fordi vesten ikke er det minste solidariske.

Venstrepopulisme?
I Norge var Magnus Marsdal tidlig ute til å fange opp de internasjonale debatter om populisme, og bidro med et slags venstrepopulistisk svar i boken «FrP-koden». Riktignok krever han konfrontasjon i samfunnets grunnleggende økonomiske og politiske makt, men skarpest angriper han hvordan venstreintellektuelle, den kreative klasse og den politiske venstresiden bredt bidrar til å styrke høyrepopulismen ved vekten på identitetspolititikk, og gjennom nedlatende, fordømmende holdninger og handlinger mot den vanlige FrP-velger. Marsdals billigeste kopivare, Rødts Mimir Kristjánsson stiller nå som ordførerkandidat i oljebyen Stavanger på en venstrepopulistisk omfavnelse av oljeindustrien. EF-avstemningen i 1972 og EU-avstemningen i 1994 påførte norsk venstreside varige populistiske skader ved at de argumenterte nasjonalistisk med tvilsomme begreper som «sjølråderett». Dette har skapt en Senterpartifisering av sentrale deler av venstresiden som svekker motstanden mot den stadig mer populistiske dreining av politikken. Så lenge man hele tiden definerer trusler mot det norske samfunn nasjonalistisk, enten det er EU eller EØS, blir analysen av Norges plass i hele verdensøkonomien svekket. Så kan venstresiden stille til valg på oljeindustriens grunn, eller støtte opp om den tragiske samrøre mellom en påstått venstreside og konspirative høyreekstreme, slik man allerede kan se for eksempel på steigan.no: «Norges viktigeste verdi er sjølråderetten. I 1994 vedtok Stortinget å sende en søknad om å få slippe å styre landet. Vi har blitt et lydrike under EU. De inngikk en avtale om ikke bare å slippe fri varebyttet med EU men også å importere de andre frihetene. Import av arbeidskraft, tjenester og kapital. Ikke minst en aksept av å underlegge oss EU retten der denne ikke var i overensstemmelse med norsk lov. Kampen for sjølråderett og demokrati går som en rød tråd gjennom norsk historie (…) Vi avslo å bli et lydrike på tyske bajonetter 1940 -45, og med kongens Nei unngikk vi en norsk samarbeidsregjering. Vi avviste EF og EU-medlemskap i 1972 og 1994 og bekreftet vår sjølstendighetslinje. Så ender vi opp med en husmannskontrakt, en ny konstitusjon, en EØS avtale som gis forrang foran nasjonale lover, forskrifter og Høyesterettsdommer.» (fra «Norges viktigeste verdi er sjølråderetten» av Lars Dahle fra Rødt i Molde, publisert på www.steigan.no)

Det er vanskelig å finne en mer tragisk og banal historisk analyse av Norges politiske og økonomiske situasjon, der den velter seg i alle floskler om «sjølråderetten». Men det er en farlig analyse! Den vil uvegerlig føre kampen rett i armene på nasjonalistiske og rasistiske populister, i en tid hvor det mer enn alt trengs et opprør mot Norges bekvemme plass i solen fra den globale kapitalismen. Dette er ikke en ny variant av den flattrådte «hestesko-teorien» om at ekstremene på venstre- og høyreside bøyes inn mot hverandre, helt til de møtes. Dette er derimot en tragisk variant av nasjonalistisk infisering av deler av venstresiden. Denne har tvilsomme, totalitære teoretiske røtter, men har fått tilført altfor mye tran, gjennom at idéen om «sjølråderetten» fikk utvikle seg under EF- og EU-kampen.

Anti-elitisme som sparker nedover
Populister sier de handler på vegne av folket, men avgrenser folket på det mest udemokratisk vis ved å utdefinere noen etter etniske og nasjonale rubriseringer, og underminerer individuelle rettigheter, mindretallsbeskyttelse, kulturelle og religiøse frihetsrettigheter. Forskjellen mellom høyrepopulisme og venstrepopulisme er grader av hvor mye en vil innskrenke begrepet om hvem «folket» er, men det finnes også en truende sentrumspopulisme, for ikke å si Senterparti-populisme, hvor det er et midtsøkende tyngdepunkt med konsensus om «folket» og nødvendighetene av strenge reguleringer av tilgangen til landet, som forsterker nasjonalismen og egoismen i majoritetsbefolkningen. Populisme er smittsomt når den kombineres med nasjonalromantikk til etno-nasjonalisme, som er et sannere uttrykk for denne makten. Når klasseforståelsen og bevisstheten forsvinner i kampen mot den globaliserte økonomien og fellesskapet blir «det norske folk» og andre etnosentriske avgrensninger, står porten vidåpent for populister som sparker nedover og begår overgrep i «folkets navn».

Poetisk rettferdighet
Noen ironiske, men også bekymrede diktelskere har utviklet en W.B. Yeats-indeks over verdens tilstand, som måler verdens bedrøvelige tilstand ut fra antallet ganger de berømte linjer «The best lack all conviction, while the worst/ Are full of passionate intensity» fra diktet «The Second Coming» siteres i mediene. Etter valget av høyrepopulisten Donald Trump steg antall siteringer dramatisk til et All Time High, så i vår tid har verden aldri blitt oppfattet så politisk og poetisk truet som nå. Diktet ble riktignok skrevet på erfaringene fra første verdenskrig, men selv i min flate oversettelse: «De beste mangler all overbevisning, mens de verste/ er fulle av lidenskapelig intensitet», er det en beskrivelse av verden til å bli søvnløs av. Vi må kreve poetisk rettferdighet, ikke populistisk!

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2019 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>