Jeg har mange gode grunner til å hate psykiatrien. Den har kostet meg jobb, en kjæreste og holdt på å ta livet av meg. Den har drept flere av mine beste venner.
Tekst: Stein Holte Illustrasjon: Hieronymus Bosch
Psykiatrien har ingen ting med salige Freud å gjøre. Det er legevitenskapens allianse med den farmasøytiske industrien som til sammen administrerer denne diabolske pseudovitenskapen. Deres våpen er diagnose. Flere og flere havner i dens klør. Flere og flere såkalte avvik får sin egen diagnose. Og avvik kureres med piller. Etter at lobotomi gikk av moten.
Mitt møte med psykiatrien begynte høsten 2011. Jeg fikk en poetisk raptus. Fikk ideen til Fuck Månen, debutboka mi, fikk mere draget på damene og ble lykkelig. Mer lykkelig enn noen sinne. Det skulle vise seg og straffe seg. Lykke er et skummelt avvik i det moderne Norge. Dagen før jeg ble innlagt satte jeg i gang en zenperformance: Å gi bort alt jeg eier. Jeg hadde ikke akkurat venta at så mange ville bite på og det gjorde de heller ikke. Men å gi bort materielle ting må jo være ren galskap. Tydeligvis. Den kvelden skrev jeg eksistensielle dikt. Bla annet
Universet har hele tiden prøvd å si oss noe. Men vi hører ikke. Vi bråker for mye
Det er klart at å høre på noe så tomt som universet må jo være galskap.
Dagen etter ble jeg hentet i ambulanse utenfor en kafe i Oslo. Man hadde reagert på jobben. Jeg havnet på psykiatrisk avdeling på Lovisenberg. Jeg trodde det var reint rollespill. Hele greia var for absurd til å være sant. Det var et sjokk å få vite at det var sant. At jeg var alvorlig sinnslidende. Å bli lagt i bakken av to sterke pleiere når jeg ville ut. Men jeg slapp tålelig bra fra det. Jeg hadde det fint og slapp ut til slutt. Selv det sosiale stigmaet var til å bære. Men neste gang gikk det verre. Mye verre.
Jeg fant ut at jeg ikke hadde vært gal og det skal man ikke si. Da blir man lagt inn. Umiddelbart. Det gikk greit denne gangen også. Jeg skrev faktisk en hel bok mens jeg var der. Men så skjedde katastrofen.
Jeg mistet jobben. På grunn av det sosiale stigmaet. Og jeg fikk sterke medisiner. Dette førte til at jeg ikke kom over sjokket over å bli arbeidsløs. Jeg gikk fra å leve i nuet, lære av fortiden og se optimistisk på framtiden, til det stikk motsatte. Jeg angret på fortiden og fryktet framtiden. I nuet ville jeg bare sove. Jeg våknet alltid og ville ta livet av meg. Men reddet meg alltid med å tenke på at foreldrene mine ikke skulle miste et barn. Helt til jeg hoppet foran trikken i Storgata.
Det gikk bra og sjokket fikk meg til å forlange mildere medisiner. De gjorde meg til zombie. Jeg ble helt flat. Det er langt å foretrekke, men kreativiteten var borte. Helt til jeg endelig sluttet med medisiner og ble meg selv igjen.
Jeg ble lagt inn for det samme i 2016 og i år også. Hva i helvete er det som foregår?
Vi er rett og slett utsatt for en gigantisk hjernevask skapt av legemiddelindustrien. Det gir astronomiske inntektsgrunnlag å diagnostisere det minste avvik. Men hva skjer med oss som blir utsatt for det? Hva skjer med en sjuåring som får vite at han er annerledes enn vennene sine? At han har ADHD. Han får traumer for livet. For ingen vil føle seg annerledes. Men denne hjerteråe industrien bryr seg ikke om det. De har som bieffekt at nær familie og venner angir sine nærmeste. Det skjedde med meg. De har skapt en enorm fryktkultur og et stigma som er nesten uutholdelig for oss som har falt i den psykiatriske sorte gryta. Det veit jeg alt om. Vi blir bundet på hender og føtter og er livredde for å bli lagt inn på nytt. Jeg har sett stigmaet ødelegge nære venner. Sett dem bli malt av kverna til livet er blitt så uutholdelig at de ikke ville mer. Dette vil bli sett på som en av de største skandalene i menneskehetens historie. Hadde man kunnet sende en psykiater tilbake til Hellas på Sokrates tid ville vestens kulturhistorie vært utradert på et blunk.
I slutten av mai i år ble jeg lagt inn på psykiatrisk avdeling på Kalnes utenfor Sarpsborg. Av hjernevaska pårørende og venner. Begrunnelsen i journalen er absurd lesning:
”Innlegges nå etter en lengre periode med oppstemthet med fravær av søvn, økt alkoholkonsum, samt ukritisk adferd hvor han har hatt ukritisk sexuell omgang med flere kvinner og brukt opp penger fra en arv han nylig fikk. I samtalen her framstår han med hevet stemningsleie og altomfattende grandiose forestillinger.”
Javel? Og så? Grandiose forestillinger vil si at jeg sier ting som er litt utenfor psykiaterens fatteevne. Jeg ble også tvangsmedisinert. Begrunnelsen var at jeg manglet ”samtykkekompetanse”. Å mangle samtykkekompetanse vil si at man ikke er enig i at man skal tvangsmedisineres. Men denne gangen hadde jeg funnet et botemiddel mot den farmasøytiske jævelskapen. Jeg drakk en liter ingefærshot om dagen og trente mye på trimrommet. Det virka. De fikk meg ikke på kne denne gangen.
Det tragiske er at institusjonene er fulle av folk som ikke trenger innleggelse. At de bruker så mye unødvendige ressurser på sånne som meg mens så mange som virkelig trenger hjelp ikke får det. Men jeg har fått et kall i livet. Å ta rotta på hele dritten.
