Hvordan skal man forholde seg til to århundrer med undertrykkelse og ydmykelse? Med sorg og sinne, er svaret til skulptør William Hanson, noe som også beskriver hans mission.
Tekst: Hege Vadstein Foto: Björn Albert og Jan Ung
Vi ble kjent med skulptøren William Hanson da vi designet nye hjemmesider for ham for om lag et år siden. Arbeidsoppdraget ga oss god mulighet til å få et innblikk i hans kunstneriske virke. Vi må innrømme at vi i begynnelsen så på skulpturene hans med nokså fordomsfulle øyne – de malte treformene så ut som om han ville surfe på en slags etno-mote, uten at han tilhørte den etniske grupperingen han (i våre øyne) etterlignet stilen til.
Etter at vi ble bedre kjent med William og kunsten hans, kom vi på bedre tanker. Han er nemlig uhyre bevisst om sitt valg av uttrykksform – på tiendedels millimeter-nivå, hvilket vi flere ganger har fått erfare – og forsøker slett ikke å innynde seg hos betrakteren ved hjelp av et harmløst folkloristisk preg. Ser man nøyere etter, hvilket vi etter hvert gjorde, oppdager man at arbeidene gjenspeiler hans svært kritiske blikk på hvordan Hawai’i og dens opprinnelige befolkning har blitt, og fortsatt blir, behandlet av bl.a. USA.
Et av oppslagene på hjemmesiden viser utstillingen William hadde i Berlin i 2013 – «HAWAI’I – THE NATIVES ARE NOT HAPPY». I utstillingsrommet ble en av veggene satt av til å vise en tidslinje over hendelser i Hawai’is historie. Tidslinjen, som spenner fra 1778 til 2009, byr ikke på særlig munter lesning, men viser den klassiske bloddryppende kolonialiseringsfortellingen med de faste ingrediensene: et velfungerende samfunn som blir oppdaget, overtatt og ødelagt på verst tenkelige vis av en vestlig, grådig statsmakt. For oss europeere er Hawai’i synonymt med ferieparadis, så det kan da ikke være så ille der nå? Men det er det altså, i hvert fall for de som tilhører den opprinnelige kulturen. Som så mange andre steder – Australia, Nord-Amerika, Taiwan, etc. – er urinnvånerne arbeidsledige og ofte alkoholiserte, og er presset helt vekk fra ressursene som egentlig skulle ha vært deres. De blir i enkelte tilfeller tilgodesett med et bittelite reservat, men heller ikke slike får de alltid ha i fred. For et par år siden kjøpte Facebook-sjef Mark Zuckerberg en strandtomt på Hawai’i. Tomta, som var på 3 kvkm (ni ganger Frognerparken), ville han ha for seg selv, så han oppførte et gjerde rundt hele tomta. Da Kaua’i-folket, som hadde rettigheter knyttet til jakt og høsting på området, protesterte, svarte Zuckerberg med å saksøke dem. Utrolig nok vant han ikke fram med sine miliarder av dollar og velsmurte advokater, og måtte til slutt droppe søksmålet.
Men la oss vende tilbake til William og hans kunst. Vi tillater oss å sitere fra en av hans utstillingskataloger:
William Hanson er født og oppvokst i Honolulu på Hawai’i. Hans foreldre, som var av skandinavisk opprinnelse, hadde flyttet fra USA for å bosette seg der. Hanson er derfor en europeisert øyboer (slik han omtaler seg selv) og samtidig en amerikansk statsborger. Han forlot Hawai’i som ung mann, seilte til sjøs, studerte tysk språk og litteratur i Hawai’i, skulptur i England og USA, og har bodd i Norge siden 1992.
Hvordan skal man forholde seg til to århundrer med undertrykkelse og ydmykelse? Med sorg og sinne, er Hansons svar som også beskriver hans mission. Hans tilnærming til kunst er forskjellig fra andre hawaiiske samtidskunstnere som under motstandens motto hovedsakelig støtter øyas innbyggeres innsats «for å definere seg som urfolk-hawaiianer med en uavhengig kulturtradisjon innenfor Hawai’is multikulturelle samfunn». Som en etterkommer etter oppdagelsesreisende ser Hanson ting annerledes, langt fra eksistensielle spørsmål og nasjonale tilhørigheter; men snarere som et historisk tenkende og kritisk samtidsmenneske som krever menneskelighet i samfunnet som et grunnleggende prinsipp for liv og overlevelse. Hansons kritiske behandling av Hawai’is koloniale arv refererer til eldre kunst, ofte definert som rituell kunst, hvorved bruken av materialet (hovedsakelig nordisk furu) samtidig representerer det nære forholdet mellom menneske og natur, noe som er absolutt avgjørende for egenskapene til hawaiisk kultur.
