Da jeg skulle skrive om karneval og demokrati ville jeg ta utgangspunkt i min egen fascinasjon for karnevalet og i en livslang kjærlighet til en helt spesiell bok. Til tross for stor kjærlighet er dette en bok jeg aldri har greid å lese fra perm til perm, men bare har lest i små biter og stykker.
Tekst: Maria Vagle Illustrasjon: Pieter Bruegel m.fl.
Baktin og Rabelais
Boka Rabelais og latterens historie er skrevet av Michail Baktin, (1895-1975), russisk filosof og språkforsker. Selv kalte han seg for en filosofisk antropolog. Han var ingen snever eller sær språkforsker, men hadde et vidt syn på litteratur, menneske og samfunn. I boka undersøker han den folkelige latterkulturen under karnevalet med utgangspunkt i Rabelais’ (1494-1553) forfatterskap og karnevalskulturen i den europeiske middelalderen. Baktin er opptatt av å vise dybden i denne kulturen og hvordan den gjennomsyrer samfunnet og alle litterære genrer fra denne tiden. Han utvikler teorier om dialogen og undersøker sammenhenger mellom det han beskriver som maktens monologiske språk og karnevalets dialogiske eller polyfone språk.
Takket være Baktins grundige studier av Rabelais’ romaner har vi fått et verktøy til å forstå noen helt særegne fenomener ved middelalderens karneval- og latterkultur som ofte har vært oversett, og har gjort at de frigjørende og opprørske sidene ved karnevalskulturen ikke har kommet tydelig fram.
Forståelsen av Rabelais’ bøker har vært preget av senere tiders ideologier og kunstsyn, og fenomener som hadde stor innflytelse på Rabelais og hans samtidige har fått liten plass både i historien og i litteraturhistorien. Baktins særegne metode åpner opp for en fruktbar dialog med den tiden bøkene ble skrevet i. I dialogen søker vi i følge Baktin det som ikke er vårt eget, men den andres perspektiv på vår egen bevissthet.
Første gang boka slo ned i meg, for det var det den gjorde, var på Blindern for snart 30 år siden, på en glitrende forelesning av Kjell Heggelund, en kunnskapsrik, vennlig og humoristisk pedagog og formidler. Inne i det triste auditoriet fikk han denne komplekse teksten til å lyse, og en historisk epoke til å bli levende.
Han snakket om eselmesser, det glade vanvidd, der presten avsluttet med å skryte som et esel og menigheten skrøt tilbake, om grisens evangelium, feiring av den groteske kroppen, om karnevalsopptog der man spredte møkk ut over begeistrede deltagere – møkka var nytt liv, og humoristisk degradering av autoritetene. Jeg satt musestille ytterst på det harde tresetet i auditoriet og tenkte: Bare han aldri ville stoppe å snakke!
Jeg fikk umiddelbart en følelse av å ha fått tak i noe viktig, noe vitalt og løfterikt som jeg ikke helt greide å gripe. Senere har boka dukket opp igjen, og hver gang jeg begynner å bla i den kjenner jeg den samme utålmodige forventningen som jeg kjente første gangen.
Føydalsamfunnet
Middelalderen var et føydalsamfunn preget av en hierarkisk organisert kultur, der flertallet av befolkningen ble holdt nede av brutal maktbruk og undertrykkelse utøvet av adelen og kirken. En liten privilegert del av befolkningen hadde full råderett over det store flertallets ressurser og kirken tvang folk til lydighet med trusler om bål og dommedag.
I denne tilværelsen som var strengt inndelt etter arbeid og kirkelige festdager, fantes det lange tradisjoner for folkelige feiringer. Karnevalet som ble feiret før inngangen til fasten utviklet seg gjennom flere århundrer med røtter tilbake til de før-kristne romerske Saturnalier. Feiringen kunne strekke seg over flere måneder.
Den offisielle festen og karnevalet
Under de offisielle festene ble de hierarkiske skillene demonstrativt understreket. Ulikheten ble hyllet og makten viste seg fram i alt sitt stivnede og innskrenkede alvor. Der den offisielle festen så bakover for å bekrefte sin egen idé om det stabile, det uforanderlige og det evige i den eksisterende orden, feiret karnevalet en midlertidig befrielse fra de rådende samfunnsforhold. Så lenge karnevalet varte ble alle hierarkier, privilegier, normer og forbud opphevet. Karnevalet var tilblivelsens, forandringens og fornyelsens fest, motstander av alt bestandig, alt som var ferdig og avsluttet. Det var optimistisk og vendte seg mot framtiden.
Under karnevalet anså man at alle var likeverdige. På gater og torg rådde en fri og familiær omgangsform mellom mennesker som i det daglige livet var skilt av uoverstigelige barrierer. Dette var en sterk og gjennomgripende begivenhet og en vesentlig del av karnevalets livsoppfatning, noe som ga menneskene en opplevelse av at det fantes en verden med helt andre muligheter. Alt som til hverdags hindret kontakt mellom mennesker fra ulike klasser ble under karnevalet visket ut og nye forbindelser og relasjoner ble midlertidig mulig. Det eksisterte en demokratisk impuls i karnevalslivet, hvor ingen kunne stenges ute.
Karnevalsspråket
Under denne i dagliglivet utenkelige omgangsformen vokste det fram et helt eget karnevalspråk gjennomsyret av forandringens og fornyelsens høystemte svulstighet. Språket hadde utviklet seg gjennom flere hundre år med karnevalstradisjoner. Det var et særdeles rikt språk som maktet å uttrykke folks enhetlige og komplekse fornemmelser av verden.
Det var fiendtlig mot alt som var ferdig og fullendt, mot alle forsøk på uforanderlighet og bestandighet. Det bar preg av det omvendtes logikk og vekslinger mellom høy og lav, av ulike former for parodier og travestier, nedsettende profaneringer og detroniseringer. Det beskrev en verden på vrangen.
Kunst og liv
Karnevalet befinner seg i grenseområdet mellom kunst, lek og liv og det kan virke nært beslektet med teateret, men i motsetning til teateret eller skuespillet skiller ikke karnevalet mellom aktører og publikum, scenen og livet utenfor. Karnevalet ble laget av alle for alle. Middelalderens mennesker tok likeverdig del i to liv. På den ene siden fantes det offisielle livet preget av fromhet og alvor, på den andre siden levde de i karnevalet og dets latterkultur. Under karnevalperioden er det kun karnevalets regler og normer som eksisterer, og karnevalets verden er den eneste virkelighet som finnes. Karnevalet er selve livet, og ikke et avgrenset spill.
Latterkulturen og den groteske realismen
Karnevalskulturen var en inkluderende kultur, og latteren i karnevalet skapte samhørighet og et helhetlig verdensbilde. Universalitet og ambivalens er to av de aller viktigste aspektene ved karnevalet, og karnevalsfestens latter var en latter hvor alle ler, men også en latter som rettes mot alle. Den som ler, må ta del i karnevalets univers, og kan ikke velge å stå utenfor. Karnevalslatteren hyllet ikke det borgerlige individualistiske individet, men det kollektive folket – et folk som hele tiden vokser og fornyer seg.
I motsetning til vår tids estetisering av kroppen feiret middelalderens karneval den groteske kroppen med sine inn- og utbuktninger, hull og åpninger. Å fødes over skrevs en grav er et typisk karnevalesk bilde. Det var en feiring av et syklisk verdensbilde, fødsel, død og pånyttfødelse.
Den groteske realismen er sentral i forståelsen av karnevalslatteren. Dens mest fremtredende trekk er degradering og nedsettelse, dvs. at man tar alt det som er opphøyet, åndelig, ideelt og abstrakt ned til det materielt-kroppslige planet.
Latteren nedsetter og materialiserer. Oppe er himmelen, ansiktet, munnen. Nede er jorda, magen, kjønnsorganene og baken. Å nedsette betyr å ta det ned på jorda der det blir oppslukt av og samtidig er et nærende prinsipp for ny vekst. Ved å nedsette begraver man på samme tid som man sår, noe dør for at noe nytt og bedre skal bli til. Latteren og nedsettelsen er derfor ikke kun av negativ betydning, men også positiv ved at noe nytt fødes. Den er ambivalent.
Avslutning
Rabelais levde i en tid der karnevalskulturen nådde sitt høydepunkt og mye tyder på at han fanget essensen av en epoke på vei ut. Han kjempet mot makten og agelastene (fra gresk agélastos, person som ikke kan le) med kunst, latter og humor.
Vi kommer aldri tilbake til middelalderens gjennomgripende og altomfattende karneval, der hele landsbyer i månedsvis feiret karnevalet og levde livet som om det var en gedigen kunstperformance der alle deltok på tvers av klassetilhørighet, for det tilhører en tid med maktforhold vi slett ikke ønsker oss tilbake til.
Med tanke på at karnevalskulturen varte i flere århundre uten at samfunnsstrukturen utviklet seg nevneverdig, er det lite som tyder på at den hadde en subversiv kraft, men den hadde kraft til å bryte med maktens undertrykking, dens dogmatiske alvor og til å skape muntre åpninger mot en bedre framtid. Samtidig virket den midlertidig balanserende og var en mulighet til å slippe ut frykt og misnøye og å gjøre det store så lite at man kunne greie å håndtere det. Essensen av karnevalets inkluderende feiring lever videre som et kreativt opprør og en livsstrategi og oppmuntrer til å dyrke det rare, det utenforstående og det mangfoldige, og ikke minst viser den at helt andre verdener er mulige.
Jeg kommer ikke gjennom Baktins bok denne gangen heller fordi innholdet er så sammensatt og overveldende, men jeg vil helt sikkert fortsette å åpne den, og bla fra side til side, hoppe fra avsnitt til avsnitt helt uten plan, orden eller sammenheng og på nytt kjenne lykken fra en bok som byr på så mange intense innsikter. Jeg vil fortsette å la meg inspirere og jeg vil aldri gi opp å snu og dytte, vri og endevende, forsøke å slå hull på maktens selvhøytidelige og bedragerske manifestasjoner. Jeg kjenner den opprørske og frigjørende latteren som skyller mot meg fra gater og torg gjennom Rabelais’ tekster og århundrene.
Lån boka, les den, nyt den, lukk den, glem den, ta den fram igjen – la deg inspirere til latter, frigjøring, fest, opprør eller renselse. Det er ditt valg!
