I 1930 anslo økonomen John Maynard Keynes at vi ved årtusenskiftet ville ha 15 timers arbeidsuke. Teknologi og effektivisering ville redusere behovet for arbeid drastisk. I teorien stemmer det. Likevel jobber vi like mye som før.
Tekst: Hege Vadstein
Bullshit Jobs
av David Graeber
320 sider
Penguin
2019
I 2013 publiserte antropologen David Graeber essayet «On the Phenomenon of Bullshit Jobs» i det radikale magasinet Strike!. Essayet drøfter hvorfor vi til tross for Keynes spådommer fortsatt jobber så mye og med hva. Enkelte forsøker å forklare spørsmålet med at vi har valgt et høyt forbruk framfor mer fritid. Dette mener Graeber ikke forklarer hele bildet, ettersom produksjonsarbeid i stor grad har blitt effektivisert av teknologi. Samtidig som produksjonsoppgaver har blitt overtatt av maskiner, har det vokst fram en ny sektor av arbeidsoppgaver i det administrative sjiktet som Graeber mener fortjener betegnelsen bullshit jobs.
Essayet skapte en eksplosjon av positive reaksjoner da det ble publisert, og det ble raskt oversatt til en rekke språk. Svært mange lesere tok kontakt med Graeber via hans blog og twitter-konto, hvor de postet personlige erfaringer. Disse tilbakemeldingene opplevde Graeber som en bekreftelse på at han hadde truffet en viktig nerve, og inspirerte ham til å skrive en mer omfattende tekst om emnet. I 2018 utga han boka Bullshit Jobs – A theory, som han beskriver som et samarbeidsprosjekt mellom seg og sine informanter – de mange privatpersonene som frivillig tok kontakt med ham etter ha lest essayet, og som lot ham bruke sine historier og erfaringer for å belyse emnet.
Graeber oppgir at en britisk spørreundersøkelse fra 2013 (YouGov) viser at 37 % av britene og 40 % av nederlenderne opplever jobbene sine som så meningsløse at det ikke ville hatt noen betydning om arbeidet ikke ble utført. Kritikere av Graebers teori hevder at denne typen arbeid kun finnes i den offentlige sektor, ettersom de knirkefrie markedsliberalistiske mekanismene innen den private sektor raskt ville ha luket ut daukjøtt. Graebers undersøkelser viser at dette er feil. Det er nemlig vel så mange bullshit-arbeidstakere i privat sektor som i offentlig.
Graeber går grundig til verks. Til tross for at boka omtaler et sørgelig fenomen – det at så mange opplever at de holder på med helt meningsløse oppgaver, og så mye arbeidstid, krefter og kreativitet går tapt – er boka overhodet verken tung, kjedelig eller pessimistisk. De mange personlige vitnesbyrdene gjør innholdet konkret og er til dels underholdende – dog med en besk bismak.
I første del av boka definerer Graeber hva bullshit jobs er: «a bullshit job is a form of paid employment that is so completely pointless, unnecessary, or pernicious that even the employee cannot justify its existence even though, as part of the conditions of employment, the employee feels obliged to pretend that this is not the case».
Graeber har sortert tilbakemeldingene fra sine informanter og kokt dette ned til at det finnes fem hovedkategorier av bullshit jobs: flunkies, goons, duct tapers, box tickers og taskmasters.
Flunkies (lakeier) var opprinnelig staselig oppdressede tjenere som fikk rikfolk til å virke betydningsfulle. Graeber bruker dette begrepet på dem hvis jobber først og fremst består i å få sine overordnede til å framstå som/føle seg som viktige. Eksempel på en flunky kan være en resepsjonist i et selskap som får så få besøkende at resepsjonisten – i mangel på arbeidsoppgaver – blir satt til å fylle på sukkertøyfatet som pynter opp disken. Resten av arbeidstiden går med til å file negler.
Goons (bøller) har arbeidsoppgaver som innebærer en slags form for aggressivitet, slik som lobbyister, PR-spesialister, telefonselgere og bedriftsadvokater. Graeber forklarer det unødvendige ved denne typen jobber med at et militærvesen strengt tatt ville vært overflødig hvis absolutt ingen land hadde hatt militærvesen. Slik er det også med f.eks. telefonselgere: Hvis det ikke var utbredt med telefonsalg av strømleverandørtjenester, hadde ingen strømleverandører trengt å ansette folk til denne arbeidsoppgaven.
Duct tapers (teipere) er de som teiper og reparerer de problemene som oppstår i en bedrift som følge av at noen andre i bedriften ikke utfører arbeidsoppgavene sine – enten på grunn av latskap eller manglende kompetanse. Duct tapers kan f.eks. være folk som må sitte og skrive inn data manuelt i et excel-ark fordi programmereren ikke har fått sitt program til å virke.
Box tickers (avkryssere/skjemautfyllere) har som hovedoppgave å få det til å se ut som om noe har blit gjort, selv om dette ikke er tilfelle. Typisk behandler de skjemaer og utarbeider rapporter som i mange tilfeller blir arkivert, men aldri lest.
Taskmasters (oppgaveformidlere) finnes det to typer av. 1: Overflødige overordnede som forteller underordnede hva de skal gjøre, selv om disse i bunn og grunn er selvgående. Taskmasters av type 1 er på en måte det motsatte av flunkies. 2: Overordnede som egentlig har egne arbeidsoppgaver, men som allikevel ivrig engasjerer seg i å finne på unødvendige arbeidsoppgaver for sine underordnede. Arbeidstakere innen denne kategorien har avlevert svært få vitnesbyrd til Graebers undersøkelse, så mange av dem anser nok sin arbeidsinnsats som meget betydningsfull.
Ut over disse fem hovedkategoriene finnes det overlappende varianter og det Graeber kaller complex multiform bullshit jobs.
I bokas midterste seksjon drøfter Graeber hva som kan være grunnen til at bullshit jobs eksisterer og hvorfor de gir høyere status og lønn enn shit jobs (tunge, men strengt nødvendige arbeidsoppgaver som f.eks. søppeltømming, gulvvasking, anleggsarbeide, etc.), og selvsagt langt høyere status enn hva de arbeidsledige avspises med. Videre ser han på hvilken effekt eksistensen av bullshit jobs har på samfunnet og på de som er ansatte til å utføre denne type arbeide. Muligens kan det høye antallet av personer som plages av depresjoner ha noe å gjøre med den store utbredelsen av meningsløst arbeide. Dette har ikke Graeber undersøkt kvantitativt i denne boka. I sine drøftinger trekker Graeber bl.a. inn begreper som moral envy (moralsk misunnelse) og compensatory consumerism (kompenserende forbrukskultur).
I det siste kapittelet spør Graeber seg om det er mulig å gjøre noe med situasjonen. Til tross for at han skriver at det neppe vil fungere å lansere en løsning på noe som mange ennå ikke anerkjenner at er et problem, redegjør han så utførlig og gjennomtenkt for hvilke virkninger innføring av universell borgerlønn ville ha på fenomenet, at dette oppleves som et glimrende forslag til en vei å gå – også for de utfordringene verdenssamfunnet er stilt overfor når det gjelder klimakrise og robotisering.
Les essayet som var utgangspunktet til boka >>
(lå tidligere på websiden til Strike!)
