Shine on you democrazy diamond

Det er valgår, hurra. Snart kan vi utøve den retten alle maser om i sine taler hver 17. mai. Frihet, likhet og Eidsvoll.

Tekst og foto: Arvid Sivertsen

På en herregård i ei bygd på Østlandet satt en gjeng fulle menn (menyene er tilgjengelige på nettet) og lagde verdens mest demokratiske grunnlov. I og for seg ikke mer likhet og demokrati enn at de ikke hadde tid til å vente på delegatene som bodde nord for Trondheim. Så noen halvadelige og en slump prester hamret ned teksten, med bønder – og til og med en vaskeekte matros fra Arendalsområdet som staffasje.

Et moderne land med røtter i antikkens humanisme og den franske revolusjonens tanker om likhet skulle vokse fram. Likhet helt fritt for stemmene til arbeidere, husmenn og kvinner. Samt en tilværelse uten jøder, katolikker og i alle fall jesuitter.

Så frie var disse eidsvollssvorne menn at den svenske koloniherren, kongen, ba dem ryke og reise med hele loven. Etter mye fram og tilbake ble de enige, og loven ble underskrevet i Moss en gang før skolestart i august.

Dermed var det fritt fram for å leke fritt og selvstendig land, i den grad svenskekongen syntes det var moro, fram til 1905.

Min, etter hvert gode venn, Henrik Wergeland – som siteres når politikerne ikke skal lage en jævligere flyktningepolitikk (det vi si for det meste i talen før barnetoget på 17. mai) – syntes ikke dette var noen god idé. Altså ideen om at landet skulle være fritt og likt bare for noen få. Henrik, som vokste opp i byborgerskapet i Christiansand lå ikke i utgangspunktet an til å bli en rebell. Det har aldri kommet noen sånne ut av det borgerskapet, uansett om bynavnet begynner med ch eller k.

Men selv den beste borgerspire blir vel kurert hvis man som fjortenåring blir innlosjert med studenthybel i et horehus. Sånt kan lett føre til at man får en forkjærlighet for botanikk, konjakk og eggedosis. At man blir glad i dyr og gjerne vil lage opprør på vegne av dem som ikke er født med sølvskjeer i munnen.

(De som ikke er veldig fortrolige med Henrik Wergeland anbefales å gå på biblioteket og låne Yngvar Ustvedts biografi, den er usentimental og knakande god.)

Jeg må av og til, når det blir litt mye, sette meg ned og snakke litt med Henrik. Joda, etter mange år med litt konjakk og lange samtaler er vi på fornavn.

Når makta fjoller seg til med sperregrenser og valgtekniske samarbeid og andre teknikalske fikse finurligheter som forvrenger velgernes valg. Når ble det logisk og demokratisk at en stemme på Senterpartiet i Østfold skulle sikre et mandat for KrF i Møre og Romsdal?

Partier som bytter mening etter et valg. Politikere som melder seg ut av et parti, og ikke ut av politikken så neste på lista får overta, men inn i et annet parti uten å spørre velgerne. Når sånne får holde på i alle politikkens kriker, kroker og nivåer. Og det eneste vi som stemmer kan være sikre på er at gasjene deres øker. Da kan man bli så forbanna og frustrert at man får lyst til å drite i hele greia – og bare si nei og fuck off.

Da er det jeg må sette meg ned og snakke med Henrik. Spørre hvordan han i et hav av råttenskap klarte å finne en sak. Den store saken. Hvor han klarte å finne kreftene til å holde fokus. Når din store kjærlighet sitter på Nordstrandshøyden og du på Grei Kafe. Når verden turer fram og du sitter i en muggen kjeller på Akershus slott og kopierer statsarkiver med fjærpenn. Hvordan alt dette kan vederfares deg samtidig som du blir en av de største dikterne og får gjennomslag i den store saken. Jødenes adgang til riket.

En venn som Wergeland er viktig å ha, for å finne retning i kaos. Henrik er lett å komme i kontakt med, både her og der. Men mitt favorittsted er ved hans grav på Vår Frelser(hvem det nå er)s gravlund i hovedstaden. Monumentet over vårt lands kanskje viktigste humanist holdt på å ramle sammen, men ble pusset opp på dugnad av en takknemlig flyktning, for noen år siden.

Jeg må legge til at de som fikset biffen med jesuittenes adgang til riket var Sovjet. Da de braste inn i Ungarn i 1956 kom det noen jesuittprester som flyktninger. Og et NATO-land som vårt kunne jo ikke godt jage dem tilbake.

Grunnen til at man var så grinete på jesuittene, var at de lurte en av disse svenske Oscarkongene og ga seg ut for å være lutherske prester som skulle konvertere hans franske og katolske dronning. Men i stedet for å fikse dronningens sjel og hennes utsikter til frelse, så bygde de opp katolske undergrunnsmenigheter i kongeriket. Pavens teologiske frontkjempere skal man ikke kimse av. Og kongelig furtenhet varer som kjent lenge.

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2019 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>