Nighthawks, Edward Hopper (1882–1967)
Nighthawks, Edward Hopper (1882–1967)

Kjærlighetssukk fra en barkrakk

Noen små hendelser fra barlivet blir sittende igjen i hodet lenge…

Tekst: Henrik Manfredo  Illustrasjon: Edward Hopper

For noen år siden jobbet jeg på et sted som het De Ville’s i Kirkegata i Oslo. Det var stamstedet til mange av Oslos herlige hardrockere, men – spesielt i ukedagene – dukket det mange forskjellige typer opp. Jeg hadde fast vakt hver søndag 16.00-01.30. Det er visst ikke lov, men jeg ønsket det selv. Så dere som reagerer på det pga arbeidsmiljøloven kan ta dere en bolle. Jeg elsker søndagsvaktene, og synes det er kjipt at jeg ikke selv kan velge når jeg vil jobbe. Søndager er fantastiske arbeidsdager i denne bransjen, for det dukker opp så mange spesielle mennesker. Alt fra de som kledd i lørdagsklærne dukker opp med pulesveis og anger malt over hele ansiktet, til de som trives best ute på stille dager. Søndag er dagen for de spennende historiene og de små dramaene som utspiller seg i alles liv, og da er det alltid noen som søker tilflukt i en bar – enten for å søke råd hos psykologenes førstelinjetjeneste, bartenderne, eller for å gjemme seg mens man drikker seg til mot for å møte kvelden alene etter gårsdagens uheldige eskapader.

Denne historien handler om en som trengte noen å snakke med.

Det dukker opp en mann i den nesten tomme puben. Det er omtrent en halvtime siden jeg åpnet. Jeg satt ved PC-en, var nettopp ferdig med å skrive denne søndagens reklamestatus for å forsøke å få folk til å komme, og planla musikken som skulle akkompagnere denne søndagen.

Mannen som setter seg ved bardisken er utseendemessig nesten som skapt for å bekrefte fordommene om menn som har vokst opp på gård i Hedmark eller Oppland. Stor, tettbygd, oksenakke, velfødd men ikke feit, og ikke noen sjarmør utseendemessig. Han var ikke stygg – bare… Kjedelig…? Bondsk, kanskje… Han bestiller en øl. Jeg serverer, og setter meg tilbake og planlegger musikken videre. Etter 10 minutter bestiller han en øl til. Jeg serverer, og setter meg igjen tilbake. Han har ikke ytret et ord utenom bestillingen, og av erfaring vet jeg at enkelte foretrekker å sitte i stillhet. Halvveis ut i denne andre øllen hører jeg et sukk fra ham:

– Je veit itte å je skar gjørra, je.

Der kom mitt signal til å komme på banen.

Jeg reiser meg opp, og går til ham.

– Hva skjer? Det virker som du trenger å snakke med noen…

– Neeeei… Je er jo ingen rassist. Men je og venna mine har jo alltid drivi å vitsa om negre og slikk, og nå har det skjedd no, da, som gjær at je itte veit å je skar gjørra.

– Dette er du nesten nødt til å ta fra begynnelsen, kompis.

Han forteller at han pendler til Oslo. Han jobber i to uker, så har han to uker av som han tilbringer i hjembygda der alle han kjenner er. Han har noen få bekjente i Oslo, men synes det er vanskelig å bli kjent med folk her. Jeg husker ikke hva han jobbet med, men det han jobbet med slo i alle fall grundig hull på alle myter om at folk med hans brede dialekt, utseende og oppvekst er enkle i hodet. Det var en jobb som krever høy utdannelse. Så forteller han at like før han dro hjem forrige gang, så hadde han møtt en dame på byen. En nigeriansk dame.

– Itte ei tå dom som flyg oppi gata her, asså. Ei årntli dame mæ jobb.

– Slapp av, sa jeg. – Jeg er klar over at de fleste nigerianske damer ikke prostituerer seg på Karl Johan.

Han forteller videre at hun var skilt, og hadde to barn. De avtalte å møtes igjen når han kom tilbake til Oslo. Og nå hadde de altså vært sammen hver dag i to uker. Han hadde møtt barna hennes, de hadde laget mat sammen, og til hverandre. Han hadde servert norsk husmannskost, hun hadde servert nigeriansk mat. De hadde lært å kjenne hverandre personlig, kulturelt og intimt.  Han fortalte at de to siste ukene hadde forandret synet han på omtrent alt han hadde vokst opp med av menneskesyn. Romantiker som jeg er, syntes jo jeg dette hørtes ut som starten på et vakkert forhold der begge parter har både respekt og kjærlighet for hverandre, og respekt for de kulturforskjellene deres forskjellige oppvekst har gitt dem. Dette ga jeg også uttrykk for, og sa at jeg synes dette høres helt fantastisk ut. Kjærlighet SKAL forandre deg og utvide horisonten, og det har det jo absolutt gjort her.

Men så kom han altså til problemet:

– Je kæn jo ældri ta mæ hu hemmat. Dom der oppe vil jo ældri godta hu. Itte kæn je tala mæ non der om dætta hæll, dom kjæm itte tæll å skjønne.

– Er du sikker på det?

– Asså. Je he jo ældri vært non rassist, men je og venna mine har jo alltid drivi å vitsa om negre og slikk. Je veit itte, men je trur itte at di kjæm te å godta ho.

– Men de kompisene du har der oppe. Er de ekte venner?

– Ja, jo… dom er væl dæ. Men vi kæn mæssom itte tala om slikk som datta. Slik følelser og slikk.

– Men hør her: Dersom de ER ekte venner, folk som bryr seg om deg og ønsker at du skal ha det bra, så kommer de jo til å godta det. Og om det er noen som ikke gjør det, så finner du i alle fall ut hvem som er dine ekte venner, og hvem som ikke er det.

Vi fortsetter å snakke en god stund. Han kommer med sine motforestillinger, og hvor spesielt han føler det for henne – jeg er advokat for kjærligheten og argumenterer sterkt for at han skal satse på dette, og gi faen i de som eventuelt ikke godtar forholdet. Han forteller at han aldri har følt det slik for noen – enda større grunn til å satse, sier jeg.

Før han går for å rekke bussen hjem, ca tre timer etter at han bestilte den første øllen sier jeg:

– Hør her: Hverken du eller jeg har et utseende som gjør at damene står i kø for oss. Men når vi finner det som er verdt å satse på, så må vi hoppe i det. Vi må ta sjansen, og ikke høre på de stemmene som kommer med motforestillinger. For da forblir vi ensomme. Den kjærligheten vi kan oppleve når vi møter den som får oss til å føle oss vel, den som gir oss energi, glede og lykke er verdt mer enn all verdens penger. Jeg synes du skal la kjærligheten vinne, og la den vise deg hvem som er dine ekte venner.

– Vi får sjå, sier han før han går ut døra og setter avsted mot bussterminalen.

Jeg så ham aldri igjen. Siden jeg er og blir en uhelbredelig romantiker håper jeg at han satset på kjærligheten og at de nå lever sammen. At kompisene hans, som sikkert var skeptiske til å begynne med, ser at dette er ei dame som gjør ham glad, og at hun har drept noen fordommer som bodde i dem.

I mitt hode har denne lille hverdagshistorien fra livet bak baren en lykkelig slutt. Det må den ha…

https://natthode.blogspot.com/

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2019 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>