Lars Sandås «Små monumenter»

Lars Sandås’ Små Monumenter ble fredag hedret med en offentlig seremoni på Kunstnernes Hus, i anledning av at det tredje monumentet ble gitt en midlertidig plassering på KH’s plen i påvente av en mer permanent plass noe nærmere sitt bestemmelsessted, Nisseberget.

Tekst: Harald Lange  Foto:  Åse Karlsen

Seremonien samlet et hundretalls interesserte på tunet til KH i det grå og hustrige høstværet. Til gjestenes bevertning var det satt opp en stand som tilbød alkoholfri sider og eplemost av god og kortreist kvalitet. Den ble etter sigende påfallende lite benyttet av gjestene, som i overveiende grad valgte å betale for vin eller øl i baren. FHM’s Arild Knutsen raljerte over dette i sin appell, og kalte KH «den åpneste rus-scena i Slottsparkens omkrets akkurat nå».
Forøvrig hyllet han Sandås’ verk i ektefølte ordelag. Knutsen har i en årrekke vært en markant talsperson for «de narkomane» gjennom sitt virke i FHM, og han hilste nå Sandås som en våpenbror, som «de narkomanes» kunstner.
KH og KORO er vertskap for seremonien, og KORO’s talsmann for anledningen, Bo Krister Wallström, utla i sin innledning Koro’s beveggrunner for å støtte Sandås’ egen-initierte kunstprosjekt.

«- viktig å støtte kunstner-initierte prosjekter som adresserer den allmenne offentlighet, Sandås prosjekt framhever historien til vår egne pariakaste, og demonstrerer samtidig kunstens kraft og makt til å definere trekk i vår samtid» 

(sånn ca. Wallstrøms hovedpoeng, fritt etter hukommelse og tolkning)
Ruben Steinum (Norske Billedkunstnere) berømmet KORO for å ha støttet Sandås’ prosjekt, og rettet en appell om at de må finne rom for å fortsette å støtte kunstner-initierte prosjekter, selv om de spesifikke støttemidlene til dette har bortfalt i årets budsjett. Mohamad Abdi var den eneste av appellantene som tok opp småbarnsfamilienes bekymringer om dårlig oppvekstmiljø og «nimby»-faktoren i sin tale, og han gjorde det med en intensjon om å forankre satsingen på Sandås’ verk i bredere folkelige lag enn bare de som er opptatt av kunstens rolle i det offentlige rom. Han lyktes langt på vei med dette. Alle talerne høstet entusiastisk applaus for sine mer eller mindre improviserte innlegg.

«Små monumenter» retter søkelyset mot det åpne rusmiljøets tilstedeværelse og historie i Oslos byrom, et sentralt ledemotiv i Sandås’ virksomhet og produksjon. Det løfter fram tre steder som har vært sentrale i denne historien; Eika ved Akerselva, Plata ved Oslo S og Nisseberget i Slottsparken. Dette er tre distinkt forskjellige kapitler i den lange fortellingen som utgjør historien om oslos rusmiljøer. Monumentene på Plata og ved Eika er allerede utplasserte.

Monumentet tiltenkt Nisseberget er for anledningen i eksil på Kunstnernes Hus i påvente av en mer permanent plassering, som følge av Slottets nei til å plassere den i Slottsparken, hvor den rettelig hører hjemme. Monumentet er en ydmyk steinsokkel til grunn for en skulpturell gjengivelse av Slaget på Nisseberget natt til 1. mai 1978, utført i miniatyr. Dette var de første og originale «natt til 1. mai»-opptøyene, som ble en årviss «tradisjon» det påfølgende tiåret. Dette slaget har vært beskrevet, avbildet og besunget i flere versjoner, kanskje mest kjent gjennom Anne Grete Preus og Veslefrikk sin «Anna og Jeg (vi mener ikke i mårra)».

Det er en lang vei fra Nisseberget til Plata, og Eika er enda lenger unna. Nisseberget var slik jeg husker det, et miljø med restriksjoner og sanksjoner mot uønsket adferd og uønsket dop. I likhet med mange av de jeg kjente på «berget» anså jeg det mer som å være med i en alternativ tenketank enn et rusmiljø, selv om en felles interesse for hasj nok må sies å ha vært en vesentlig del av det sosiale og kulturelle limet. Når jeg som meget ung mann begynte å frekventere «berget» på tidlig 80-tall var det fortsatt en rest av uskyld og idealisme over greia, selv om denne var under konstant press fra politiet og harde kriminelle miljøer. I 1984 var det langt på vei over, året etter helt slutt. Politiets uro-aktivitet oppnådde den «ønskede effekten mot uønskede personer», og den lange marsjen mot den blytunge, markedsliberalistiske virkeligheten på Plata begynte, via Egertorget.
Samtidig i sanntid og helt parallelt med dette utviklet «sniffer-scena» ved «Eika» seg. Ungdommene her var verken interessert i hippienes høytflyvende visjoner om en ny sivilisasjon eller dyr dop fra tvilsomme kilder. De fant en løsning i «filla», som tilsynelatende dekket alle deres behov, så lenge den originale lynolen var i produksjon og omløp. Miljøet her var i en forunderlig vekst i en periode på 80-tallet, men kom til å slite med «rekrutteringen» etterhvert som de helsemessige konsekvensene av langtids eksponering for tynner ble tydelige. Etter at den originale lynolen gikk ut av sirkulasjon har miljøet svunnet hen som de flyktige stoffene de var på.
Tre veldig forskjellige kapitler, som sagt, og alle markert med et samvittighetsfullt utformet kunstverk, signert Lars Sandås. Dette er Små Monumenter.

Les mer om utstillingen på KOROS nettsider her >>
Les Sam Iravanians artikkel her >>

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2019 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>