Jeg er sjokkert og opprørt, for å bruke en tabloid sjargong som var innafor for ikke så lenge siden.
Tekst og illustrasjon: Redaksjonen
Ikke over innholdet i mandagens nyhetsdropp, der Arbeidsministeren og NAV-direktøren måtte vedgå at deler av deres systematiske forfølgelse og trakassering av fattige og syke har vært i strid med gjeldende lover og regler i EØS. Tenk det, EØS gir dem rett og slett ikke lov til å bedrive favoritthobbyen sin, å mobbe og tyne svakerestilte på denne måten.
Det som opprører meg er at de ansvarlige later som de ikke på noen måte har hatt mistanke om at den grusomme og nedverdigende behandling hjelpetrengende folk utsettes for gjennom NAV-apparatet kan være i strid med opptil flere gjeldende lover. Folk på grunnplanet har for lengst lært seg å forholde seg til NAV som en sammenhengende forbrytelse mot menneskeheten som vi bare må stå ut med og tåle, fordi menneskerettigheter og lovbeskyttelse ikke gjelder for oss. Folk som har havnet i NAV-fella er prisgitt et hensynsløst og ufølsomt apparat som tilsynelatende er laget for å ødelegge folk langsomt, uten at det ser ut som man faktisk dreper dem, selv om det er det man faktisk gjør.
Stakkers Anniken, tenkte jeg i går, da jeg så henne på TV. Hun så ut som en unge som har blitt fratatt yndlingsleken sin med beskjed om at hun ikke får leke med den igjen. Krokodilletåra no.
Ikke et øyeblikk klarte jeg å tro på at hun hadde noen medfølelse for de som har fått livene sine ødelagt av denne kriminelle praksisen, selv om hun prøvde å gi uttrykk for at det var tilfelle. Når oppsto denne følelsen? Når hun fikk det lagt fram for seg at praksisen er lovstridig? De første meldingene om dette kom altså for 2 år siden. Hvis hun hadde hatt den minste mistanke om at jakten på syke og pleietrengende ikke var innafor, og at hun faktisk næret noe medmenneskelige følelser, burde hun ha dratt i bremsen allerede da. Hun gjorde ikke det. Praksisen har fått fortsette helt til riksadvokat Busch forlangte stopp tidligere denne høsten, når han først ble orientert om situasjonen.
Når det gjelder NAV-direktøren? Det krever fravær av en del sentrale menneskelige egenskaper å lede et destruktivt foretak som NAV. Den mennesketypen som passer best til dette er folk du ikke burde be om å sitte barnevakt for unga dine, selv om de skulle tilby seg. Folk som villig stiller opp på programmer av systematisert menneskeforakt, som NAV må sies å være, er gjerne blottet for samvittighet, hensyn og empati. Hennes uberørte, tidvis smilende, uttrykk røper at her er det ingen medfølelse å hente for de som har blitt berørt, verken ofrene eller deres pårørende/etterlatte.
Det er så til og med denne dyp-humanistiske skribent begynner å tenke at kanskje ikke alle mennesker nedstammer fra primater, og at det muligens finnes mennesketyper som nedstammer fra gnagere. Dette er tanker jeg er ukomfortabel med, da de avviker grovt fra det jeg anerkjenner som vitenskapelige sannheter, og at det i all praktisk forstand er umenneskeliggjøring, en farlig øvelse som det ikke er etisk forsvarlig, eller på noen måte ønskelig, å praktisere. Men lell.
På den formildende siden har hun vært en lojal og pliktoppfyllende funksjonær som har satt sin ære i å følge opp de politiske styringssignalene etter beste evne, og innrettet organisasjonens ressurser for å optimalisere de ønskede resultatene: -Ta de jævla snylterne skikkelig hardt en gang for alle.
NAV Kontroll har hatt en sentral oppgave i den norske velferdsstaten, og det er denne rollen som nå er opp for evaluering. NAV Kontroll er, isolert sett, et foretak som ansetter dobbelt så mange som Økokrim, og forvalter langt større ressurser. Deres eneste oppgave er å jakte og tyne syke, yrkesskadde og pleietrengende. NKs virksomhet har vært en suksess i kraft av å ha framskyndet naturlig avgang blant trygdemottakerne, og dermed begrenset det umettelige trygdesluket med noen tusenlapper her og der. De kjemper imidlertid en tapende kamp for å gjøre besparelsene store nok til å kompensere for den enorme skatteflukten som Økokrim ikke har ressurser til å etterforske og påtale. De er ikke i nærheten av dette på noen måte. Vi snakker vilt forskjellige skalaer her, og innsparingspotensialet i NKs virksomhet ligger i tusendels-sjiktet i forhold til skatteflukten. På den annen side hører det sjeldenhetene til at NKs subjekter stiller med et kobbel av skarpskodde forretningsadvokater når de får sin dag i retten. Det er relativt risikofritt å ta levebrødet fra folk som ingenting har, de har lite til ingenting å slå tilbake med.
Dette er en politisk skandale og en rettsskandale. Politisk fordi kampen mot trygdemottakerne har hatt tverrpolitisk flertallstilslutning i Stortinget helt siden 90-tallet, rettslig fordi dommere, påtalemyndighet og til og med forsvarsadvokater har vært så lojale til den politisk viktige kampen mot syke og fattige at de har satt vesentlig prinsipper til side og unnlatt å foreta selvstendige vurderinger av det rettslige grunnlaget. Dette er utilgivelig, og må få konsekvenser for den enkelte dommer som har misligholdt sitt embete i denne saken.
Stortingspolitikere fra så å si alle partier bør nå se seg selv i speilet og innse hva de har gjort, og ta konsekvensene av dette. Det vil være en formildende omstendighet om de trekker seg fra politikken og frasier seg sin statspensjon. Alminnelig rettsfølelse tilsier at det også må være aktuelt med fengselsstraffer her. Det spørs om det med dagens ubalanserte lovverk finnes hjemmel for det, det er vel tvilsomt. Det er vel heller ikke å forvente at lovmakerne er gira på å «bygge sin egen galge til å henges i», men et minstemål på anstendighet vil være å trekke seg fra politikken og frasi seg all opptjent pensjon. Jeg har ingen illusjoner om at dette vil komme til å skje, fordi flertallet av våre politikere rett og slett mangler den nødvendige moralske ryggrad til å ta ansvar for sine egne handlinger. Skaden denne politikken har påført folk og rike er dramatisk og skremmende, det er ikke gitt at den norske staten noensinne kan reise seg til respektabel anseelse igjen.
Det vil være feil å se «Nav-skandalen» som et isolert avvik fra en ellers anstendig, rettslig orden. Dette er bare en av flere fronter i norske myndigheters utrettelige og nådeløse kamp mot fattige og syke, som det nå viser seg at har vært ført i strid med gjeldende lover og krenket de berørtes faktiske rettigheter.
Det som nå plager Hauglie og andre med politisk ansvar for elendigheta er ikke tanken på at de har brukt samfunnets maktmidler for å knekke svakerestilte folk i utsatte posisjoner, med de ødeleggende konsekvensene dette har for liv, helse og samfunnsverv. De føler seg dårlig fordi de ikke har lov til å fortsette praksisen. På andre fronter i kampen mot de fattige vil presset fortsatt holdes oppe, det skal fortsatt straffe seg å være syk, skada og fattig i det norske samfunnet. Det er det fortsatt flertall for i stortingsforsamlingen.
