Når solidaritet blir SOLOdaritet

Vi er alle små eller store klimasvin, og det er noe som ikke kan løses ved å appellere til vår gode moral. Jordens krisesituasjon krever drastiske endringer som de som sitter på makten ikke kommer til å gjennomføre uten at de blir tvunget til det.

Tekst Stein Lillevolden  Foto www

Liberale tenkere ynder å vise til det de kaller «forbrukermakt» for å begrunne at selv i en kapitalistisk markedsøkonomi kan det godt oppnås endringer, gjennom at forbrukerne fritt velger de produkter de ønsker å betale for, og dermed supplerer makten i stemmeboksen med makt i fryseboksen, hvor en fritt velger de varer og firmaer en vil støtte med varekjøp. Men også vi fra den kapitalismekritiske venstreside har stor tro på forbrukeres bevisste fravalg som motmakt, gjennom boikottaksjoner fra politisk bevisste forbrukere, Buy Nothing Days, eller solidaritetskjøp av kaffe, olivenolje, tøy: Boikott israelske varer, boikott Shell, boikott tyrkiske feriereiser, boikott produkter testet på dyr etc., tilhører vårt grunnleggende repertoar av slagord. Men ofte er politisk forbrukermakt mer et uttrykk for avmakt enn makt. Først og fremst synliggjør de vår mangel på handlingsalternativer, eller vilje til mer grunnleggende samfunnsendring. Med Facebook og andre sosiale medier kan vi flashe vårt politiske forbruk, men endrer vi noe som helst? Jeg kjøper økologisk mat, til og med økologisk kattemat, men har jeg virkelig tatt innover meg den totale omleggelse av våre liv som er nødvendig for å hindre eller begrense klimakatastrofen?

Kaptein Charles Cunningham Boycott, var en brutal utbytter av fattige irske jordleilendinger. De som ikke kunne betale den høye jordleien på grunn av uår, potetpest og andre fattigdomskatastrofer, ble blodig og brutalt kastet på dør sammen med hele familien.

Kaptein Boycott
Selve ordet boikott har en stolt historie tilbake til 1880 i Irland, hvor en eiendomsforvalter og britiske imperialisters utsending, kaptein Charles Cunningham Boycott, var en brutal utbytter av fattige irske jordleilendinger. De som ikke kunne betale den høye jordleien på grunn av uår, potetpest og andre fattigdoms-katastrofer, ble blodig og brutalt kastet på dør sammen med hele familien. Redningen for mange var å emigrere til USA, men etter at kaptein Boycott i ren maktfullkommenhet fratok 11 familier livsgrunnlaget på én gang, fikk lokalbefolkningen nok og aksjonerte mot deres plageånd med demonstrasjoner, blokade og sabotasje, og selv de lokale forretningsmenn nektet å handle med ham. Boycott ble sosialt og økonomisk isolert, og klaget sin nød i et leserbrev til Londonavisen The Times. Dette var før Irlands frigjøring fra det britiske imperialiststyret, så terrorister fra de protestantiske Ulster-lojalister ble satt inn på Boycotts side, supplert med beskyttelse fra den britiske hæren. Men den brutale overmakten fikk bred motstand både på irsk og britisk side, og til slutt måtte kaptein Boycott forlate Irland. I tillegg led han den fornedrelse at hans navn i all fremtid ble til verbet å boikotte, som betegnelse på kollektive aksjoner mot utbyttere, rasister og menneskeforaktende samfunnsforhold.

Når Zyklon B-produsent kjøper Agent Orange-produsenten
Den liberale idé om forbrukermakt ligger tett opp til tankegangen om konkurranse som grunnvilkår i kapitalismen, og er ikke noen utfordring for selve det kapitalistiske systemet. Boikott er i utgangspunkt langt mer systemutfordrende, gjennom krav om avskaffelse av undertrykkelse og urett. Men noen ganger kan forbrukerboikott bli en avsporing i avmakt, fordi vi ikke kan organisere kampmidler og solidaritetsaksjoner som sabotasje, blokade og streik i tillegg til boikotten. Den opprinnelige boikott i Irland ville aldri hatt seirende gjennomslag hvis ikke «forbrukerboikotten» var supplert med de langt sterkere midler som fysiske kollektive aksjoner. Forbrukere handler individuelt når de kjøper en vare fremfor en annen, mens boikott skal være en kollektiv aksjon på et helt annet nivå enn den enkelte forbrukers valg. Det er forbrukermakt når stadig flere velger å kjøpe økologiske varer og dermed fremmer økologisk produksjon, fremfor et jordbruk bygget på kunstgjødsel og sprøytemidler som Monsantos RoundUp, nå kjøpt opp av kjemigiganten Bayer. Kapitalismens kynisme trer muligens overtydelig frem når Monsanto, beryktet som produsenten av Agent Orange, sprøytemidlet USA brukte i Vietnamkrigen for å ødelegge vegetasjon og landbruk, og som invalidiserte mennesker og fortsatt skader vietnamesiske fostre, ble kjøpt opp av Bayer-konsernet, som utgjorde hoveddelen av I.G. Farbens rovdrift på konsentrasjonsleirfanger, og som var integrert del av naziregimet i Tyskland gjennom å produsere Zyklon B, utryddelsesmiddelet i konsentrasjonsleirenes gasskamre.

Kapitalismen kan ikke boikottes vekk
Når haveeiere og landbruk slutter å kjøpe RoundUp er det viktig og bra, særlig for grunnvannet, men ikke den største utfordring for Monsanto/Bayer, men når aktivister direkte går inn og saboterer ved å rive opp Monsantos genmodifiserte planter, er det en utfordring for utviklingen i hele denne form for industrialisert og genmodifisert matproduksjon. Kapitalismen kan ikke boikottes vekk, men krever en helt annen form for organisering av motstanden. Den politiske forbruker er viktig for reformer i dagens samfunn, men endrer ikke den grunnleggende urett i den globaliserte kapitalisme. Boikottaksjoner er viktige kampmidler hvis de ikke bare blir avmaktshandlinger, men mobiliserer og organiserer på veien til mer grunnleggende oppgjør med verdens maktforhold.
Flyskam, kjøttskam, bilskam; det er mange individuelle, moralske utslag når det gjelder dagens akselererende klimaendringer. Vi kommer opp med mange symbolske handlingsalternativer, men de radikale endringer som kreves for å få bremset katastrofen er små og ubetydelige. Klimaet kan ikke reddes ved boikottaksjoner, for endringene må være langt mer gjennomgripende. Det kan ikke stoppes ved individuelle handlinger og politisk forbruk, men krever dramatiske inngrep i den globaliserte vekst- og forbruksøkonomi. Den kapitalistiske og globaliserte økonomi er så gjennomgripende at den ikke kan boikottes og reformeres, den må oppheves og fjernes.

I dagens elektroniske medieverden sprer nyheter og mobiliseringer seg hurtig, noe Greta Thunbergs inspirerende skolestreik er et godt eksempel på. Samtidig fortsetter verdensøkonomien sin destruktive påvirkning på klima og fremtiden, uansett hvor mobilisert og inspirert en blir av de aksjoner som har kommet etter skolestreikenes viktige initiativ. Mange av de gamle revolusjonære var ofte sterkt teknologi-optimistiske og tok avstand fra maskinknusere, de som i desperasjon over arbeidsløshet saboterte spinnemaskiner og dampmaskiner. Karl Marx var entusiastisk over potensialet for politisk mobilisering ved hjelp av de nye jernbanene og utviklingen av kommunikasjonsteknologi i post og telegraf, og ikke minst massespredning av aviser og bøker. Dette gjorde det mulig for den fremvoksende arbeiderklassen i den industrielle revolusjon å kommunisere og organisere både nasjonalt og internasjonalt. Han så hvordan den franske februar-revolusjon i 1848 på få måneder spredte seg til andre europeiske land, i det som i den tid ble oppfattet som en rykende fart.

I moderne tid har mange blitt inspirert av hvordan sosiale medier har vært viktig for mobilisering til oppstandene i den arabiske vår, motstanden mot diktaturet i Egypt, eller Hong Kong-befolkningens motstand mot Kinas undertrykkelse. Men selv om sosiale medier er viktige verktøy i mobiliseringen, er revolusjoner fortsatt ikke noe teselskap, eller noe som kan gjennomføres virtuelt, som et dataspill. Makten og endringene må vinnes i gatene, for på samme måte som de teknologiske nyvinninger er nyttige midler for endring, er de samtidig forutsetning for fornyelse og forsterkning av makten i det kapitalistiske samfunn. Mobiltelefoner, sms, Facebook og Twitter kan være hurtige midler for å spre informasjon og mobilisering, men er samtidig opphavet til en ny overvåkningsindustri og fornyelse av kapitalismens økonomiske og politiske makt. Sosiale medier, informasjonsteknologien og overvåkningskapitalismen utgjør til sammen den hurtigst voksende industrien i vår tid, og er utrolig dyktige til å skjule de enorme økninger i energiforbruk og sosiale omkostninger det medfører, noe som forsterker klimakrisen.

Når vi smir våre egne lenker
Det er inspirerende å se hvordan gatekjemperne i Hong Kong systematisk river ned kameraene for ansiktsgjenkjennelse og utvikler egne systemer for informasjonsspredning og mobilisering, i stedet for å bruke de statskontrollerte sosiale medier. For det besnærende med den nye informasjonsteknologi er hvordan den ganske frivillig eller ubevisst får oss til å overrekke det vi har av personlige opplysninger og politisk profil for å være en del av et virtuelt «fellesskap», slik at vi i

I kjent Google-stil kunne de ikke innrømme et nederlag, men hevdet de hadde lært opp 10 000 i «digital kompetanse» og at de nå ville ut i hele Danmark med et rullende læringscenter, en kjempetrailer med navnet Google Succes Online.

siste ende smir våre egne lenker. Og selv om vi kan være voldsomt kritiske til Facebook, Google og annen elektronisk kapitalisme, kommer vi ikke langt med boikott. Da Google i fjor etablerte et «digitalt læringshus» her på Nørrebro, ble lokalene sabotert flere ganger i uken, inntil Google lukket. I kjent Google-stil kunne de ikke innrømme et nederlag, men hevdet de hadde lært opp 10 000 i «digital kompetanse» og at de nå ville ut i hele Danmark med et rullende læringscenter, en kjempetrailer med navnet Google Succes Online. Samtidig opprettet Google, Apple og Facebook store datacentre her i Danmark, fordi landet er kjent for å ha «grønn strøm», vedvarende energi fra vindmøller, og det vindmøllene ikke kan dekke, importeres fra norsk vannkraft. Facebook kaller sitt datacenter i Odense med forbruk på 40 megawatt, klimanøytralt. Disse 40 megawatt tilsvarer forbruket til en mellomstor dansk provinsby. Siden så mye av energien skal hentes fra vannkraft i Norge, øker de danske forbrukeres strømpriser, mens Facebook har fastpris. Informasjonsindustriens inntreden i Danmark har skapt få arbeidsplasser sammenlignet med det indirekte subsidierte energiforbruket, fordi den «grønne» energiens merpris dekkes over statsbudsjettet. Dette kunne hentes inn i økt beskatning av selskapene, men de er internasjonale og flytter inntekter og utgifter fra land til land, slik at overskuddet aldri er der hvor beskatningen er. Det er politisk umulig å øke den danske skatten i disse økonomisk «liberale» tider, så i siste ende betyr subsidieringen av verdens rikeste selskaper ytterligere nedskjæringer for den enkelte danske borger. Som vanlig skjærer man systematisk nedenfra i samfunnet, hos de fattigste og mest utsatte. I tillegg får den vanlige borger en ekstraregning for datacentrene, fordi den «grønne strømmen» trekkes fra på det norske klimaregnskap og ikke det danske, noe som ifølge beregninger vil bety en ekstraregning på 400 millioner for seks datacentre i 2030.

Vær ustyrlig
Vi er alle små eller store klimasvin, og det er noe som ikke kan løses ved å appellere til vår gode moral, eller individuelle intensjoner om å minske vårt økologiske fotavtrykk. Jordens krisesituasjon krever drastiske endringer som de som sitter på makten og økonomien ikke kommer til å gjennomføre uten at de blir tvunget til det. Vi som lever i forholdsvis liberale samfunn er lært opp til å ignorere at samfunnskontroll er den grunnleggende styringsform. Den nye elektroniske teknologi gir muligheter for mobilisering og organisering av motmakt, men i første rekke er

Facebook kaller sitt datacenter i Odense med forbruk på 40 megawatt, klimanøytralt. Disse 40 megawatt tilsvarer forbruket til en mellomstor dansk provinsby.

teknologien en enorm styrking av kontrollen i samfunnet, gjennom et finmasket nett av elektroniske spor. Derfor blir det å være ustyrlig et viktig mål, og der har vi mye å lære av motstanden i Hong Kong, hvor de i et av verdens mest overvåkede samfunn, likevel makter å utvikle nye teknologier for motstand og sabotasje mot verdens største kontrollmakt. Selv et totalitært samfunn med massiv orden og disiplin kan ikke styre de ustyrlige når de slår seg sammen og handler kollektivt.

Kapitalismens profittjakt betød brutale produksjonsforhold med hensynsløs disiplinering av arbeidskraften gjennom avstraffelser og lange arbeidstider, men organisering og arbeiderkamp maktet over tid å slå tilbake noe av den groveste utnyttelse av deres arbeidskraft. Liberale humanister fremmet på den tiden et frihetsbegrep som bygde på individets rettigheter, men styrken lå i den organiserte arbeiderklassens kamp for kollektiv frihet og sosial solidaritet, for å bekjempe økonomisk og sosial nød. Dagens informasjonsteknologi og overvåkningskapitalisme har atter individualisert og splittet oss opp. Dagens solidaritetsbegrep er i større grad SOLOdaritet, der vi bruker mer tid på Facebook enn politisk organisering, fagforeninger, demonstrasjoner og kollektiv motstand. Derfor er det så inspirerende å følge med på opprør i Chile, Hong Kong, Frankrike, Libanon osv. Det er ikke nok med «politisk forbruk», men atter å flytte kampen ut på gatene, hvor selv ikke overvåkningskapitalismen og deres leiesoldater i politiet kan kontrollere situasjonen, selv med den ultimate vold. Vær urolig, vær ustyrlig, kjemp sammen!

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2019 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>