En nisselig analyse av Norge A/S på sitt beste.
Tekst Tony Alexander Illustrasjon Molografix
Kunsten lever sitt eget liv. I desember har den imidlertid minimale levevilkår i offentligheten. Som om virkeligheten feies bort fra gater og torg. Oh, hellige jul! Byen pyntes med tradisjonelle plastikkgjenstander og lys, nisselig kosemusikk høres fra krybbevennlige butikker. Det kryr av travle folk med kredittkort, ipads og handleposer. Alle er pene på håret eller har nisselue på hodet. Joda. Alt er i skjønneste orden. Dette er Norge A/S på sitt aller beste. Det er slik det skal være i verdens beste land. Det klirrer av mynt og minibankene fylles med nypressede pengesedler.
Det lukter velstand. Det lukter rikdom. Det lukter økt forbruk. Regjeringens visjoner går i oppfyllelse, halleluja! Til og med harde kirkebenker nedtynges av menneskefett i disse tider, mye takket være profittkåte artister som vet å utnytte sin besøkelsestid under den store forbrukerfesten. Jesus Christ! Her er det raske penger å tjene på alt som har med Alf Prøysen, jomfru Maria eller Skomaker Andersen å gjøre. Akevitt, andakt og barnevern. En salig blanding av kristendom og kynisk kapitalisme. Vi snakker ikke om alle barna som gruer seg til jul, men hva vi skal spise på julaften. For når butikkene stenger dørene og det er høytidsdager, så er det tid for privat lykkefeiring; familieidyll og slektshelligdom. Da handler det om å holde sammen med de man tilhører og ingen andre. Fråtse i søtsaker, kjøtt og alkohol. Vise omverden at man har lyktes i livet. At man klarer seg. At det er penger på bok. At man er stolt av seg selv og sine.
Norsk kulturliv er grovt sagt en absurd karrierekonkurranse hvis premiepall okkuperes av målbevisste kapitalister, uromantiske krimforfattere og nestendopa idrettsutøvere. Samt en og annen smørblid popstjerne i ny og ne, dersom kulturdepartementet er fans og sponsor. Oh, salige Gud! Vi måler hverandre på suksess, det vil si: penger. Inntekt og formue. Det er det som betyr noe. Man blir ikke invitert til Lindmo eller Skavlan dersom man ikke har økonomisk suksess. Det er salgstallene, hitlistene og skattelistene som er interessante for journalistene. Dette harde faktum utgjør selve ryggraden i norsk kultur og åndsliv anno 2019.
Hva er vel interessant med hardtarbeidende kunstnere som ikke smiler hele veien til banken, men som trenger sosialhjelp for å overleve? Hvem bryr seg om poesi dersom det ikke blir prisbelønnet tv-serie eller film av det? At landets kulturminister mener kunstnere (uten økonomisk suksess) må finne seg flere bein å stå på sier sitt; det er markedskreftene som fremmer kulturutviklingen. I realiteten styres kulturpolitikken fra Finansdepartementet. Norsk kultur handler ikke om å skape, men forbruke.
Forbrukeren elsker underholdning og får det servert i alle verdens kanaler. Som et befriende gjesp. Passivt. Det er likevel ikke lett å ha suksess i livet. Mange må ty til legale eller illegale medisiner for å holde hjulene i gang. Joda. Trøtte arbeidere, halvdeprimerte pensjonister og livsfjerne byråkrater trenger selvfølgelig å slappe av med rusmidler, lett tv-underholdning og familiehygge i helgene. Selvfølgelig. Ingen vet hva taco er, men alle tror de spiser det. Grublerier og følsomhet betraktes da også som fiender av latskapens kulturkonsumenter. Ulønnet tankearbeid kan eventuelt uføretrygdede holde på med, så lenge de ikke plager andre med det. Oh yeah! Alt skal være enkelt. Ola Nordmann synes han fortjener å slappe av.
I kraft av sitt daglige arbeid, som utføres uten lidenskap, har han dessuten rett til å mobbe folk som står utenfor arbeidslivet. Eller flyktninger og fattige kunstnere. Kort oppsummert: Ola Nordmann er ikke glad i mennesker, men veldig opptatt av sitt lille territorium. Det han eier. Tingene. Pengene. Og naboene er ofte fæle rivaler; det kriges om hekk og hageflekk. Det kriges om utsikt og innsikt. Og endelig: det kriges om arv og testamenter. Det kriges om tomter, hus, hytter, biler, båter, traktorer, skurtreskere, snøfresere, siloer, stabbur osv. Det kriges om frimerker. Det kriges om teskjeer, armbåndsur og fiskesluker. Det kriges om makt og ære. Det kriges om barn. Ja, det kriges mye i Norge, men stort sett ikke med øks, som i gamle vikingdager.
Handelsstanden er ikke et begrep, men landets største kulturhus/horehus. Det er i butikkene vi lærer oss selv å kjenne. Har man suksess i livet, så har man kjøpekraft. Og det er i jula det gjelder å vise dette. Kline til. I høytiden skilles nemlig klinten fra hveten. Er du ikke med på den årlige statusleken, fordi du står utenfor arbeidslivet, så er du virkelig utafor. En taper. Et ensomt vrak. Oh, milde Moses! Det går den veien høna sparker her på bjerget. Verdifull matjord voldtas av storslåtte kjøpesentre med enorme parkeringsplasser. Det asfalteres til ære for forbrukerkulturen; småbarnsfamiliene trenger full pakke og alt på samme sted. Selvfølgelig. Det handler om å være effektiv. Penger spart er penger tjent, tenker Ola og Kari Nordmann fornøyd idet de ankommer kjøpesenteret med slitne barn på slep. Det er viktig å ikke se dårligere ut enn andre småbarnsfamilier. Spesielt når det er jul og alle skal være glade. Barna bestikkes med sjokolade. Bilen er blankpolert. Alt ser fint ut. Det viktigste er dog å ha det travelt, så travelt at man kun har tid til åtte selfies fra shoppingen. Ja, det er koselig å ha suksess i Norge; man blir aldri ferdig med det. Suksess avler suksess. Det er alltid noe nytt å kjøpe. Det er alltid noe gammelt å kaste. Det er alltid populært å være idiot.
God jol!
