Svartlamoens fortropp av brølende herrer feiret 30. november 15 års karriere under kunstnerisk ledelse av rigident Truls Lorentzen, som nå trekker seg fra frontposisjonen for å «joine gutta på gølvet».
Tekst Harald Lange Foto Åse Karlsen
Det ligger i lufta at dette innebærer en overgangsrite, og at Svartlamon legger sine ville og formative år bak seg for å gå inn i en ny og uviss framtid som «voksen og særiøs».
Undertegnede ville selvsagt ikke gå glipp av denne siste valsen med SHK slik jeg har lært det å kjenne, så jeg var ikke vond å be da de fine og sjenerøse damene i Oslo Hardkor ba meg bli med på deres første lengre utflukt sammen, med mål om å «gatekræsje» selskapet.
Det ble en trivelig helg i trondheimsværet, preget av de sosiale og solidariske grunnverdiene som ethvert korprosjekt med overlevelsesevne tar på det største alvor. Man kunne ane konturene av en ny giv for forsøstring mellom de autonome kulturmiljøene i våre respektive byer.
Svartlamon Hardkor starta i det små i 2004, etter at en gjeng med kailler hadde drodla over ordet «hardkor» på et seint nachspiel, og bestemt seg for å utforske hva slags innhold som passer til et sånt begrep. 15 år senere står SHK som det solide eksemplet på hva et hardkor er, og de har vært oppfattet og forstått som dette såpass lenge at det har blitt en etablert sannhet som den dag i dag er ubestridelig. SHK har danna skole, og som for å understreke dette kommer de frekke oppkomlingene fra Oslo Hardkor for å gjøre tributt til sine kunstneriske forbilder og inspiratorer.
SHK har utviklet sin særegne stil, mer påvirket og inspirert av pønk og radikal samtidskunst enn av den klassiske korarven. SHK har gjort seg til en autoritet på kor-arrangering av mer eller mindre kjente låter fra den nyere rock-kanon, med en spesiell forkjærlighet for det trønderske bidraget til denne. SHKs versjon av Jokke&Valentinernes «Hvis jeg var deg» har da også blitt adaptert av «lillesøstrene» i Oslo Hardkor, uten betydelige forandringer. OH har siden brukt malen som et eksempel for sine egne arrangeringer av klassikere som Raga Rockers’ «Slakt» og Kjøtts «Jeg vil bli som jesus», for å nevne noen.
SHK har på sin side tatt sin tilnærming med seg i bearbeidingen av KingCrimsons «21st century schizoid man», inkludert hele det krevende mellomspillet «Mirrors». De som kjenner låta veit at dette er krevende å få til å henge i hop. SHK får det til å lyde enkelt og, faktisk, dansbart. Det er ingen liten prestasjon, for å si det forsiktig.
I tillegg til å gjenskape klassiske rockelåter i korformat har SHK under Lorentzens ledelse også gjort en ikke ubetydelig egenproduksjon av kornumre som ofte overskrider det forventede, som f.eks. den forvirrende «Hæ??». Det var bl.a. framføringen av denne som i sin tid gjorde Bobby McFerrin så satt ut at han ikke klarte å hente seg inn før etter fem minutter med ufrivillig latter hver gang han prøvde å adressere den fullsatte Olavshallen. Det var en av flere svært minneverdige opplevelser jeg delte med dette kollegiet i de 5-6 årene jeg deltok aktivt. På jubileumskonserten, som jeg lot meg overtale til å bli med på så sent som kvelden før, fikk jeg gleden av å stå inn på tidligere nevnte «21st century schizoid man» og på den sanntidsaktuelle «The Grind», i tillegg til et drøyt dusin låter jeg kunne fra før. Jeg føler meg i etterkant som litt mer komplett iom denne erfaringen, og jeg står inne for den i øyeblikket noe sentimentale nachspiel-meldinga mi om at SHK er det beste bandet jeg noensinne har vært med i. Det er bare sånn, og det er ikke til forkleinelse for de øvrige, og ellers framifra orkestre jeg har inngått i oppigjennom.
SHK var lenge det eneste syngende talerør for livet i den motkulturelle grenda på Trondheims østkant. Tonen var barsk og karslig, med rikelige referanser til en livsstil av basse, pønkråkk og utagerende festing, og dertil krydret med diverse kraftuttrykk og navn på kjønnsorganer og kroppsåpninger og relativt kjente norske skuespillere som f.eks. Kåre Conradi. SHK var, eller ble av noen oppfattet som, ambassadører for en karslig og karskdrevet fæstkultur som har satt sitt preg på det lokale bybildet i en mannsalder, err, siden dagens eldste korbrødre faktisk var unge og ca. like gærne som de gir uttrykk for gjennom korets lyriske haranger. Da Lorentzens eks-partner, Trine Snustad, i sin tid tok initiativ til og samlet Svartlamon Damekor, var det ment som en feminin motreaksjon på hjemmebane, og korets grunnleggende signaturlåter er da også fulle av referanser til håpløse kailler som må skjerp sæ.
Damekoret har lagt seg på en estetikk som ligger nærmere standard og hovedstrøm i form, lyrisk er de opptatt av positive fellesskapsverdier og en solidarisk aktivisme for fred og rettferdighet. Kunstnerisk er de helt på høyden av greia si, og de behersker formatet med eleganse og overbevisende kraft. Det er helt åpenbart at Damekoret har betydelige ressurser på både arrangement og lyrikk, og deres spesiallagde sang til «konfirmanten» SHK, basert løselig på Prøysens «Lillebrors vise», var en innertier som løftet taket i Verkstedhallen ved framføring.
SHK og Svartlamon Damekor blir til sammen «Ainnakoret», og deres felles framføring av Lacrimosa-satsen fra Mozarts Requiem, kompet av Jovan Pavlovic, utgjorde en storslått og gripende avrunding av første akt.
Pauseunderholdningen sto shanty-koret Dreadnoughts for, med stil, attityde og barsk, marin sjargong. Deres versjon av Egners «Kaptein Sorte-Bill» var et høydepunkt og en instant schläger.
Oslo Hardkor bør være kjent for Torggata Blads lesere. OH startet opp så smått i 2012, på initiativ fra vår fotograf og vordende fotoredaktør, Åse Karlsen, etter at hun hadde vært på Eat the Rich, 
Svartlamons bydelsfestival, og fått oppleve Svartlamon Hardkor «in flagranti». Karlsens tanke var at en gjeng av syngende damer med aktive holdninger til rockescena og de autonome kulturmiljøene var akkurat det Oslo trengte. De 12-15 originale medlemmene i det første OH har gjennom flere år utvist en trassig tilstedeværelse og en kunstnerisk integritet som de seneste sesongene har gitt uttelling i form av økt rekruttering og generell interesse. Under Berit Sriyamas kunstneriske ledelse har koret, parallelt med å vokse i størrelse, befestet seg som en flerstemt leverandør av pønka aktivisme i korformat.
Opptredenen i den bortimot fullsatte Verkstedhallen er deres største «gig» så langt, og de gjorde et solid og kvinnsterkt inntrykk med sine drøyt to dusin røster på scena. Showmessig var nok høydepunktet «bursdagsnummeret», der Oslo-damene ropte høyt hurra for Truls og Hardkoret («Hardkor er best!»), mens Karlsen danset over scena med en kurv av delikatesser for å overrekke den til SHKs avtroppende rigident. Kurven må oppfattes som en takknemlighetsgest fra OH til Lorentzen, etter at sistnevnte tidligere dette året tok turen til Oslo i ens ærend for å skolere Oslo-damene i hardkorismens edle kunst.
Kveldens hovedprogram ble avslutta med alle korene på scena samtidig, i en legendarisk felles versjon av brølenummeret «Knirken».
Det ble deretter etterspill på Infon, som varte hele den ganske lange natt.
