Moderne samfunnsøkonomisk teori er et komplisert sammensurium av masse mumbo-jumbo som dekker over at den egentlige virkningen av den, og hensikten med det hele, er å gjøre de rike rikere og holde de fleste av oss akkurat langt nok over fattigdomsgrensa til at vi har råd til å kjøpe og forbruke, og at vi ikke gjør opprør. Jeg skal forsøke å spare dere for kjedelige begreper og utlegninger nå i disse juletider, men for å forklare forbrukets viktige rolle i det hele, må jo noe til.
Tekst Stein Holte Foto www
Da jeg var barn, var julaften årets store høydepunkt. Forventningen hadde steget og steget, fra begynnelsen av november, gjennom adventstiden og julemiddagen, helt fram til det store klimakset: Å pakke opp gavene. Noen gaver var kjedelige. Sokker, gensere og såkalte nyttige ting. De gavene som hadde skapt all denne forventningen var leker, bøker, spill og ting jeg strengt tatt kunne klart meg uten. Det var altså de såkalte unyttige gavene som gav meg glede. Dette kan vel ses på som en slags metafor for forbruk unders dagens altoppslukende kapitalisme. Det hører med til historien at første juledag var fin, for da kunne jeg utforske gavene og glede meg over dem. Depresjonen inntraff andre juledag. Når jeg tok innover meg at det var et helt år til neste jul. Heldigvis har jeg bursdag i midten av januar. Det hjalp litt.
Kapitalismen begynte i Europa på femten-/sekstenhundretallet med de store «oppdagelsene» og så etter hvert den industrielle revolusjon. Koloniene gav grunnlag for en storstilt handelskapitalisme og den teknologiske utviklingen muliggjorde en storstilt industriell produksjon. Den utviklet seg etter hvert til å favne hele jordkloden, og etter den kommunistiske planøkonomiens sammenbrudd og sosialdemokratiets degenerering på slutten av åttitallet, har den ingen seriøse konkurrenter. Den former ikke bare samfunnets struktur og utvikling, men også måten vi tenker og handler på. Alt blir en vare, og vi konsumerer den.
Gjeld og investeringer
La oss ta det på en svært forenklet måte. En kapitalist, eller en gründer, som det heter nå til dags, vil starte en fabrikk. Varen må produseres, tilbys på et marked, og kjøpes og forbrukes. For å få til dette, trenger han et sted å plassere fabrikken. Det må kjøpes eller leies. Han trenger selve fabrikken. Som må bygges eller kjøpes. Han trenger maskiner som bearbeider råvarer eller halvfabrikata til den endelige varen. Han trenger også arbeidere som betjener disse maskinene, og funksjonærer som hjelper ham med regnskap og administrasjon. Alt dette koster penger. Hvor får han disse pengene fra?
Hvis han er rik, kan han, om han ønsker, ta av sin egen formue. Eller han kan overtale andre til å skyte inn penger. Altså skaffe seg en investor eller flere. Eller låne penger i banken. I dette tilfellet går han til banken. Eieren av banken, la oss for kjønnsbalansens skyld kalle henne «henne», lar seg overtale til å låne ham pengene. Men hun skal ha noe igjen for det. Hun må jo også tjene penger. Derfor vil hun ha pengene tilbake med renter. Så hva er situasjonen når kontrakten underskrives? Gründeren har tatt opp et lån og regner med å produsere og selge nok til å betale det tilbake. En gang i fremtiden. Banksjefen regner med å få pengene tilbake med renter. Men renter er penger som ikke finnes ennå. For at banksjefen skal tjene penger, er hun avhengig av at gründeren ikke bare tjener nok til å betale lånet og sitt eget forbruk, men også nok til å betale rentene. I fremtiden. At han genererer penger som ennå ikke finnes.
I virkeligheten må ikke engang banksjefen ha pengene hun låner ut. La oss si at en bygningsentreprenør setter inn én million i sedler i banken. Så får han kontrakt med gründeren om å bygge en fabrikk. For én million. Gründeren låner pengene i banken og får godskrevet kontoen sin med én million. Han betaler entreprenøren med en sjekk: Entreprenøren setter sjekken i banken. Da har entreprenøren to millioner på konto, mens det bare finnes én million kroner i banken. Hvis entreprenøren bestemmer seg for å ta ut alle pengene før gründeren har betalt gjelda, har banksjefen et problem.
Hele systemet er altså basert på tillit og forventninger. Tillit til aktørene og forventningene om framtidig lønnsom produksjon eller tjenesteyting. Alt er blitt tatt på forskudd. Det er det som kalles kreditt. På grunn av rentene, eventuelt også kravene aksjonærer og andre investorer har til økonomiske avkastninger, er kapitalismen alltid på etterskudd og avhengig av en evig økonomisk vekst. Veksten er igjen avhengig av stadige nye investeringer, finansiert av profitt og kanskje ny kreditt.
Varen og markedet
Når gründeren har produsert varene, er han avhengig av å selge dem. Når vi drar kortet vårt i bytte mot en av dem, har den allerede vært gjennom mange ledd. Den er blitt finansiert, produsert, markedsført, distribuert, kanskje importert, videresolgt og til slutt havnet i en butikk rett foran øynene våre. I alle ledd har det vært noen som skal tjene penger på den. På sin vei fra råvare til halvfabrikata til ferdig vare til oss har den forbrukt ressurser. Materielle og menneskelige. Til produksjon og transport. Den har muligens produsert mye lidelse, både menneskelig og miljømessig, selv om den ser aldri så uskyldig ut idet vi putter den ned i plastposen.
I klassisk økonomi reguleres markedet og prisene av forholdet mellom tilbud og etterspørsel. Hvis etterspørselen er større enn tilbudet, stiger prisene. Dette øker kapitalistens profitt per vare, men produserer han alt for lite, går han glipp av de profittmulighetene et større salg ville gitt ham. Hvis tilbudet øker i forhold til etterspørselen, går prisene nedover. Hvis tilbudet er så stort at han ikke får solgt alle varene, produserer han mindre, eller slutter å produsere varen. Det vil ikke lenger være lønnsomt (nok) å produsere og selge den.
En annen faktor er forholdet mellom hvor mye det koster å produsere en vare og hva folk er villig til å gi for den. Hvis kostprisen er så høy at få mennesker tar seg råd til å kjøpe den, slutter produsenten å produsere den. Eller han tilbyr den til et lite, eksklusivt sjikt som får sosial status med på kjøpet.
Et kapitalistisk marked er basert på konkurranse mellom tilbydere under ideelt sett samme vilkår. Vinneren av denne konkurransen er den som klarer å tilby best mulig kvalitet billigst mulig. Med andre ord: gir kunden mest mulig valuta for penga.
I teorien skulle jo alt dette her være selvregulerende og fint?
I bunn og grunn dreier jo dette seg om penger. Penger som startet som et byttemiddel, en valuta for å veksle en sekk korn med en sau, som utviklet seg fra strandskjell til metall til mynter til sedler til verdipapirer til nuller og enere på en datamaskin. I dag utgjør sedler og mynter bare to-tre prosent av det som finnes i verden av det vi kaller penger. Det er penger vi måler økonomisk vekst i. Det er penger som måler kredittverdighet, status og menneskeverd. Det er penger som gjør oss verdifulle og til konsumenter. Har vi ikke penger, er vi uinteressante og en brysom klamp om samfunnsfoten. Penger har blitt en fetisj, og er i praksis den mest utbredte religionen på jorda. Og det er penger som er kapitalismens hjerteblod. Kapitalismen har gitt oss mye materiell og sosial framgang, men har også forsynt seg grådig av klodens ressurser og uendelig mange menneskers livslykke. Det finnes vel ikke tall på hvor mange liv og kulturer den har ødelagt, og hvor mange menneskeliv den har kostet. Når sant skal sies, har den også reddet mange og gitt dem et bra liv. Men vi lar alt det ligge denne gang. Nå skal vi konsentrere oss om den delen som gjør oss, folk flest, nyttige for kapitalen bortsett fra å være produksjonsmidler, nemlig vår rolle som forbrukere. Jeg definerer «vare» som noe som kan selges på et marked. Altså både en konkret vare og det som vanligvis kalles tjenester.
Nye markeder og nye behov
For at det skal lønne seg å produsere varer, må noen kjøpe dem. Og for å opprettholde den økonomiske veksten, må vi kjøpe mer og mer. Det er bare én av flere faktorer som opprettholder veksten, men vi holder oss til denne her. Etter hvert som vi kjøper mer, vil vi få fler og fler av de grunnleggende behovene dekket og markedet vil begynne å bli mettet. Vi må selvfølgelig fortsette å kjøpe og forbruke grunnleggende varer som mat og bensin jevnlig, men vi må ikke kjøpe ny komfyr eller bil årlig. Løsningen for kapitalen kan være å finne nye markeder i andre land, men det begrenses av antall land med innbyggere som er rike nok til å gjøre det lønnsomt.
Det er begrenset hvor mye mat vi kan ete og hvor mye tekniske hjelpemidler vi trenger, så hvordan gjøre et mettet marked sultent igjen? En sleip og vanlig brukt metode er det jeg vil kalle «nylonstrømpemetoden»: å produsere nylonstrømper som rakner, komfyrer som går i stykker, mobiltelefoner som streiker rett etter at garantitiden har gått ut. Det hadde ikke vært vanskelig å få disse tingene til å vare lenge, men da ville markedet brutt sammen.
En mer altomfattende metode er å skape nye behov. Her kommer reklamebransjen inn. Gjennom stadig mer utspekulerte psykologiske metoder utnytter de vårt samleinstinkt, vår grådighet, vår nysgjerrighet, vår glede over å få noe nytt, vårt behov for sosial status, våre depresjoner, vår usikkerhet og vår tidtrøyte skamløst. Og de lykkes. Bare se rundt deg: tindrende øyne hos barn i lekebutikker og hos voksne på billigsalg. De har overtatt midtvintersblotet, Kristi fødsel, de dødes dag og det fjerde bud og gjort dem om til kjøpefester. De manipulerer prisene så vi sloss om tilbudene på Black Friday. De fôrer øynene og ørene våre med støy og svada. De har skapt en egen industri og de livnærer seg på oss alle – fra den rikeste kapitalist til en fattig mor som mater sin nyfødte med morsmelkerstatning.
Pris er et middel til å få både fattige og rike til å kjøpe ting de ikke trenger. De fattige fordi det er billig, de mer velhavende fordi det er dyrt og dermed gir status.
I sin iver etter å opprettholde veksten, har det private næringslivet kastet seg over det vi før anså som offentlig tjenester og fellesgoder. Privatisering og foretaksmodellen har endret samfunnet vårt fullstendig. Statlige institusjoner splittes opp og gjøres om til statlige aksjeselskaper som konkurrerer om anbud med private bedrifter. Transport, renhold, helse og sosialsektoren invaderes av private selskaper som skal tjene penger. Postens viktigste motto er ikke lenger «Posten skal frem», men «Penger skal tjenes». Gjennom Acer-avtalen har Norge mistet kontrollen over energiressursene sine og blitt en del av et marked der det vrimler av private interesser. Tipper det neste som skal tas er vannet vårt. For forbrukerne har alt dette stort sett ikke ført til annet enn negative konsekvenser, selv om jeg personlig ikke savner det gamle, stivbeinte Televerket.
Klimakrisen er i høyeste grad en vare. Salg av utslippskvoter må være den mest geniale, eller den dummeste forretningsidéen noensinne.
Kort sagt, alt blir en vare som kan selges og tjenes penger på. Mennesker selges av de private bemanningsbyråene, for eksempel. Og når du søker på Google og blir bombardert med persontilpasset reklame, er det prisen for å surfe gratis. For Google er det du som er varen.
Ikke gjør deg noen forhåpninger om forbrukermakt. Du får ikke med deg nok folk på boikottaksjoner til at det monner. Det er dessuten ikke det private forbruket som er viktigst for økonomisk vekst. Den teknologiske utviklingen er mye viktigere. Se på databransjen. Når et spill eller en programvare er utviklet og har skaffet seg innpass på det globale markedet, kan det produseres, selges og videreutvikles for minimale kostnader og ressurser, og selges og oppgraderes for minimale kostnader. Men du må investere i stadig kraftigere datamaskiner og telefoner. Programvare er en teknologisk nyvinning som gir skyhøy avkastning gjennom å minimere produksjonskostnadene. Andre nyvinninger gjør det mulig å kvitte seg med den mest kostbare produksjonsutgiften av alle: menneskelig arbeidskraft.
Kapitalismens viktigste vare er penger og verdipapirer. Finansbransjen har eksplodert de siste årtiene. Nesten hele oljefondet er investert i aksjemarkedet. Det er basert på gjetninger og spekulasjoner. De store haiene og bankene tjener eventyrlige summer på å manipulere dette markedet. Proffene stikker av med gevinsten og amatørene taper – amatører som småsparere og norske kommuner. Hvis børsene faller, detter alt sammen som et korthus. Det er derfor politikerne er så redde for å provosere dem. En børs er også en vare, forresten. Oslo Børs ble nettopp solgt til det nederlandske børsselskapet Euronext, og er nå en underavdeling av det.
Sådan er kapitalismen.
God jul og godt nyttår! Og siden du sannsynligvis er en vare, kan du jo gi deg selv i julegave til noen du er glad i.
