Nok en gang slentrer jeg planløst rundt, gatelangs i Havanna, denne forunderlige byen som aldri slutter å berøre eller overraske meg. Det er tidlig om morgenen og en svak vind trekker fortsatt et friskt pust av havlukt med seg inn i de tørre, støvete gatene.
Tekst og foto Maria Vagle
Av erfaring forsøker jeg å ikke ha noen planer, for det eneste som er sikkert, er at dagen vil bli noe helt annet enn det jeg har forestilt meg. Den vil by på samtaler med mennesker jeg aldri hadde drømt om å møte, jeg vil kjenne meg som en idiot fordi jeg vil si og gjøre ting som viser at jeg forstår lite av det som skjer omkring meg, jeg vil ta en buss til feil sted uansett hvor tydelig jeg forsøker å være når jeg spør om veien, mens noe jeg for lengst hadde gitt opp å tro at jeg skulle finne, helt sikkert vil dukke opp, og da spørs det hva jeg gjør.
Til tross for at kubanere flest har lett for å snakke, kan de bli ganske tause eller kryptiske når det kommer til kontroversielle politiske spørsmål. Noen tyr til et talende tegnspråk, andre holder seg til den offisielle versjonen, eller unngår emnet helt. Så hvordan finner jeg ut mer om de åpenbart økende forskjellene i et land der de i mer enn et halvt århundre har hatt betydelige ambisjoner om å avskaffe dem?
Løsningen kommer på en uventet og overraskende måte. Mens jeg går rundt og øver opp mine ferdigheter i å ikke legge planer, dukker det opp en hund. Byen er full av hjemløse hunder, så det er ikke noe merkelig. Det merkelige er at den snakker til meg og at jeg forstår hva den sier.
– Mmm, kjenn den lukten, inntagende!
Det eneste jeg kjenner er den konstant tilstedeværende lukten av diesel, til tross for at gatene er så godt som bilfrie.
Så fortsetter han, som om han leser tankene mine, – Nei, jeg lever ikke på gata, men jeg liker meg veldig godt her ute. Gjennom luktene som hele tiden virvles opp får jeg snusen i det meste som skjer, og ikke minst nyter jeg lukten av de forføreriske tispene som streifer så elegant forbi. Da jeg var yngre elsket jeg å lunte rundt i de ulike bydelene og suge inn alle de forskjellige duftene. Han sukker sorgmildt og hviler haken mot potene. – Nå er det eneste jeg ønsker å ligge i ro, og sanse de ørsmå nyansene i de velkjente luktene.
Oppmuntret av dette forsøker jeg meg på et spørsmål. Byen ser ut som en scene fra en film, en postapokalyptisk pastell, bygninger raser sammen og alt blir liggende, søppel blir ikke tømt og samles opp i store hauger på gatehjørner. Det er mangel på alt fra matvarer og medisiner, til reservedeler, bygningsmaterialer og maskiner. Infrastrukturen forvitrer. Vann, strøm, veier og transportsystem har blitt mangelfullt vedlikeholdt i 60 år. – Hva tenker du om revolusjonen? Har den lykkes i å utjevne forskjeller?
Det tar litt tid før han svarer alvorlig. – Tja, limet som har holdt det hele sammen; tanken om at alle skal ha det like bra, eller at fattigdommen skal være jevnt fordelt, som vi har pleid å si, er ikke lenger til stede. De få dinosaurene fra revolusjonen som fortsatt sitter med makten, nærmer seg 90 år og holder kortene angstbitersk til brystet. Om kort tid vil det skje en endring, men til hva? Vi som lever tett på gata kjenner at noe dirrer, en intens lukt av ukontrollerbar misnøye sprer seg. Ettertenksomt retter han seg opp og skutter seg, tydelig preget av bekymringer.
– I snart 60 år har vi levd med den kvelende tyngden av en allvitende regjering som ser og hører alt. På refleks vinkler han ørene i ulike retninger og lytter før han fortsetter. – Noe av årsaken til at vi har holdt ut den systematiske umyndiggjøringen og frihetsberøvelsen var at alle fikk noe tilbake i form av sosial trygghet. Det offentlige helsevesenet og et velutviklet skolesystem bidro i vesentlig grad til å utjevne økonomiske skiller.
– Men etter den økonomiske krisen på 90-tallet forsvant legene og lærerne til hjelpeoppdrag i utlandet. De ble brukt i en politisk byttehandel, der staten fikk matvarer, medisin og drivstoff tilbake. Det finnes ikke lenger deler til å vedlikeholde utstyr på sykehusene, og offisielt er det slutt på mange medisiner, men det er utrolig hva man kan trylle fram om man kan putte litt ekstra penger i lommen til legen. Oppgitt siger han ned på albuene og legger den ene poten i kors over den andre og forteller videre.
– Det er lenge siden det var de best kvalifiserte elevene som kom inn på skolene, nå er det de som har familie med penger og posisjon som kommer inn. Foreldre som har ambisjoner for sine barn, og penger, betaler lærere for privatundervisning – et fristende tilbud når de ikke greier å leve av den lave lønna de får fra staten. Skolesystemet tappes således for sine beste krefter, og forskjellene øker. Det virker som om staten ikke lenger har kontroll, eller snarere: at den ikke lenger bryr seg.
Min informant får det travelt med å avslutte samtalen, for et stykke nedi gata kommer en vakker, velformet tispe. I motsetning til meg, har han kjent lukta lenge før hun kom til syne. Solen har steget på himmelen, og med den kjenner jeg hvordan lukten av søppel fortrenger den friske luften fra havet. Jeg sier takk for samtalen og tar farvel.
Forbløffet over hvor frittalende hunden hadde vært, og tankefull etter alt jeg hadde fått høre, rusler jeg langsomt videre.
Jeg passerer en blomsterselger hvor den overraskende behagelige duften av blomster får meg et øyeblikk til å stanse opp. Samtidig hører jeg en stemme som sier: – Psst! Hei!
– Hei! svarer jeg og tenker at jeg åpenbart har knekt en kode, for nå snakker hundene direkte til meg og jeg forstår hva de sier. – Klar for en prat?
– Alltid!
– Bor du her?
– Mnja. Flytter litt rundt til forskjellige damebekjentskaper, bor delvis her og delvis på gata. Jeg tåler ikke å være innestengt i hus med tobeinte lenge av gangen. Det er altfor mange motstridende lukter der, om du forstår hva jeg mener? Han snurper sammen hele ansiktet i en megetsigende grimase.
– Interessant at du spør om ulikheter, forresten. Det er mye som er ujevnt fordelt. Skjønnhet, for eksempel. Se bare på meg, ikke alle som har vært like heldige? Han myser med øynene mens han poserer honningsøtt. – Oops, det der var visst useriøst!
– Var det revolusjonen du sa? Jeg bryr meg ikke så mye om den. Hva er vitsen, liksom? Vi blir uansett ikke hørt. Vi som ble født på 90-tallet har ikke sett noe av det positive revolusjonen førte med seg. Vi sitter fast i et system vi ikke har fått være med på å skape, har få drømmer om framtiden og mangler enhver mulighet til å delta i planleggingen av den.
– De privilegerte, de som enten tjener penger på jobben, har mulighet til å kjøpe og selge varer de ikke har fått tak i på lovlig vis, eller har familie i utlandet som sender penger, de kan drømme, de kan planlegge. Det kan ikke vi som delvis bor på gata. Vi blir improvisasjonskunstnere og har en velutviklet teft for å gripe de mulighetene som til enhver tid byr seg. Så det er øyeblikket vi må gripe, sier nå jeg! Han smiler og ser lur ut. – Vet du forresten hvilken plan som aldri slår feil?
Siden det planløse er noe jeg for øyeblikket går og øver meg på, svarer jeg: – Kanskje å ikke ha noen plan i det hele tatt?
– Ja, ikke sant! For uten en plan er det jo ingenting som kan gå galt. Blir du med på bar?
Men før jeg rekker å svare har han latt seg distrahere av noe helt annet.
– Men se på den tispa der, en skikkelig deilig mango! Oioioi, for en herlig måte å bevege seg på, og hvilke dufter. Hmm… Det kribler i hele meg! Vi får ta en øl en annen dag. Jeg må smi nå, mens jernet er varmt. Ha det!
Jeg går forbi digre hauger med sammenraste bygninger og ymse avfall. Solen har tatt godt tak, og til tross for den gjennomtrengende stanken av søppel, er jeg opplivet av de gode samtalene. Jeg kjenner meg såpass ovenpå at jeg stopper den første og beste hunden jeg kommer forbi og stiller spørsmålet om revolusjonen har lykkes i sine forehavender. Det er ei tispe. Er spent på å høre noe fra et kvinneperspektiv.
– Jeg ler! Hahaha! Til helvete med revolusjonen! Fuck den! Pass deg eller så biter jeg deg! Hva faen er vitsen med å komme hit og stille slike latterlige spørsmål! Hva vet du?
– Nei…, det er vel akkurat derfor jeg spør, fordi jeg ikke vet.
– Så drit i det da, å spørre! Hva bryr det deg? Du kan bare trekke kredittkortet ditt, kjøpe det du trenger og så stikke til helvete vekk herfra. Fatter du egentlig hvor provoserende det er å stille slike spørsmål? HÆ?
– Oi, ta det litt rolig, da! Var ikke meningen å fornærme noen.
– Noen!! Jeg ser ingen andre her!
– Det var ikke meningen å fornærme deg.
– Se deg rundt da! Hva ser du? Hva hører du? Hva lukter du? Du kjenner vel lukta av søppel og fattigdom, eller har du mista alle sanser? Ser du de folka der borte? Hun vender snuten mot det nærmeste gatehjørnet.
Der, på den andre siden av gaten, står og sitter det en gruppe mennesker, noen prater, andre ser dypt ned i mobilen mens de fleste står i egne tanker og ser ut som de venter på noe. På et bulkete, rustent skilt som henger på skakke over et hull i veggen er det malt et ord: «Hay»
– Ja, de! Vet du hva det er?
– Nei, sier jeg usikkert, men jeg ser det står skrevet «Det finnes» over luka, og har lyst å legge til at det var jammen filosofisk, men ut ifra stemningen tenker jeg at det er best å la det være.
– Nettopp, det er noe som finnes akkurat der, nå. Det er en kø. De venter på å få tak i olje. Er de heldige finnes det olje her på mandager. Hun demper den aggresive og truende holdningen en smule så fortsetter hun:
– Har du ikke hørt uttrykket Que hay, eller Hva finnes? Ingen sier lenger: «Hvordan går det?», for alle vet at det ikke går spesielt bra, og da er det bare et provoserende og meningsløst spørsmål. Når vi møtes sier vi heller «Hva finnes?» for det er jo det som opptar oss nesten hele den våkne tiden av døgnet. Vi står i køer for hver eneste lille ting. Ser du en kø er det bare å stille seg opp og starte ventingen. Som regel er det en belønning i enden i form av noe spiselig eller noe praktisk. Noen forsøker å stå i flere køer samtidig fordi vi har et nokså sofistikert køsystem her.
Jeg hører et snev av stolthet. – Å, ja?
– OK, det funker slik: Når du kommer et sted der mange er samlet og du vet at det er et sted der de selger et eller annet, en vare eller en tjeneste, spør du «Hvem er den siste i køen?». Når du får vite det, spør du om hvem de står bak, slik at du vet hvem du skal stå bak om de som står foran deg forsvinner fra køen. Når noen har stilt seg bak deg, og noen bak dem igjen, kan du egentlig gå ut av køen og finne en annen kø som forhåpentligvis er litt kortere, slik at du kan få utrettet to ting på en dag. Dette er selvsagt en sjanse å ta, fordi du kan risikere at det går tomt i den køen du har stilt deg i, og når du kommer tilbake til den første så har de passert din plass og du må stille deg opp på nytt igjen, og risikere at det er tomt der også før du kommer fram. Men for oss hunder er ikke dette spesielt aktuelt.
– Nei vel, men kanskje dere kunne utnytte det til deres fordel? Tilby dere å stå i kø for noen som vil forsøke å stå i en annen kø?
– Ja, kult, vi kan være køavløsere og kanskje motta et og annet kjøttbein som takk for tjenesten?
– En forretningsidé, muligens?
– Å, ja! Jeg starter allerede i morgen. Takk for den!
– Å, det var så lite!
Han ligger i den varme ettermiddagssolen og døser når jeg kommer forbi. Han ser sliten og herjet ut, og jeg vet ikke om jeg vil forstyrre ham, men han løfter hodet, neseborene vibrerer lett, som om han suger meg inn i sitt rikholdige luktregister for å finne ut om det er trygt å bli liggende eller ikke. Han blir liggende og han er våken så jeg tar sjansen på å stille ham noen spørsmål. Våger ikke å spørre om han har noe hjem, så jeg starter med revolusjonen. Hva tenker han om den?
– Ouff, ja, den ja. For et ork. Noe var jo bra med den en gang, men nå… hmm, nei, den har de fleste mistet troen på. Nå forsøker vi å overleve alle de feilslåtte konsekvensene av den. Det er et markspist samfunn, søppel flyter overalt, noe jeg ikke burde klage på, som lever av det folk kaster, men stanken er ofte uutholdelig, siden det sjelden blir tømt. Jeg spiser ikke råtten mat. Hva tror du? Han trekker foraktfullt på snuten.
– Dette systemet kan minne om en dysfunksjonell familie styrt med jernhånd av en dominerende far. Barna som ville gjøre opprør har enten rømt på de underligste farkoster over havet, eller de er regelrett satt i husarrest i ulike fengsler. Alternativt befinner seg kanskje på psykiatriske institusjoner.
– Jeg er gammel, og husker faktisk hvordan det var før alt ble endret. Den gangen var det et samfunn med forskjeller så store at det er vanskelig å forestille seg det, og for veldig mange var det et beinhardt liv. Stiv og med store anstrengelser skifter han stilling. – Jeg var med i starten av revolusjonen. Vi var unge, vi brant og glødet for å skape et nytt og mer rettferdig samfunn, noe jeg mener at vi til en viss grad fikk til.
– Senere oppstod en nådeløs kamp om makten og mange av oss ble gitt munnkurv. Fordi vi hadde meninger som ikke ble akseptert av dem som fikk gjennomslagskraft mistet vi jobb- og karrieremuligheter. De færreste av oss kom noensinne tilbake i normale liv. Vi mistet vår framtid. Det rykker kraftig til i den matte pelsen, og jeg blir oppmerksom på at den er full av sår og arr.
– De snakket om likhet for revolusjonen. Tja, slik ble det ikke. Se på meg, har stort sett levd ute på gata siden den gangen, nå sover jeg på trappa til Nasjonalteateret. Ikke så verst her, greie folk, lar meg stort sett i fred. Jeg er heldig og lider ingen nød, slik mange jeg møter gjør.
Han ser sliten ut, hodet synker ned mellom labbene. Jeg legger merke til noen små rykninger rundt snuten, så løfter han hodet igjen, strekker forsiktig på halsen, lukker øynene som for å konsentrere all oppmerksomhet i snuten. En uniformert vakt kommer og legger fra seg noen matrester, han åpner øynene. Vi ser på hverandre og uten et ord ønsker jeg ham et godt måltid.
Under min utforskning av å føre en mer planløs tilværelse har jeg helt uventet, men tydelig, åpnet opp for en særdeles interessant form for kommunikasjon. Oppstemt spaserer jeg videre. I gatene myldrer det av mennesker og overalt streifer hunder fritt omkring. Heten er mindre trykkende og sammen med en svak havbris blir lukten av søppel mindre påtrengende. Det varme ettermiddagslyset visker ut noe av det skrikende forfallet og får byens pastellfargede bygningsfasader til å gløde.
