Vi har ikke råd til de rike

Den globale neoliberalisme har skapt et globalt rasistisk hierarki, men med den økende økonomiske og politiske krise oppstår muligheter for at progressive krefter verden over kan organisere grunnleggende systemforandringer gjennom global innsikt og samarbeid, slik at motstandskampen mot imperialismen blir like internasjonal som det kapitalismen er.

Tekst Stein Lillevolden Illustrasjon www

Boris Johnson og Donald Trump regner seg som direkte etterkommere av nyliberalistene Margaret Thatcher og Ronald Reagans. Dagens politisk aggressive populisme er da også en direkte funksjon av den økonomiske slagmark og sosiale ulikhet som de to konservative statsledere frembragte på 1980-tallet.

Dereguleringen av de finansielle markeder og den omfattende privatisering av statlige selskaper, skattelettelser for de rikeste, fri bevegelighet for varer og kapital, angrep på fagbevegelsen og den sosiale trygghet, var en gjeninnføring av den økonomiske kynisme og menneskeforakt som preget verdenspolitikken frem til den annen verdenskrigs slutt, og som hadde gitt autoritære regimer frie økonomiske og politiske hender. Nyliberalisme har alltid hatt et janusansikt. På fremsiden smiler friheten vakkert, mens på baksiden har ansiktet huggtenner. Thatchers filosofiske og økonomiske forbilde, F.A. Hayek, hevdet at statlig regulering av markedet ville føre til totalitær kontroll, men på besøk i Pinochets militærdiktatur i Chile sa han at hans personlige preferanser heller mot et liberalt diktatur fremfor en demokratisk regjering som mangler liberalisme. Ronald Reagans økonomiske idol, Milton Friedman, var likeledes imponert over det fascistiske militærdiktaturet i Chile sin evne til økonomisk frislipp, knusing av venstreside og fagbevegelse, så det autoritære islett har aldri manglet i neoliberalismen. Friedman talte om «Chiles mirakel», der han mente militærdiktaturets økonomiske hestekur bante vei frem mot demokrati.

Naomi Klein har i boken «The Shock Doctrine» vist hvordan nyliberale teoretikere har fremmet bruken av kriser til å avlede oppmerksomheten mens upopulære politiske og økonomiske tiltak blir gjennomført. Milton Friedman fremhevet for eksempel hvordan orkankatastrofen Katrina var en enestående anledning for gjennomgripende endringer av utdannelsessystemet i New Orleans, og da mente han absolutt ikke å forbedre tilgangen for samfunnets svakeste.
Professor i politisk økonomi, Andrew Sayer, har skrevet boken «Why We Can’t Afford the Rich», hvor han viser hvordan de aller rikeste i hovedsak ikke henter pengene fra nyttige oppfinnelser og teknologiske landvinninger, men fra kontroll over andres arbeid, eiendomsinntekter, aksjer og andres «stivna svette».

Her kan man se en parallell til det norske oljefondet, som også er basert på at inntektene fra at et utdøende klima- og jordklode-ødeleggende råstoff omdannes til investeringer i oppblåsing av eiendomspriser og aktiv deltagelse i finanssektorens aksjespekulasjon. Andrew Sayer viser hvordan de rike har blitt så enormt mye rikere de siste 40 år, og peker særlig på finanssektorens dominans.

Slik var det også var før det store børskrakket i 1929, og den påfølgende økonomiske depresjon som i stor grad ledet til 2. verdenskrig. I dag blir spekulanter som Donald Trump viktige samfunnsaktører, uten å ha vist den minste evne til samfunnsansvar. Trump har alltid hatt kreative spekulanter i sin stab, og sa selv at det beste med fast eiendom er muligheten for store avskrivninger på skatten. Folk morer seg over at han plasserte geiter på golfbanen han eier i New Jersey, for å kunne få skattefradrag for jordbruk: «I fight as hell to pay as little as possible», skrøt han. De rikes holdninger, Norges oljefond inkludert, blir i denne sammenheng like farlig som opprustning og våpenproduksjon, så det hjelper lite med oljefondets «etiske investeringer» og forsøk på grønnvasking av spekulasjonsøkonomien.

Nasjonalistisk globalisme

Selv om Thatcher og Reagan åpnet for en ny økonomisk verdensorden, skal man ikke tolke dem som idealistiske globalister som ønsket fremgang for alle. De var begge grunnleggende nasjonalister som brukte deregulering av verdensøkonomien til å fremme deres egen sak. Reagan var ikke mindre «Make America Great Again» enn Trump. Snarere tvert imot, fordi han var langt mer militær aggressiv. Thatchers Falklandskrig mot Argentina var en nasjonalistisk oppblomstring, samtidig som den var en studie i gjennomføringen av Sjokkdoktrinen. Nasjonalismen utnyttet hun maksimalt i angrepene på fagbevegelsen, med knusing av gruvearbeiderstreiken som første middel. Thatcher var nok tilhenger av EU, men la også den første tredesten frem mot Brexit, ved konstant å presse gjennom nedjustering av det britiske økonomiske bidrag. Den nasjonalistiske rusen etter Falklandskrigen gjenåpnet for en imperialistisk verdensanskuelse og selvovervurdering, tilsvarende den Boris Johnson forsøker å puste til i dag. Det er ikke uten grunn at Johnson i et minneforedrag om Thatcher fremhevet at av FNs 193 medlemsland, har Storbritannia historisk beseiret, eller i det minste invadert, 171 av dem, en all time high britisk Risk-score på 90 prosent!

Global likhet, nasjonal ulikhet

Den serbiske økonomen og tidligere Verdensbanken-ansatte Branco Milanovic har i boken «Global Inequality» dokumentert hvordan de rikeste har blitt rikere de siste tredve år – og ikke bare rikere, men svært mye rikere. For at dette ikke skal forstås som bare typer som den amerikanske 1 % overklasse, er det viktig å huske at de rikeste også inkluderer en stor norsk overklasse, som utgjør mer enn fem prosent av den norske befolkningen. Enda viktigere i Milanovics statistiske analyser er påvisningen av hvordan de aller fattigste ikke har fått det bedre under globalismen. Vinnerne er særlig middelklassen i de nykapitalistiske landene i Asia, og da særlig Kina.

«Trump har alltid hatt kreative spekulanter i sin stab, og sa selv at det beste med fast eiendom er muligheten for store avskrivninger på skatten.»

Middelklassen i Vesten har ikke hatt fremgang, men stagnert økonomisk. Verden har derfor riktignok blitt mer «lik» og utjevnet, men innad i de enkelte landene har ulikheten steget. Norge har også en stigende ulikhet, men særlig land som USA og Storbritannia har forøkt den nasjonale ulikhet. Her ligger den økonomiske forklaring på Brexit og Make America Great Again, og Boris Johnson og Donald Trump er kynisk bevisste i utnyttelsen av det de selv har vært med på å skape av ulikhet. I stedet for å gå inn for økonomisk utjevning i eget land, går de i taktisk økonomisk krig med andre land, mens de utnytter den nasjonalistiske stemningsbølge til å skjule at de gjør ulikheten ennå større i egen nasjon. Dette har man også sett med populismen i Norge. Fremskrittspartiet har hentet mange av sine misnøyestemmer fra dem som absolutt ikke har opplevd den indre jubelen ved å leve i verdens mest lukrative kasinoøkonomi.

Den voksende gruppe sosialklienter og trygdede, som langt på vei er permanent utstøtte fra arbeidsmarkedet, har absolutt ikke fått delta i trekningen av vinnerloddet, og har undergått de mest dramatiske forverringer i livssituasjonen i et land hvor boligprisene har gått amok og den kommunale boligmasse i stort omfang har blitt privatisert. Det norske samfunnet har blitt råere – helt på toppen og helt på bunnen! Mye av dette skyldes at Fremskrittspartiets tankegang har fått infiltrere store deler av norsk politikk. Verdens rikeste land er verdens fattigste på politiske ideer og samfunnsansvar.

Sosial arv

I unionsoppløsningen hentet Norge mye av sitt nasjonale selvbilde i troen på et egalitært land av frie bønder uten adel, en likhetsforståelse både sosialdemokratiet og liberale partier senere føyde seg inn i. Problemer med en slik likhetsgeneralisering er at den tilslører mer enn den forklarer, slik at ulikheten er stor uten at vi oppdager det. Den norske selvoppfatningen er fortsatt sterkt knyttet til at alle skal ha like muligheter gjennom utdannelse, dyktighet og kvalifikasjoner. Men like lite som mulighetene i det gamle bondesamfunn var likt fordelt, er dagens

Norge frigjort fra at den sosiale og økonomiske arven gir muligheter for noen og brutale begrensninger for andre. Vi liker å tro at utdannelseseksplosjonen på 1960-tallet løftet befolkningen inn i en jevnere fordelt økonomi, frigjort fra den sosiale arven, men den samme periode betød sterkere krav om teoretisk kvalifikasjon, slik at utviklingen gjorde vondt verre for mange. Den niårige skole medførte forsterket utstøting på grunn av sterkere boklige krav. Første generasjon narkomane oppfatter vi som ofre for de nye rusmidlene som kom til landet, men de var i større omfang ofre for de skjerpede krav til tilpasning i utdannelsessamfunnet.

«For å si det med den gamle junkien og multi-avvikeren William Burroughs’ ord i boken Naken Lunsj: ”Som dere forstår kan kontrollen aldri bli et middel til et praktisk mål. Den kan aldri bli et middel til noe annet enn mer kontroll. Liksom junk…”»

Jeg husker selv sjokket fra ungdomsskolen da det tradisjonelle klasserommet ble delt inn etter prestasjon, slik at de som ble plassert i plan 3 i de teoretiske fag var de som skolen forventet kunne klare gymnaset, plan 2 ble predestinert for yrkesskolen, mens plan 1 var de håpløse og udisiplinerte. Denne oppdelingen ble i lengden en altfor tydelig kontrast til ideologien om norsk enhetsutdannelse, men føringene i den stadig mer teoretiske utdannelsen i Norge skiller fortsatt disiplin og sosial arv. I dag tas det igjen til orde for å styrke de svakeste elevene gjennom spesialtiltak og tilpasset undervisning i egne klasser. Det høres utmerket ut, men stigmaet i utskillelsen undergraver selvfølelsen så grundig at man desidert ikke føler seg opprioritert. Behovet for disiplin i åpne skolelandskap vinnes ikke med å plukke ut de svake, men å opprette mindre klasserom med færre elever.

Utvikling av sosial ulikhet, stoffbruk og kriminalitet har mange årsaker, og for dem som er hardest rammet og mest utsatt, er årsakene gjerne kombinert med en opphopning av en rekke andre truende faktorer, og særlig samfunnets tvangstiltak for å avhjelpe deres dårlige situasjon: barnevernets tvangsfjerning for å avhjelpe omsorgssvikt, NAVs tvangstiltak for å avhjelpe arbeidsløshet og manglende utdannelse, narkotikabehandlingens tvang og nulltoleranse for å stoppe rusmisbruk og selvmedisinering mot samfunnets mangelsykdommer, justisvesenets tvangsbehandling av kriminalitet og fattigdom. Tvang har en uslåelig evne til å fjerne fokus på hva som egentlig er problemet og skape stereotypier som kun fremmer manglende forståelse.

Kapitalarv

Et av de oppsiktsvekkende funn hos Milanovic er at en tredjedel av økningen i ulikhet i USA mellom 1967 og 2007 kan forklares med at mennesker gifter seg med mennesker som ligner dem selv. Spørsmålet om arveavgiften i Norge har alltid skapt så stor politisk konflikt at ingen politikere har turt å gjøre noe reelt med overføringene til neste generasjon.

De mest nyttige og tilpasningsdyktige generasjonene i utviklingen frem til dagens olje-Norge er nå i bredt omfang velstående pensjonister som overfører store verdier til de neste generasjoner gjennom arv. Disse mottagere av trygg sosial arv belønnes ytterligere med kapital og eiendom, og de sosiale ulikheter i det norske samfunnet får enda en omdreining på skalaen. Velstående foreldre er en uslåelig styrke i ethvert vellykket livsløp, men vi er så individualisert at vi tror suksess utelukkende handler om evner og initiativ. Dagens Norge er skreddersydd for de veltilpassede med trygg sosial bakgrunn i bagasjen, samtidig som det settes inn stadig mer restriktive tiltak mot de utrygge og udisiplinerte, irriterende og fattige.
Det finnes mange definisjoner på fattigdom. De fleste av dem er rent akademisk flueknepperi, men med samfunnets mer skjulte pensum har fattigdommen og underklassen alltid blitt definert svært så kontant av sosialomsorg, psykiatri og ikke minst av justisfeltets håndfaste kontrollgrep rundt de elendiges liv. Kurvene i norsk kriminalstatistikk peker bare oppover. Det kan være økt kriminalitet, men disse grafene kan også leses som en fremstilling av hvordan samfunnet utestenger, eller kanskje heller stenger mennesker inne, og kontrollerer dem etter grad av skade på liv og psyke, forhold til rusmidler og annen overlevelsesstrategi. For å si det med den gamle junkien og multi-avvikeren William Burroughs’ ord i boken Naken Lunsj: ”Som dere forstår kan kontrollen aldri bli et middel til et praktisk mål. Den kan aldri bli et middel til noe annet enn mer kontroll. Liksom junk…”

Fattigdomsfabrikken

Fengselsvesenet er den absolutt største produsent av fattigdom og ulikhet i Norge, med 150 års erfaring i effektiv udyktiggjørelse av allerede marginaliserte mennesker. Fafos store levekårsundersøkelse over norske fangers tilværelse dokumenterer en fattigdom som ville vakt enorm politisk og medial oppsikt hvis den hadde angått en annen gruppe enn samfunnets fordømte, men interessen for fangenes liv fikk stort sett forbli bak den informasjonsmur som omgir dem vi ikke liker.

«Nyliberalisme har alltid hatt et janusansikt. På fremsiden smiler friheten vakkert, mens på baksiden har ansiktet huggtenner.»

Et sentralt funn i Fafo-undersøkelsen var at 60 prosent av fangene hadde brukt narkotika siste måned før innsettelse, i hovedsak opiater og sentralstimulerende midler. Dette samsvarer med tidligere undersøkelser av ruskriminalisering, slik at det er grunn til å anta at det til enhver tid er 1800 – 2000 regelmessige stoffbrukere internert i norske fengsler. Kriminologen Evy Frantzsen beskriver dette slik: ”I dag er fengslene fylt av syke, fattige, abstinente stoffbrukere – det foregår en skytteltrafikk hvor stoffbrukere soner den ene korte dommen etter den andre. Det er vanskelig å se det anderledes enn at den største kriminelle handlingen de har begått er at de er født fattige, lever med store traumer og indre smerter. Smerter som er for store – det er denne smerten de selv forsøker å døyve med selvmedisinering ved hjelp av en kriminalisert medisin.”

Den selvforsterkende ulikhet

Ulikhet er en destruktiv perpetuum mobile, en evighetsmaskin som går ved å reprodusere seg selv i det uendelige, hvis ingen kaster sand i maskineriet. Den globale neoliberalisme, med økt bevegelighet av varer, kapital og arbeidskraft, har samtidig forsterket et globalt rasistisk hierarki – et globalt apartheidsystem. Men med dagens økonomiske og politiske krise i denne strukturen åpner det seg muligheter for at progressive krefter verden over kan organisere grunnleggende systemforandringer gjennom global innsikt, forståelse og samarbeid, slik at motstandskampen mot imperialismen blir like internasjonal som kapitalismen er.

På slutten av 1970-tallet studerte jeg, ganske så halvhjertet, statsvitenskap på Blindern. Halvhjertet nok mest fordi det var et dypt reaksjonært fag med ensidig vestlig perspektiv på verden, men heldigvis hadde den tidens aktivistiske studenter likevel maktet å presse inn teorier om det ulike bytte mellom sentrum og periferi i det imperialistiske handelssystem. Teoretikere som Arghiri Emmanuel, Samir Amin og André Gunder Frank reddet min eksamen (og fortsatte studielån), men ga også overbevisende og inspirerende innsikt i hvordan fattige utviklingsland ble utbyttet gjennom det ulike bytte i verdensøkonomien, og et overraskende revolusjonært innspill rundt hvordan landene kunne frigjøre seg fra vestens økonomiske herredømme, på et studium hvor Henry Kissinger ble sett som en realistisk statsmann, ikke krigsforbryter.

Da jeg nylig googlet «det ulike bytte», for å se om det fortsatt har noen plass på det norske statsvitenskap-pensum, var det mest nyttige link om viktigheten av å bytte hårshampoo etter ulike belastninger som jogging, fest, arbeid, noe som kanskje sier en del om Norges plass i den anti-imperialistiske diskurs. For tilsvarende søk på dansk og engelsk ga langt mer relevante resultater, som for eksempel Branko Milanovics tidligere nevnte bok. Den dokumenterer med viktig statistikk, men i tillegg finnes heldigvis fortsatt noen aktivistiske og venstreradikale statsvitere utenfor Norges grenser. En av de viktigste er danske Torkil Lauesen, og i hans bok «Det globale perspektiv» er det, utenom en overbevisende gjennomgang av imperialismens historie, også et deilig gjensyn med mine teoretiske redningsmenn fra statsvitenskap. Og den kan absolutt leses uten at man er innehaver av sort belte i marxistisk teori.

I en tid hvor det er tabloid enighet om at det ikke nytter å få folk til å lese mer enn Twitters maksimum på 140 tegn om gangen og ellers hygge seg med selfier på Facebook, er det selvfølgelig hasardiøst å anbefale en 350 siders dansk moppedreng om imperialisme, men Lauesen munner ut i skisser til en handlingsteori for en revolusjonær tid, hvor han trekker erfaringer fra zapatistene i Mexico og andre grunnplansrevolusjoner, hvor en har forsøkt å bygge opp transnasjonale allianser med likesinnede bevegelser. Lauesen fremhever at den globalisering kapitalismeutviklingen har skapt, også gir noen muligheter til å oppheve dette «oss og dem» som preger politikken i nasjonalstatene og Vesten, enten det er i forholdet til flyktninger, rasisme eller økonomisk utbytting, og derfra bevege oss i retning av global bevissthet, konkret solidaritet og felles kamp.

Et oppgjør med verdens ulikhet og ulike bytte vil koste, men er helt uunngåelig, hvis ikke rovdriftskapitalismen skal rasere hele menneskehetens eksistens. Til sammen har lesning av den borgerlige økonom Milanovic og den sosialistiske statsviter Lauesen satt sving i min hjernes rustne tannhjul og sedate anarkistiske holdninger, og kan anbefales videre til alle som er opprørt over verdens ulikhet og urettferdighet.

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2020 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av:

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>