Tiggere utenfor supermarkedet

En tigger utenfor et supermarked som bugner av mat. Et daglig syn for oss som beveger seg i urbane strøk. Det finnes knapt et tydeligere bilde på ulikhet enn det. Men vi reagerer ikke.

Tekst Stein Holte

Vi har vent oss til det. Vi er oppdratt til det. Vi er vant til å høre at et kvart hundre milliardærer har like mye som den fattigste halvdelen av jordas befolkning. Vant til å beundre palassene og ignorere rønnene. Vant til at noen tar beslutninger som går utover millioner. Vant til at noen bomber og andre blir bombet. Vant til å beundre ikoner og forakte oss sjøl. Vant til å lese uvesentlig piss i avisene. Vant til å bli fortalt løgner så mange ganger at vi tror på dem. Vant til at verden er blodig urettferdig. Vant til at vi ikke kan gjøre noe med det.

Så vi rusler rundt i det vanlige. Konsumerer og driter det ut igjen. Drikker oss fulle av og til. Prøver å unngå å måtte forvaltes av NAV Forvaltning. Rister på hodet over politikerne. Klager på været og krangler om klimaet. Gleder oss over det vi kan. Tar piller mot vitaminmangel og dårlig samvittighet. Kjører ungene til og fra trening, hvis vi har noen. Irriterer oss over folk som dytter på glasset i svingdører. Ser oss kritisk i speilet og glemmer hvilken fantastisk gave livet er. En gave til oss selv og til alle andre her på jorda.

«Religionene skapte historier om herskeres gudegitte rett til å herske. Soldatene sørget for at ingen gjorde opprør uten å bli et hode kortere.»

Noen vil synes at det som følger i de neste avsnittene er banalt og selvfølgelig, men det er faktisk vesentlig. Tenk deg hvor usannsynlig det er at du er her på jorda. At du ble født. Du er et resultat av noe som startet for 14 milliarder år sida. Av Big bang, sola og jordas dannelse, livet som oppsto, kometen som utslettet dinosaurene, spissmusen som ble til en ape som ble til et menneske, alle dine forfedre som reproduserte seg, dine foreldre som traff hverandre, akkurat det samleiet, akkurat den sædcellen og den eggcellen. Alt dette som ble til akkurat Deg. Det som for deg er Jeg.
Jeg. Det er slik du opplever verden. For deg er det midtpunktet i universet. Ja, du er hele kosmos. Jeg. Tenk på hvor viktig det er for deg. Ta en liten pause og reflekter over det.
Slik er det selvfølgelig for alle andre mennesker på jorda også. Alle opplever verden som Jeg. Vi er nesten åtte milliarder Jeg som deler denne kloden. Alle er vi avhengige av hvordan andre Jeg behandler oss. Alle er vi ansvarlige for hvordan vi behandler andre Jeg. Hvem kan si at mitt Jeg er mye viktigere enn ditt Jeg? Hvilket Jeg har rett til å bestemme over et annet Jeg? Hvem har rett til rikdom på bekostning av andres fattigdom?

Å erkjenne dette er kjernen i empati. Den erkjennelsen er ikke bare kjernen i å redusere ulikhetene i verden. Skal vi redde jorda og sivilisasjonen fra total kollaps må den erkjennelsen ligge i bånn.

SIVILISASJON OG ULIKHET

Vi veit ikke mye om likhet og ulikhet i alle disse årene menneskeheten streifet rundt på jorda som nomader, men vi kan vel anta at maktforholdene var omtrent som blant aper. Mennesker opptrådte i flokker på et par hundre individer og de hadde helt sikkert ledere og hierarkier. Det hendte nok at noen ble utstøtt, men for at flokken skulle klare seg måtte man holde sammen, samarbeide og ta vare på hverandre. Man måtte dele på godene, rett og slett. Det er naivt å tro at det var en fredelig naturtilstand. Det var konflikter mellom flokker om territorier, og neandertalerne ble neppe behandlet særlig empatisk. De døde i alle fall ut, men først etter å ha gitt noen av oss noen gener. Men uansett var neppe ulikhetene så veldig store.

«Den franske økonomen Thomas Piketty har foreslått å utrydde millionærene. Ikke fysisk, men økonomisk.»

Det var imidlertid først da vi ble bofaste at grunnlaget for reell ulikhet ble lagt. Åkerlapper og husdyr er perfekte grunnlag for mitt eller ditt og konflikter om eiendom og ressurser. Og noen grabba til seg mer enn andre. Og deres barn overtok både konflikter og eiendommer. Ulikhetene vokste proporsjonalt med at landsbyene ble til byer og byer ble til riker. Kongene hersket på toppen og trellene sleit på bånn, og maktstrukturene ble holdt på plass av tre viktige elementer: religion, våpen og barneoppdragelse. Religionene skapte historier om herskeres gudegitte rett til å herske. Soldatene sørget for at ingen gjorde opprør uten å bli et hode kortere, og foreldre og nærmiljø lærte barna hva som var deres naturlige posisjon i hierarkiet. Trellebarn ble like duknakkede som sine foreldre, og kongebarn ble like hovmodige som sine. Og slik har det stort sett vært siden. Selv om verden nå har andre herskere.
Det ble gjort noen spede forsøk på å skape andre styringssystemer og eiendomsforhold. Det mest kjente var demokratiene i Hellas og Romerriket, men de gjaldt bare for frie menn. Ikke for kvinner og slaver. De varte heller ikke lenge, relativt sett. Noen religioner har også prøvd å fremme menneskeverdet. Som tidlig konfutsianisme, tidlig kristendom og Mekkautgaven av Islam, men de ble snart tatt over av krefter som ville noe helt annet. En drøss med filosofer som stoikerne i Hellas, Jesus, Thomas Aquinas, sufistene, Voltaire og taoisme har fremmet menneskets egenverdi og likeverd, men de dominerer ikke akkurat det offentlige ordskiftet. De sådde likevel noen spirende frø som vi er nødt til å ta med oss videre.

KAPITALISME, BYRÅKRATI, OG ULIKHET

Med de store oppdagelsene og den industrielle revolusjonen kom kapitalismen og imperialismen. Eiendomsretten til produksjonsmidlene ble viktigere enn den hadde vært før. Bøndene strømmet inn i byene og ble, sammen med mange tidligere selvstendige håndverkere, til industriproletariatet som ble grovt utnyttet i fabrikkene. Finansvesenet nærte seg fete på renter og spekulasjoner. Økonomisk vekst var motoren i systemet og menneskets utnyttelse av naturressursene eskalerte så mye at det i dag truer hele livet på kloden. Kapitalismen har gitt oss her i vesten mye forbruksgoder, men muligens ikke så mye lykke som vi innbiller oss. Og dens offer ligger i hauger på historiens skraphaug og stadig nye produseres. Så å si alle kriger dreier seg om kapital og tilgang til ressurser uansett hvor mange dekkhistorier de produserer. Og ulikheten er igjen galopperende, etter en periode fra etter første verdenskrig til slutten av 70-tallet da den så ut til å reverseres.
Ulikhet gir seg mange utslag. Vi har den åpenbare økonomiske, den ble bekjempet med fagforeninger og progressiv beskatning, men dagens paradigme er redusert eller ingen skatt til de rike og flate avgifter til de fattige. Store multinasjonale korporasjoner har nærmest monopol på viktige markeder og de rike blir rikere, men aldri fornøyde, der de boltrer seg i globalismens skatteparadiser. Men alt dette veit du. De økonomiske ulikhetene er astronomiske.

Ulikheten til adgang til beslutninger nærmer seg det despotiske. Norge har for lengst gitt fra seg beslutningsretten til EU og lignende organer. Vi er bundet på hender og føtter av internasjonale avtaler på kapitalens premisser. Avtaler undertegnet av politikere som ikke gidder å spørre oss en gang. De vil helst holde dem hemmelige. Demokratiet var en god idé, men er dessverre bare en myte.
Så har vi alle disse byråkratene som tror at de er våre herrer. NAV, Statens Innkrevingssentral, Barnevernet, Skjenkebevillingsmyndighetene, departementene, you name it. Alle disse små maktkåte menneskene med mulighet til å ødelegge folks liv. De har glemt at de skal tjene oss. At de lever av våre skattepenger.
De viktigste ulikhetene i verden er vel disse: Tilgangen til økonomiske ressurser. Tilgangen til eiendom. Tilgangen til beslutningsprosesser. Tilgangen til å gripe inn i andre menneskers liv. Og for å ikke glemme: tilgangen til rettsvesenet og først og fremst tilgangen til å overleve og leve et utholdelig liv.

Ulikhetene er grunnfestet i samfunnet vårt. Vi veit det, men er så vant til dem at vi ikke orker å bry oss noe særlig. De fleste av oss har gjort det de vil at vi skal gjøre: Gitt opp.

SÅ DET ER HÅPLØST. SKAL VI GI OSS?

Nei, jeg synes ikke det. Over hele kloden begynner folk å våkne. Ta til motmæle. De organiserer seg og gjør opprør. Fra Hong Kong til Midtøsten til Chile til Moskva til Frankrike. Du hører ikke noe særlig om det. For det nevnes lite i toneangivende media, men folk begynner å gjennomskue makta. Assangesaken viser hvor desperat makta er blitt. Sakte, men sikkert setter noen lys på stadig flere mørke kroker. Makta er mektig og farlig, men utgjøres av relativt få. Vi andre er mange flere. Den største hindringen for å forandre verden er de likegyldige. Det tause flertall.
Så hva er løsningen? Den er tilsynelatende enkel. Ta pengene fra de rike. Ta makta fra de mektige. Så åpenbar. Så vanskelig.

Den franske økonomen Thomas Piketty har foreslått å utrydde millionærene. Ikke fysisk, men økonomisk. Sett en øvre grense for rikdom. Ta overskuddet og fordel det blant de fattige. Det vil jo øke etterspørselen også. Men det er et problem så lenge vi er avhengig av økonomisk vekst. Det har ikke kloden ressurser til. Sannsynligvis må vi forandre det globale økonomiske systemet på en del vesentlige områder også.
Men er forandring mulig? Hovedproblemet er de dominerende historiene som blir podet inn i oss fra vi begynner å oppdage verden rundt oss. Vi tror verden er akkurat slik som den er akkurat der vi er. Vi tror på historiene våre foreldre, skolen og samfunnet forteller oss. Uansett hvor absurde de er. Og vi har maks 100 år hver på å gjennomskue dem.

De dominerende historiene i samfunnet vårt er helt absurde. Det er bare å lese media. Den ene hoderystende overskriften etter den andre. Vi har rett og slett mistet kontrollen over verden. Den blir for stor, fragmentert og komplisert for oss. Vi er helt på tur. At vi er i ferd med å utrydde livet og artene rundt oss, og kanskje oss selv, er bevis nok.

Hvordan har dette skjedd? Jeg skylder på noe jeg kaller «hviskeleken». Gjennom slekters gang, fra generasjon til generasjon blir virkeligheten gradvis fordreid. For hvert barn som blir fortalt historien om verden, blir historien umerkelig, men sikkert, litt fordreid. Menneskeheten er som en søvndrukken sjåfør i en bil om natten mens bilen gradvis nærmer seg veikanten. Av og til kvekker vi til når hjulene tar tak i grusen ytterst i veikanten, men vi begynner snart å duppe med hodet igjen. Til slutt havner vi utafor veien.

Så hva gjør vi? Hvordan overbevise folk om at noe må gjøres? Hvordan få soldaten til å skjønne at han forråder sin menneskelighet for noen usle sølvpenger fra en patetisk despot som ser på ham som kanonføde? Hvordan få kvinnen i gata til å se det umoralske i at så få har så mye og så mange har så lite?
Jeg har selvsagt ikke svaret, men jeg tror på opplysning. Jeg tror på avsløringer. Jeg tror på å gjennomhulle maktas historier. Jeg tror på historien om Jeg. Og jeg tror på historien om Vi. Og jeg tror på historien om milliarder av Homo Sapiens. Faktisk.

Jeg er selvsagt ikke så naiv at jeg tror at dette er løsningen på verdens problemer. Det er viktig å påpeke at alle er ansvarlig for sitt liv og sine handlinger. At alle må ta konsekvensene av det de gjør. Selv om folk her på jorda har veldig ulike utgangspunkt er det ingen unnskyldning for destruktive handlinger. Men det er viktig å pode dette inn i så mange mennesker som mulig. Som et grunnlag.
Jeg er Jeg. Alle andre mennesker er et Jeg som Jeg. Å forstå dette er grunnlaget for empati.
Noen kommer ikke dit. Jeg er Jeg. Drit i de andre, liksom. Hvis det hadde vært en grunnleggende menneskelig egenskap, hadde vi vært utrydda lenge før vi forlot apestadiet.
Viktigere enn Jeg er Vi. Uten et menneskelig fellesskap er et Jeg ingenting. For å oppnå noe må man være et Vi som samhandler, eller samsliter, for å bruke et godt og gammelt norsk ord. Et Vi krever empati. Et Vi er grunnlaget for solidaritet.

Men Vi er også en av våre farligste trusler. Et Vi forutsetter også et eller mange De. Jo mer fragmentert et samfunn er, jo flere Vi- og De-identiteter. Denne flokkdyrmentaliteten henger med oss fra nomadetida og er sterk. Makta utnytter dette til det fulle med å sette grupper opp mot hverandre. Religiøse, etniske, kulturelle, politiske og andre identitetskonflikter er noe av det som er vanskeligst å løse. Men den vesentlige konflikten er den mellom de som har makt og de som ikke har det. Den må være overordnet alt annet. Det er i den kampen vi må forene oss.

Det hele koker ned til at du skal gjøre mot din neste som du vil at din neste skal gjøre mot deg. Men for all del. Ikke vær for snill og naiv. Det er lov å hate dem som fortjener det. Det er lov å forsvare seg. Det er viktig å sloss. Skal du lage omelett eller forandre verden, må du knuse noen egg.
Husk at alle monner drar. Det er bedre å gjøre noe enn å sutre. Jeg avslutter med et par sitater fra mine egne dikt.

Vi når aldri Utopia / Likevel skal vi strekke oss etter Utopia
og
Skal du treffe målet / må du sikte høyt over

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2023 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: