”Tema: Ulikhet” står det i mailen jeg mottar fra redaktøren. ”Her burde det være nok å ta av”, tenker jeg, og setter meg ned for å planlegge en tekst.
Tekst Henrik Manfredo
Og det er jo det – mye å ta av. Jeg kan skrive om den ulikheten vi leser om daglig i avisene. Den som føles så urettferdig når jeg ser at de rikeste i landet tjener tusen ganger min årslønn som barsjef på Cacadou. Men det blir jo så jævlig selvsentrert, og oppfattes lett som sutrete. Jeg har det jo egentlig ganske bra, og har selv valgt å gå inn i et yrke der jeg tjener adskillig mindre enn det jeg gjorde tidligere. Fordi jeg elsker den jobben jeg gjør.
Så jeg tenker heller på de jeg kjenner som har det mye verre enn meg, og havner fort på de jeg kjenner som sliter psykisk med ikke-synlige sykdommer, og på toppen av det hele er de nødt til å slite med NAVs rigide system for støtteordninger. For det er også vondt å se på. Og så provoserer det hårene av hodet mitt når jeg ser en stortingspolitiker som sitter godt i det sjæl snakke om hvor viktig det er at psykiske problemer kommer frem i lyset, og at man skal jobbe med det psykiske helsetilbudet. Ja, for det har vi ikke hørt før?
Sliter du psykisk havner du faenmeg på bunnen av alt som heter helsehjelp. For systemet er lagt opp sånn at dersom du sliter, så må du inn i en papirmølle som er så stor at du gir opp før du er nådd halvveis til å få den hjelpen du trenger. Og så ender det opp med at jeg leser en masse for å gjøre research, blir forbanna på systemet, og innser at dersom jeg skal si alt jeg mener så vil jeg fylle et helt nummer av Torggata Blad. Det er neppe ønsket av redaktøren, og ikke har jeg tid til det heller. Så jeg ender med opp med å legge meg, forbanna på systemet og alle plagene det har utsatt mange av mine kjære venner for.
Så våkner jeg dagen etter, og kommer over en tekst fra Kristina Quintano, Budbringeren fra Helvete. Hun er i flyktningleiren Moria på Lesbos, og rapporterer om forholdene i leiren som er bygget for 2800 mennesker, men som nå har 20 000. Som mangler det meste. Hun jobber for at de forferdelige forholdene der skal bli litt bedre for alle de som har forlatt det lille de hadde igjen hjemme, og som har flyktet fra krig og elendighet. Små barn som hverken har fottøy eller får skolegang. Så blir jeg forbanna på politikerne igjen. Alle sammen! I hele verden! På våre politikere sammen med EU og NATO som først gjerne er med på å bombe et land, for så å nekte å ta konsekvensen av den flyktningstrømmen som kommer etter at de har destabilisert landet. På hele det jævla storpolitiske spillet som foregår rundt Syria. Og igjen på enkelte norske politikere som har klart å endre narrativet. For det har gått fra at vi må være med på å hjelpe, vise medmenneskelighet og ta vår del av ansvaret, til at folk sitter frådende bak tastaturene sine mens de roper ut i kommentarfeltene at ”HELE VERDEN KAN IKKE KOMME TIL NORGE!!!!!!!?!” – godt hjulpet av maktsøkende populistiske politikere som har alt å tjene på at velgermassen med ”Livets harde skole” som utdanning tror at det er det som faktisk foreslås. Og så kjenner jeg på ny at den ranten som kommer til å komme dersom jeg skal skrive om den ulikheten vil bli alt for lang til å kunne komme på trykk. Og så var det det med tiden, da. For nå er jeg nødt til å komme meg på jobb.
Og på jobb blir jeg minnet om at ulikhet også er en bra ting. For egentlig elsker jeg jo ulikhet. Og jeg elsker de som skiller seg ut fra massen. De som ikke passer inn i det jevnt over, egentlig gode landet vi lever i. Sosialdemokratiet vårt er trygt, og de som passer inn er kjedelige. Gi meg utskuddene, særingene, de som aldri helt passet inn på skolen, de som aldri helt fikk til å jobbe i de trygge, godt betalte 9-16-stillingene. For det er jo ulikheten som gjør at jeg har en jobb jeg elsker.
Det er ulikheten som har gjort at jeg har sagt nei til bedre betalte stillinger i bransjen fordi jeg elsker alle de rare, sære, vakre menneskene jeg møter når jeg er på jobb på Cacadou. Og det skal sies at selv om noen av dem gjør dagen vanskeligere, så gjør de aller fleste dagen min mye bedre. Gjennom samtaler om alt fra filosofi til fotball, fra politikk til porno, fra religion til reiser. Så ser jeg ut over gjestene mine. For der står poeten og snakker med den vellykkede firmaeieren. Advokaten med mange års utdanning sitter og ler med fiskeren som ikke har utdanning, mens IT-teknikeren er i en dyp samtale med musikeren. Og så tenker jeg at ulikhet er ganske vakkert også. I alle fall slik som jeg opplever det i det daglige.
