Torggata Blad presenterer her et anonymt intervju med en Nav-ansatt.
Tekst Emma Bakkevik Foto Redaksjonen
– La oss begynne med begynnelsen. Hva er egentlig Nav?
Nav er full av forkortelser, men Nav er ikke lenger en forkortelse. Før stod det for Ny arbeids- og velferdsordning – i dag er det et egennavn. Opprinnelig ble Nav satt sammen av tre funksjoner: arbeid, trygd og sosial. Sosialkontoret var kommunalt, resten statlig. Sosialhjelp, også kalt livsopphold, er en sekundær, kortsiktig og kommunal ytelse som blir gitt når alle andre muligheter er prøvd – dette er samfunnets siste sikkerhetsnett. Det gjelder de som ikke kommer inn i trygdesystemet, de som ikke har jobbet nok til å få dagpenger osv. Da Nav åpnet, var mottoet «én dør». Det skulle være enkelt å søke hjelp, man trengte bare å forholde seg til denne ene døra. Uansett hva det gjaldt, om det var rus, arbeid eller økonomi, skulle brukeren kunne henvende seg til ett menneske for å få hjelp. Slagordet var «vi gir mennesker muligheter».
– Men det var lettere sagt enn gjort?
Folketrygdloven er en av de mest omfattende lovene vi har i Norge. Det er ikke gitt at ett enkeltmenneske skal kunne være ekspert på alle områder. Det man trodde og la opp til, var at sammenslåingen ville føre til at behovet for sosialhjelp skulle forsvinne. Sosialhjelp var på bånn, det var liksom det sorte får – kun arbeid og trygd skulle gjelde. Holdningene blant dem som jobbet innen arbeid og trygd var derfor at sosialhjelp ikke var interessant å lære om. Derimot måtte alle lære Arena, det nyutviklede datasystemet som veilederne skulle bruke. De nye teamene var tverrfaglige, to fra sosial, to fra arbeid, to fra trygd. Teammøtene fungerte ofte slik at man drøftet saker som gjaldt trygd og arbeid, men da man kom til sosialsakene, reiste de andre seg og gikk. Slik var det i mange år. Jeg forsøkte lenge å si ifra, og til slutt seig det inn at sosialhjelp ikke kom til å forsvinne.
– Hva innebar dette?
At Nav innså at sammenslåingen ikke opphevet skillene, at man ikke kunne kreve at de ansatte var allvitende. Rundt 2010 fikk man endelig lov til å spesialisere seg. Samtidig kom en ny statlig ytelse – arbeidsavklaringspenger, eller AAP – for de som har minst 50 % redusert arbeidsevne. Mange sosialhjelpmottakere fikk nå denne ytelsen, noe som førte til at de som jobbet med arbeidsavklaringspenger endelig måtte lære seg sosialsystemet. I dag er sosialhjelp fremdeles et kommunalt system innenfor Nav, mens arbeid og trygd er statlige. Årsaken til dette er at sosialhjelpen i større grad er omfattet av taushetsplikt. Den er mer beskyttet mot innsyn. Datasystemene er forresten fremdeles ulike. Til sammen har Nav minst seks forskjellige systemer. Tanken var å skape ett system for alt. Dette har de brukt over 5 milliarder kroner på opp gjennom årene. Uten å lykkes. Det er en utfordring for de ansatte, særlig de litt eldre, å stadig skulle lære seg nye dataprogrammer – som til alt overmål ikke fungerer som de skal. Det skaper mye frustrasjon på arbeidsplassen.
– Har det vært noen lysglimt på veien?
I løpet av årene som er gått, har samarbeidet mellom de ulike gruppene økt, i hvert fall på kontoret jeg jobber på. De aller fleste som jobber på Nav har gode intensjoner. I sosialtjenesten var holdningen i gamle dager gjerne negativ, det var en tradisjon internt for å rakke ned på brukerne. Dette er blitt bedre. Holdninger smitter, og jeg vil si kulturen nå er mer åpen og positiv. Spesialiseringen gjør at vi i større grad kan arbeide innenfor våre egne felt. Jeg fokuserer nå endelig på rusproblematikk, som alltid har vært min hovedinteresse. Da kommer min utdanning og erfaring til nytte, noe som selvfølgelig gagner brukerne.
– Hva skulle du ønske fungerte bedre?
Fremdeles er prosedyren altfor komplisert for de vanskeligstilte. Den ideologiske prioriteten til Nav er først og fremst å få folk i arbeid. Derfor er det slik at for å få hjelp fra Nav, må brukerne registrere seg som arbeidssøkende, uansett hva det gjelder. Men for å registrere deg, må du ha legitimasjon. Dette blir et problem for de svakeste, de som ikke har papirer, pass eller annen ID. Hvis du ikke får registrert deg, får du ikke den hjelpen du trenger. Da faller mange utenfor.
– Er det ikke mulig å møte opp i person på Nav for å bli registrert?
Du må fremdeles ha legitimasjon. Nav har flere utbetalingsmåter, en av dem er giro – for dem som ikke har bankkonto. Tidligere var bankene medgjørlige, dersom vi kom med en bruker som ikke hadde papirer, aksepterte de en betalingsblankett fra NAV selv om brukeren ikke hadde godkjent legitimasjon. Etter direktiver fra staten har dette nå blitt umulig. Alle må legitimere seg med pass. Ergo får ikke brukere uten bankkonto utbetalt pengene de har rett på. Før kunne vi saktens benytte post i butikk – men nå skal DnB si opp denne ordningen, så muligheten for å ta ut penger der forsvinner fra 1. juli.
– Dette er en del av Norges suverene vei mot digitalisering av samfunnet?
Ja. Nå skal det sies at mange av de ansatte er fornøyde med nye digitale metoder for å kontakte brukerne – også for de litt sosialt isolerte brukerne – fordi det tross alt blir lettere å kommunisere. Brukerne slipper å stå i telefonkø for å få tak i oss. Samtidig er det jo mange som ikke har smarttelefon eller PC, og da gjør digitaliseringen det vanskeligere for dem. Ikke minst fordi det fysiske Nav-kontoret blir mindre og mindre tilgjengelig: for to år siden innskrenket vi åpningstidene. Hos oss er det nå bare åpent mellom kl. 12 og 15. Andre kontorer har innskrenket enda mer. Alt skal liksom bare fungere på telefon og digitalt. Dette går selvsagt utover de som lever mer «analoge» liv.
– Dette innebærer altså at brukerne sjelden får prate med et ekte, levende menneske?
De får jo en veileder, som de kan avtale møter med, men det er generelt sett altfor lite oppfølging. Når hver ansatt har mellom 70 og 100 brukere, kan du jo tenke deg hvor mye tid de får til hver person. Generelt sett kan du si at man prioriterer de som er nærmest jobb. De er lettest å følge opp. Dermed kan de som faktisk har mest behov for hjelp, havne lengst nede på listen. De som får uføretrygd, får dessuten ingen oppfølging, de registreres som «inaktiverte»: de får pengene sine fast, men der stopper det. Mange av dem trenger tross alt fortsatt bistand. Noen er rusavhengige, andre behøver psykisk hjelp, eller de må ha økonomisk rådgivning og hjelp til å skaffe bolig. Men når de får uføretrygd, utskrives de av systemet. Vi trenger et eget team som kan drive med oppfølging av denne gruppen.
– Så større økonomiske bevilgninger fra staten ville forbedret Navs evne til å hjelpe?
Absolutt. Men det motsatte er tilfellet. For et par år siden vedtok høyreregjeringen en innskjerping av betingelsene for arbeidsavklaringspenger. Med de nye reglene usynliggjør man en hel gruppe mennesker som tidligere hadde rett til AAP – de har falt ut av systemet, og må starte helt på nytt igjen. Før kunne de ha denne ytelsen uten rigide tidsbegrensninger – nå mister de den etter fire år, basta. Deretter må de vente et år før de kan søke på nytt. Men mange har langvarige sykdomsforløp, som ME eller andre kroniske udefinerbare sykdommer som gjør at de ikke kan jobbe, samtidig som de er for friske til å få trygd. Denne mellomgruppen er et stort problem – de som er for syke til å jobbe, men for friske til å få uføretrygd.
– Et siste hjertesukk?
Nav har mange dedikerte medarbeidere – håpet for fremtiden er at de ikke drukner i de digitale systemene, men får lov til å hjelpe, menneske til menneske.
