Fysisk konsultasjon

Fysisk konsultasjon

12. mars. I løpet av ett døgn er alt organisert innhold i livet mitt blitt revet bort. Universitetet, orkesteret, småjobbene, alt! Jeg er i sjokk. En sånn fremmed jord vil jeg ikke være på! Men jeg har lang erfaring i håndtering av kriser, og vet at det eneste som duger når verden rakner, er å holde godt fast i sengehesten og ikke handle på sine impulser.

Tekst Gunhild Hofstad Illustrasjon Redaksjonen

DPS-et ringer meg kl. 16 blank. «Ikke de også!» tenker jeg, for jeg vet godt hva som nå kommer. «Nei, jeg vil ikke ha telefontimer!» roper jeg. Behandleren min sier at de har fått pålegg fra oven om å ta mest mulig av konsultasjonene via telefon, og at det kun er suicidale eller aktivt psykotiske pasienter, samt pasienter med en særs vanskelig personlighetsproblematikk, som nå får lov til å komme fysisk. «Vi vet jo godt hvilken av de tre kategoriene jeg tilhører», sier jeg tørt. «Du har helt rett. Jeg fikser dette», sier behandleren min.

Den første koronauken har DPS-et utrolig nok åpne dører og fri entré, men det er tomt der utenom meg. Uken etter blir jeg møtt av stengte dører og et oppslag som ber alle besøkende om å ringe på dørtelefonen på veggen. Støyen fra gaten overdøver callingen. «Hallo, hallo?» roper jeg ut i luften. En av erfaringskonsulentene åpner døren for meg, hun så meg tilfeldigvis gjennom glasset. «Blir man ikke innesperret, så blir man utesperret», sier jeg, koronaskjelven.

Jeg spør vennene mine i psykiatrien hva de synes om restriksjonene. «Slik som dette er jo livet mitt hele tiden. Nå kan de friske få smake litt på utenforskapet», sier en. «Ja, nå kan de normale få kjenne på hvordan det er å ha virkelige problemer», supplerer en annen. «At de brått tar vekk all helgebemanningen i et bofellesskap for schizofrene, det er bare for drøyt», sier en tredje. «Selvmordsraten kommer til å skyte i været hvis disse restriksjonene skal vedvare over tid», sier fjerdemann. Jeg sier meg hjertens enig med alle, og holder godt kjeft om at jeg fremdeles får komme personlig på timer ved DPS.

19. mars. Folk går en stor bue utenom meg på fortauet på vei til apoteket. De ser så engstelige ut alle sammen, hilser ikke. Jeg har fått et kraftig allergianfall, men det er katten min som nå må ha påfyll av sin allergimedisin. På apoteket kaldsvetter jeg av redsel for å nyse, kanskje de kaster meg ut før jeg får gjort ærendet for pus. Utenfor apoteket bjeffer en hund. Den står i båndet til eieren sin, og eieren står der i båndet til hunden. En gammel mann, koronaforvirret. En kvinnelig kunde på apoteket kjefter gjennom den åpne døren: «Se å få hunden din til å slutte å gjø!» Jeg tenker at jeg må oppføre meg friskt nå som vanlige mennesker har begynt å oppføre seg sykt, og smiler til mannen i det jeg går ut, men jeg når ikke øynene hans.

På veien hjem krasjer jeg i to mennesker; først i en tenåringsjente som plutselig stanser opp rett foran meg for å taste en melding, og deretter i en middelaldrende mann som går i en urytmisk sikk-sakk. Verken de eller jeg sier noe i sammenstøtene. Vi er jo alle fremmede aliens nå, jorden har sluttet å være trygge mor jord.

31. mars. Russiskfaget gir oss tilbud om Zoom-møte med muntliglæreren vår, Jelena, som sitter i karantene i 16. etasje i en boligblokk i Moskva. Hun skulle egentlig fremdeles vært i Bergen, det er faktisk første gang på over 20 år at hun befinner seg i Russland i mars måned. Jeg kan ikke fordra nettundervisning, og protesterte høylytt mot den da korona kom, men den elektroniske timen med Jelena er det kjekkeste jeg har opplevd siden verden stengte ned.

April kommer, restriksjonene er fremdeles ingen spøk. Avisene trykker stadig flere leserbrev om gamle på institusjon som ikke får treffe sine kjære. Jeg føler enda større medlidenhet enn før med disse menneskene som visner hen, gjerne demente, uten å forstå noe som helst av dette koronasirkuset, omgitt, som de er, av romdrakter og plast. Og alle barna! De vil jo for resten av livet ha vært barn under korona, slik deres oldeforeldre var barn under krigen. Jeg tenker tilbake på min egen barndom 70 år fra spanskesyken og 30 år fra korona, og er glad jeg fikk vokse opp i troen på at svartedauden var en engangshendelse i menneskehetens historie.

Koronapåsken 2020. Jeg besøker en venninne. Hun forteller om hjemmeskoleopplegget de har hatt, om hvor sliten hun er. Jeg blir helt rørt til tårer, både av min koronatapre venninne og av hennes usedvanlig koronalydige barn. Vi spiller kort i hagen. Jeg spør om å legge et bilde ut på Facebook. «Nei, ikke gjør det, jeg kommer bare til å få kjeft av folk hvis de får vite at jeg har hatt besøk», sier venninnen min.

April går. DPS-et har endelig åpnet dørene for alle pasientene igjen. Ved inngangen står en vekter som peker på håndspriten og spør om vi har feber. Jeg svarer at hendene mine er i ferd med å tørke ut, men inni meg er jeg bare veldig takknemlig for at korona ikke har fått ødelegge terapitimene mine. Jeg vil jo mye heller dø av korona enn av isolasjon. «Øyekontakt er viktig for å opprettholde funksjonsnivået ditt. Jeg er sliten av alle telefonkonsultasjonene. Det er vanskelig å bedømme gjennom røret hvordan pasientene egentlig har det. Uten tilgang til kroppsspråket og ansiktsmimikken deres oppstår det lett misforståelser. Det var veldig bra at vi fikk ordnet fysiske timer til deg», sier behandleren min. Jeg ser henne dypt inn i øynene, smiler fra øre til øre.

8. mai, seiersdagen. Norge er myknet litt opp igjen. Under hele korona har jeg hatt mange venner å gå tur med, og flere hjelpere som har stilt opp på ulikt vis. Nå tror naive jeg at alle kan klemmes igjen, men så enkelt var det visst ikke. Noen er fremdeles redde for å bli smittet, noen er redde for å være bærere av smitte, og noen er bare redde for å gjøre feil. Jeg gråter over klemmen som uteblir, men får et slengkyss isteden, og en forsikring om at en dag vil restriksjonenes tid være over. Heldige jeg som lever, bor i Norge, kom meg uskadet gjennom krisen og har mange fremtidige klemmer i vente.

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2020 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av:

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>