Vi hadde fortrengt Aidsen. Influensaen tok livet av rundt 1000 av oss årlig, men vi var vant til det. Tabloidene hadde prøvd å gjøre oss hysteriske med Sars, Ebola, MERS, Svineinfluensa og fuglevirus. Men det var som i eventyret. Ulven kom ikke.
Tekst Stein Holte Illustrasjon Redaksjonen
Riktignok advarte folk som Brundtland og Gates oss om at pandemien ville komme før eller seinere. Men det hadde man alltid sagt om atomkrigen også. Vi hadde lært oss å stole på at legevitenskapen hadde en kur for det meste. Vi hadde glemt at tubb og tæring, og pest, kolera, spanskesyken og betennelser tok livet av drøssevis av våre forfedre, i sin beste alder. Vi var redde for flått, infarkt, emfysem og sykdommen som begynner på K, men kompenserte med å spise sundt, trene mye og gå på lykkepiller
Døden var noe som helst skulle foregå på sykehjem, i kriminalromaner og i de fjerne landa vi bomba. Vi syntes det var urettferdig hvis foreldrene våre døde før de fylte hundre. Vi dyrket ungdommen og håpet at alderdommen aldri skulle ramme oss. Den skulle i hvert ikke synes utenpå. Og pandemi var ikke noe for oss.
Så når pressen begynte å rope opp om at covid-19 kom til Wuhan i Kina, hvorfor skulle vi bry oss om det? Avisene satte i gang hylekoret, men vi hadde liksom hørt det før. Synd på kineserne, men det var i det minste ikke uigurer eller i tibetanere. De fleste av oss trodde og håpet at viruset ville holde seg i Asia og fortsatte som før.
Men denne gangen gikk det annerledes. Det skulle bare noen få turister til.
Godt hjulpet av religion, fotball, karneval og afterski spredde smitten seg. Og så var det gjort.
Brått sto ulven der. Midt i saueflokken.
Og vi var dårlig forberedt. Mentalt, materielt, strukturelt og ideologisk.
Hva lærte vi?
Så hva kan man si om korona? Alt for mye, egentlig. Media har vært en kakofoni av motstridende ekspertråd, synsinger, dødstall og spådommer. Alle på sosiale media har blitt epidemiologer, og/eller ofre for manglende beskyttelse av, eller autoritære overgrep fra, myndighetene. Men tvers igjennom denne babelske forvirringen kunne man se visse fundamentale egenskaper ved oss selv og sivilisasjonen klart.
Vi så hvor sårbare vi var. Som individer og som samfunn. Det er naturlig at vi som aldri hadde opplevd truende farer av dette kaliberet ble vettskremte. Og regjeringene, bombardert av en hysterisk presse, og rop fra folket om reddende handlekraft, hadde ikke annet valg enn å stenge ned. Om det var riktig eller ikke, kommer jeg tilbake til.
Vi så konsekvensene av årtier med globalistisk nyliberalisme. Fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft, kombinert med en produksjonsprosess som var spredd over hele verden, og masseturisme, førte til det største spredningspotensiale noe virus noensinne har hatt. Og når land etter land brått stengte, brøyt det hele sammen. I hvert fall for en stund.
Vi fikk enda et eksempel på den økonomiske vekstideologiens elendighet. Dens stadig ekspanderende underleggelse av større og større deler av naturen fører oss stadig nærmere ville dyrs habitat, og gjør oss dermed mer utsatt for ukjente virus. Vår industrialiserte mishandling av spiselige husdyr gjør dem, og dermed oss, disponible for nye sykdommer. At vi lar store deler av vår egen art, leve i fattigdom i gettoer med elendig tilgang til rent vann og hygiene, har samme virkning. Og når veksten stopper opp, blir det massearbeidsløshet og kaos, og det er alle fra middelklassen og nedover som får svi.
Vi så at det er staten, og ikke markedet, som er viktig for distribusjonen av verdier og trygghet i et samfunn. Vi så patetiske kapitalister trygle den staten de gjør alt for å ikke betale skatt til, om å gi av våre skatte- og oljepenger, for at de skal ture fram og utnytte fellesskapet som før. Og nå takker NHO oss med å gå inn for å redusere statens rolle i samfunnet.
Vi så den virkelige verdien av EUs fire friheter og såkalte fellesskap. De viste sin lammelse, sitt manglende samhold i krisetid, og at de ikke duger til annet enn å legge forholdene til rette for at de aller rikeste skal tjene enda mer penger på bekostning av resten av oss. Vi så verdien av nasjonalstaten kontra konspirative unioner.
Vi så hvor dumt det var å ofre kriselagere av medisiner og medisinsk utstyr til fordel for liberalismens just in time-doktrine. En av hovedargumentene for å stenge ned var nettopp denne mangelen på slikt utstyr.
Nyliberalismens guru, Milton Friedman, har sagt at det er kriser som gir mulighet for forandring. At det er de med de beste fortellingene som vinner fram.
Vi så konsekvensene av privatiseringen, oppsplittingen og nedskjæringene i helsevesenet. Konglomeratet av helseforetak og private aktører gjorde at Helse- og omsorgsdepartementet manglet oversikt over noe så fundamentalt som antall respiratorer i begynnelsen. Private sykehjem vanskeliggjorde distribusjonen av smittevernutstyr. Deltidsstillinger og omfattende bruk av vikarer, som ofte jobbet på flere sykehjem, bidro til økt smittespredning og tap av liv. Og mangelen på sykehussenger sendte hjelpetrengende av andre årsaker enn korona, hjem til en uviss skjebne.
Vi så at det er arbeid og ikke kapital som skaper verdiene i et samfunn. Vi så hvilke jobber som er viktige. Nå har vi det til og med svart på hvitt på «Regjeringens liste over kritiske samfunnsfunksjoner». Felles for mange av disse jobbene er at de er svært dårlig betalt. Og ofte fysisk krevende. Samtidig satt, og sitter, mange høytlønte på hjemmekontorene sine, eller som permitterte, og lurer på hvorfor ingen savner dem og jobben de trodde var så viktig.
Vi så hvor lite aksje- og finansverdenen har med reelle økonomiske verdier å gjøre. Når produksjonen stoppet opp, falt naturlig nok børsene som steiner. Men guess what? Nå er de tilbake på gamle høyder. Selv om næringslivet, produksjonen, og sysselsettinga langt ifra er det. Det er fordi aksjekursene er mye mer avhengig av tiltro, spekulasjon og veddemål enn av reel produksjon. Og at mange statlige koronamidler allerede har havnet i spekulantenes lommer via holdingselskaper og annen mumbo jumbo
Vi så hvordan regjeringa prioriterte næringslivet framfor arbeidsfolk. Vi ser at deres manglende evne til å se alternativ til å kjøre alt gjennom den byråkratiske mastodonten NAV, gjør at mange fremdeles ikke har fått pengene sine. Når de nå nekter å forlenge permitteringstiden, kan man mistenke dem for å ikke bry seg noe særlig.
Vi så, og ser, at korona rammer ulikt. At folk i kritiske yrker uten mulighet til hjemmekontor, rammes hardere. At sjansen for å bli smittet er mye større hvis du bor trangbodd. At generasjonene som bygde landet, og ble stuet bort på sykehjem som takk, er de som rammes aller hardest.
Vi så hvordan styresmaktene, også i Norge, prøvde å benytte anledningen til å skaffe seg mer makt. Forslaget om enevelde i seks måneder. Lanseringen av en smitteapp, som forhåpentligvis var velment, men omtrent virket designet for å kunne overvåke våre bevegelser med vår egen velsignelse. Hvordan de hele tida prøver å lure inn kontroversielle lover og forordninger i ly av korona.
Vi så verdien av et fellesskap og et samfunn. Vi så at egoisme og sjølhevdende realisering faktisk ikke duger når ting blir litt vanskelig rundt en. At det finnes andre verdier enn status og penger. At vi trenger hverandre.
Og vi så hvor lett det er å få en redd befolkning til å godta store inngrep i sin bevegelsesfrihet, økonomi og daglige tilværelse.
Var det riktig å stenge ned?
Det finnes gode argumenter mot nedstengning. Og tåpelige. Et irriterende eksempel på det siste er alle «kjenner du noen som har hatt korona?»-innleggene på sosiale medier. Reint personlig kjenner jeg et par, men statistisk sett er det ikke rart hvis du ikke gjør det. Og muligheten for å kjenne noen som har dødd av det, er veldig mye mindre. Men spør du en svenske om det samme er sjansene henholdsvis over fire og elleve ganger større. Og «ikke farligere enn influensa»-argumentet» er heller ikke holdbart. Når tiltakene ble innført, forsvant influensaen så å si sporløst, og statistikkene sier entydig at korona er flere ganger mer dødelig.
Fun Fact: I Norge har dødstallene faktisk gått ned i koronaperioden. Så mye at begravelsesbyråer har måttet søke koronastøtte.
Mer skremmende er holdningen som kommer til uttrykk i setningen «Det er jo bare gamle og folk som er sjuke fra før som dør». For meg indikerer den setningen både en mangel på empati og et gufs av sosialdarwinisme. Den er heller ikke sann. Man skal være veldig forsiktig for å gå den veien der.
Og ikke kom til meg med argumentet om alle barna som dør av fattigdom. Det er dypt tragisk og et resultat av et urettferdig system, men det er ikke relevant i denne sammenhengen.
Det er likevel mange negative aspekter med å stenge ned et samfunn slik vi har gjort. Det rammer hardt og skjevt. Det tar livsgrunnlaget fra folk. Det er absolutt et angrep på vår personlige frihet. Det fører til isolasjon og ensomhet for mange. Det ensidige fokuset på covid-19 går utover pasienter med andre sykdommer, og fører helt sikkert til dødsfall som ikke ville skjedd uten. Det legitimerer overvåking og autoritære tendenser. Det er en form for tvungen solidaritet på bekostning av manges framtid. Det har isolert eldre mennesker. Den totale nedstengningen har gjort at mange har dødd aleine uten å kunne ta avskjed med sine kjære. Og vi vet ikke hvor mye det hjelper på lang sikt.
Men vi ser hva som er skjedd i land som reagerte seint. I England, USA og Brazil for eksempel. I Brazil er sykdommen nesten i ferd merd å utradere store deler av urbefolkningen. Det er en grusom måte å dø på. Alle liv betyr noe og er viktigere enn økonomi. Kanskje jeg er en sentimental idiot, men jeg er glad for at vi stengte ned.
Fun Fact: I Norge har dødstallene faktisk gått ned i koronaperioden. Så mye at begravelsesbyråer har måttet søke koronastøtte. Årsaken er at færre dør av smittsomme sykdommer og hjerteinfarkt. Antagelig på grunn av smittevern og mindre stress.
Men, et stort men
En regjering som stenger ned et land og innfører kriselover må ta ansvar for sine handlinger. Når de pålegger en virksomhet å legge ned, har de ansvar for denne virksomheten. De er moralsk forpliktet til å betale de ansattes lønn og dekke husleie. De bør avstå fra å kreve inn moms. Freelancers, artister og medlemmer av prekariatet som mister oppdrag, bør kompenseres, enten etter estimert inntektstap, eller som en form for borgerlønn. Bedrifter som taper omsetning, må også få behovsprøvd støtte. Og alle som får offentlig støtte bør forplikte seg til å unnlate å sende pengene videre i lomma på aksjonærer. I Norge ville vi hatt råd til det. En regjering med moralsk ryggrad ville gjort det. Denne regjeringa har ikke en gang ryggrad til å tenke tanken. I stedet har de sendt arbeidsfolk rett inn i armene til et inkompetent NAV.
Særlig Bent Høye har overrasket meg positivt med en tillitsvekkende og tilsynelatende åpen kriseledelse. Jeg sier tilsynelatende åpen, for det viste seg at viktige papirer angående beslutningsprosessene er blitt unntatt fra offentligheten i mange år framover. Regjeringa ble pushet av opposisjonen til å bevilge store, men utilstrekkelige summer til krisehjelp. Nå virker det som de er grundig lei og prøver å knipe mest mulig igjen. De har gjort et par kostbare tabber. Kjøpt inn respiratorer som ikke kan brukes og lansert en ubrukelig og uansvarlig smitteapp.
Smittetiltakene har vært lite konsekvente eller fleksible. Man burde ha tatt mer hensyn til forskjeller i landsdeler. Og når tallet på koronasmittede på sykehusene heldigvis ble mye mindre enn fryktet, burde man være flinkere til å omstille seg i stedet for å la store avdelinger stå så å si tomme.
De nederst på rangstigen har fått lide mest som vanlig. Stengte sprøyterom og tilbud har mangedoblet overdosedødsfallene blant narkomane. De ensomme er blitt mer ensomme. Mange med psykiske problemer har fått forsterket disse, og nye pasienter har blitt rekruttert. Folk har avslørt seg som egoister eller sladrehanker. Men krisa har også vist mye omsorg og solidaritet mellom folk.
Noen med psykiske lidelser har fått det bedre. Både fordi de fikk flyttet fokuset over på andre enn seg selv, og fordi de ikke lenger følte seg aleine i å være redd for å gå ut og omgås andre mennesker.
Det er viktig å huske at pandemien ikke er over. Den øker på verdensbasis og blusser opp på steder som trodde de var kvitt den. Vi veit ennå ikke hva som vil vise seg som riktig på lang sikt og hvordan det går.
Som før, bare litt værre?
Jeg trodde et lite øyeblikk at koronapandemien kunne true nyliberalismen. Hvordan kunne jeg være så naiv? Når ikke en gang finanskrisa i 2008, som var skapt av den, tok rotta på den, men tvert imot styrket den, hvordan kunne da et virus, som de kunne frata seg det direkte ansvaret for, true den? Riktignok var det mange som tenkte som meg i begynnelsen, men det var det også i begynnelsen av finanskrisa. Innsikten og nytenkinga forsvinner etter hvert som krisa drar ut, og så faller vi tilbake til vår indoktrinerte vanetenkning om at kapitalismen er uunngåelig, og at det ikke finnes noe alternativ. Og så er det de som skaper verdiene, nemlig arbeiderklassen, som må betale prisen i form av nedskjæringer og arbeidsløshet. Nå er de superrike snylterne allerede ivrig i gang med å sementere sin posisjon enda mer, og motstemmene er allerede mindre hørbare med mindre selvtillit.
Små og mellomstore bedrifter vil gå over ende og bli overtatt av multinasjonale konglomerater. Teknologigigantene har styrket seg kraftig under krisa og vil bruke mye av sin kapasitet på å bistå regjeringer og tvilsomme private selskaper med overvåkning og kontroll. Big Pharma vil kapitalisere på en eventuell vaksine, og stå fram som de store heltene. De rike vil bli rikere og de fattige fattigere. Som vanlig.
Riktignok har det vært noen spredde initiativ til noe annet. Borgerlønn i Spania, smultringmodellen i Amsterdam for eksempel, og i England har Boris Johnson planer om å ta en Roosevelt med statlige investeringer og prosjekter. Men det monner så lite. Her i Norge fortsetter Erna som før. Vedtar EU-direktiver og privatiserer infrastruktur. Subsidierer oljenæringen og gir overvåkningspolitiet utvidete fullmakter. Og lar kommunene ta støyten for epidemien.
Og kommunene har ikke annet valg enn å skjære ned på helse og andre velferdstiltak. Legge ned institusjoner og sparke ansatte. Slik takker altså Norge de som sto og står først i frontlinjen mot viruset. De statlige direktørlønnene øker mens NHO og regjeringa går inn for 0 tillegg i det forsinka lønnsoppgjøret. Så mye blir altså de som skaper verdiene verdsatt.
Og vi vil ikke gjøre noe særlig motstand antagelig. For vi er så lei korona og tiltakene at vi vil være lykkelig bare over å gjenoppta livet slik det var før. Og vi vil ha mere enn nok med å takle eventuelle personlige eller økonomiske bivirkninger av pandemien. Vi vil ikke ha overskudd til å forandre verden.
Nyliberalismens guru, Milton Friedman, har sagt at det er kriser som gir mulighet for forandring. At det er de med de beste fortellingene som vinner fram.
Hvilke fortellinger har vi på den såkalte venstresida? Annet enn å flikke på de verste bivirkningene av den nyliberalistiske fortellinga vi er sosialisert inn i? Sannheten er at vi ikke har en fortelling som er visjonær nok til å konkurrere. Ting vil fortsette som før. Bare litt verre
Til den neste ulven kommer. Det være seg en pandemiulv, børskrakkulv, miljøulv eller en krigsulv. Hvor mange ulver skal til før vi lager en brukbar og bærekraftig fortelling? Vil vi rekke det før det brått står en hel ulveflokk midt iblant oss?
