C - 19

1. Er det innafor å bruke to skjorter på én gang? Først tynn bomull, så flanell?
2. Er hypokondere immune mot corona?
3. Er hele Sognsvann islagt nå?
4. Hva er forskjellen på aksjer og obligasjoner?
5. Sophie Elise, hvor høy er hun?
6. Hvor mange postkontor er det i Oslo nå, jeg vet om Carl Berner og Grønland
7. Vestkanttorvet har også et annet navn, hvilket?
8. Hvilket år ble Frognerbadet bygget?
9. Tilhører Akershus Viken?
10. Er det for sent å snu nå?
11. Hvordan måler man lengden på en hund?
12. Er numerologi bare tull?

Bøker og poteter, kål og stearinlys.
Fiskeboller på boks og fyrstikker.
Siste snøfall.
Spaghetti og First Price-batterier.
Minst 10 sett take away-spisepinner i kjøkkenskuffen, og nedfrosset røkt laks fra jul i fryseren.
En pose med pikekyss og lamaullteppe.
Lobber på en rød teglsteinsvegg hengende på en rusten spiker, til pynt.
Dalende ned i vinden under verandaen, et par kvitteringer.
En tom pappeske, et saueskinn og naboens høflige smil.
Her har ingen snødd inne før.
Et bygg murt på plass mange år før krigen.

Her blir det ikkeno tekst.

Noen galer fra balkongene som haner i Oslo by,
i Italia er det samspill med tamburiner og trekkspill og klapping fra balkongene.
De desperate hopper fra taket uten paraply i tanken,
eller redder naboens pustebesvær med munn til munn.
Noen av de reddeste som fremdeles har sin frihet,
slutter å dusje og går ikke ut med søpla,
som om de plutselig ble avslørt, avkledd, tatt på fersken,
at de også er folk, personer, individer.
Atter andre tenker på hvor liten fryser de har.

Strøm og m a t. Naboer. Familie.
Vi takler én kveld tid.
Ikke faen.

Man kan jo bestille flyreiser til november, til Tenerife, til Marokko, til Nepal, til Japan, da har det nok roet seg innen den tid.
Jeg ser på klokka, tar tiden, ja, hele tiden. Det tikker tikk takk, og jeg tenker på lengdegrader og breddegrader, ekvator og tidsforskjeller.
Fly gjennom flysoner, og lydmurer i nyrenset luft, slippe seg ut i fallskjerm, og lande på en ukjent strand, Zanzibar!
Korallrev og månefisk, innfødte unge gutter som hegner om hvite middelaldrende kvinner og solsengene deres. Nei, assosierer tilbake, lander et annet sted, der sherpaene hjelper turister opp til Mount Everest. Ja, nå er det fritt hvor som helst! Verden er nå fri igjen, til å fly som før, og det blir så deilig når alt blir som før igjen.

En gang drømte jeg om å vokse opp i en afrikansk landsby, følte meg mer afrikansk enn viking, mer samisk enn oslofjording på 80-tallet.
Før det, mer native American. Også steinaldermenneske, saueskinn med hull i til hodet, saueskinnsponcho, belte rundt livet, kniv av flintstein.
Bananblad som tallerken var bilde på himmelsk lykke. Kokebanan, finnes det?
Lukten av forlatte fjøs fra tidlig 1900-tallet, fremdeles eim av drift og liv. En skål på gulvet, det må ha vært til katten, da var vi på besøk hos fatter som hadde tatt over en husmannsplass.

På hytta: Bjørkeskog og liljekonvalleng om våren, et gammelt brønnhull å falle i, over til naboen, rustent gjerde fra 50-tallet.
Fra brygga stupte vi fra der nesoddbåtene stoppet i gamledager. Det var best under vann, enn over vann. På vei hjem igjen til hytta, sekstigraders stigning, stupbratt ned, stupbratt opp; et hemmelig sted med gule bringebær. Da var vi barn av alle hemmelige naturfolkstammer i hele verden, og en stor hvit måkefjær var beviset på at vi var ekte krigere med selvlaget bue over brystet.