På sporet av kunst og politikk

På sporet av kunst og politikk

– et essay om noen tegneserier av Mazen Kerbaj

Jeg kom over libaneseren Mazen Kerbajs kunst i et forsøk på å oppdrive en tegneserie jeg kunne oversette fra fransk til norsk. Jeg fant tre verk som jeg skal fortelle om. Det ene, Min sky, ligger nå publisert i sin helhet på torggatablad.no.

Tekst Trine Haaland Tegninger Mazen Kerbaj

Bare dager etter at Israels bombing av Libanon i 2006 startet, sto multikunstneren Mazen Kerbaj på balkongen sin i Beirut og improviserte et musikkstykke kalt Starry Night. Han spilte trompet i duett med slippene fra israelske luftstyrker over byen, en sjelden konsert som har gått inn i eksperimentell-musikkens historie, og også den libanesiske motstandshistorien. Måneden under bombeangrepene tilbrakte Kerbaj med å lage daglige tegninger fra sin opplevelse av situasjonen, publisert i en blogg som førte til mange intervjuer i internasjonal presse (også norsk) og en stor skare følgere over hele verden. Både konserten og bloggen, som nå er tilgjengelig i bokform, Beyrouth juillet-août 2006 (Beirut juli–august 2006), fremviser en beundringsverdig vilje til å motstå impulsen til flukt og handlingslammelse, og til i stedet å vitne om grusomhetene og omforme dem, spille mot og med dem. Uten å presentere en overdrevent naiv tro på kunsten, blir tegningene og spillingen fremstilt som et vern mot galskapen han opplever rundt seg.

Fra Min sky

Inspirert av knallgode tegneserier som Riad Sattoufs Fremtidens araber og Marjane Satrapis Persepolis, tenkte jeg at det kunne være mye å hente i tegneserier fra innvandrere til Frankrike eller fra det fransktalende Midtøsten. Sattouf og Satrapi tar opp alvorlige politiske og samfunnsmessige temaer med stilsikker humor og umiskjennelig fortellerglede, noe som er viktige kriterier når man leter etter et bra album. Kriteriene viste seg likevel ikke å kunne veie opp for uinteressante tegninger eller uengasjert samspill med teksten, fant jeg ut, der jeg bladde meg gjennom litt av et tekstkorpus. Under letingen kom jeg borti klassikere som ikke var skrevet på fransk eller allerede var oversatt, som Joe Saccos hardtslående klassiker Palestine, den epokedannende Art Spiegelmanns Maus og lettbente Zeina Abiracheds Svalornas lek (oversatt fra fransk til svensk). Disse, og andre nyere bøker, som Nora Krugs Heimat, Zero Calcares Kobane calling og Hamid Sulaimans Freedom hospital: A Syrian story, dannet sammenligningsgrunnlaget til det som skulle bli mitt valg for oversettelse.

Mazen Kerbajs blogg fra bombeangrepene, transformert til bok på det toneangivende og nyskapende franske forlaget L´Association, ble bestilt. Noen år tidligere hadde dette tegneseriekollektivet trykt Marjane Satrapis Persepolis som ble en internasjonal bestselger og inspirator for andre tegnere i en flerkulturell (eller ganske enkelt vanskelig) situasjon. Boken som ankom postkassen min viste seg å være i lite format, som en vanlig skjønnlitterær bok, trykt på tykt og matt kremfarget papir. En nytelse for en bokelsker. Jeg åpnet den og likte hver side, til tross for det grusomme innholdet. Kerbajs Beirut-bok gjorde meg nysgjerrig – hva slags historie foldet seg ut mellom teksten og disse tegningene som virket så frie i forhold til tegneseriegenren? Her var det ikke ruter og striper, og heller ingen figurer som fremstod som tegneserieklisjéer.

Fra boken Beyrouth juillet-août 2006:
Hvordan kan jeg vise det jeg føler?
Hvordan kan jeg forstå det jeg føler?

Tekstene i Beyrouth juillet-août 2006 er som oftest del av tegningene, snarere enn snakkebobler, og er på både arabisk (nydelig visuelt!), fransk og engelsk. Flere teknikker brukes i tegningene, fra tynn svart tusj til kaffe- og kulltegning. De forvridde skissene har et Picasso-lignende og modernistisk uttrykk, og er samtidig kjappe og løse i stilen. Deres samspill med teksten får oss til å gå inn i historien. Vi opplever det marerittet det er å sitte og vente på neste bombe, å ikke vite om noen bryr seg, eller ane hvor lenge det vil vare. Det blir en fortelling ut av de punktvise nedtegnelsene der tegning og skrift blandes. Leseren blir kjent med Libanons og Mazens dagligliv under bombingen, hans sønn, hans ekskone, hans kjæreste, foreldrene og vennene, og ikke minst Vestens reaksjon på bomberegnet over dette lille landet på størrelse med Aust-Agder, med 6 millioner innbyggere.

I minnet til Kerbaj, slik han fremstår i tegneserien, klinger den libanesiske borgerkrigen med som foregikk fra hans fødselsår i 1975 til han var 15 år gammel i 1990. Da han vokste opp var bomber en like naturlig del av hverdagen som å gå på skolen. Som voksen registrerer han krigen på en annen måte: At foreldrene drakk Whisky like gjerne som kaffe i hans barndom, noe som barnet Mazen oppfattet som en helt vanlig voksendrikk, blir forståelig for ham.

Fra boken Beyrouth juillet-août 2006:
NATTEN 15. TIL 16. JULI
Opptaks-seanse:
Mazen Kerbaj (trompet) / mot / staten Israel (bomber).

Krigen han forteller om i Beirut-boken er på ingen måte enestående. Da freden til slutt er et faktum, spør Kerbaj seg allerede om når neste krig vil starte. Boken forteller oss om det som hele tiden foregår i Midtøsten, men sett fra en annen side enn den vi ofte presenteres for med skrikende, fattige og blodtørstige arabere på den ene siden, og israelere som vil beskytte sitt vestlige siviliserte «demokrati» på den andre. Dette er krigen slik den blir opplevd av en urban, sekulær ung mann som lever et liv ikke så annerledes fra vårt, med venner, kaféer, kunst, musikk og familieforhold etter vestlig standard – slik mange har det i Beirut. Den daglige terroren utgjøres av israelske bomber, noe forfatteren i liten grad gir en historisk kontekst for, men som man gjerne kan gå videre med etter endt lesning. For eksempel Joe Saccos Palestine, tegneserieklassikeren som er utgitt på samme forlag som den engelske versjonen av Beyrouth juillet-août 2006 (Beirut won´t cry, Fantagraphics 2017). Joe Sacco har forøvrig skrevet forordet til den engelske utgaven.

Boken er en viktig milepæl i den arabiske tegneserieboomen som kom forut for den arabiske våren. Libanon var, ved siden av Egypt, et foregangsland innenfor denne nye tegneserie-blomstringen. Seriene som var skrevet for voksne, ikke uten humor om aktuelle temaer, var forståelige også utenfor den lokale kulturelle konteksten. Tegneseriene utviklet seg som del av en ny giv i kunstlivet der undergrunnsuttrykk som musikk, gatekunst og satire fikk en sentral posisjon. Mazen Kerbaj er en vesentlig aktør i denne bølgen, både som politisk tegneserietegner og som en av opphavsmennene til den eksperimentelle musikkscenen i Beirut.

Fra boken Beyrouth juillet-août 2006:
“Jeg fungerer fremdeles.”
“Hvor lenge?”

Libanon er igjen i rampelyset med sin opphetede politiske situasjon. Den nåværende krisen med store demonstrasjoner siden oktober 2019 mot korrupsjon, bankkrise, gjeldskrise, hyperinflasjon og et konfesjonsbasert politisk system, ble toppet av en vanskelig Covid-tid og en enorm eksplosjon i havna i Beirut som gjorde 300 000 husløse, skadet 6000 og drepte minst 158. Libanon står i et intrikat samspill med de omkringliggende landene, ikke bare på grunn av Israel og Syria som okkuperte Libanon i respektive 18 og 29 år, eller de ca. 300 000 palestinske flyktningene eller de 1,5 millioner syriske som har søkt tilflukt i landet. Vel har de vanskeligheter som skyldes befolkningens 18 forskjellige konfesjoner, klansvesenet med sin nepotisme, det hvitvaskende bankvesenet som betjener hele araberverdenen – men at Iran og Saudi-Arabia, hver på sin side, og med sine respektive allierte, kjemper om hegemoniet i regionen gjennom handlinger som foregår i blant annet Libanon og Syria, gjør ikke situasjonen bedre eller enkel å forholde seg til.

Midtøsten rykker nærmere gjennom kriger og flyktninger vi ikke kan unnlate å forholde oss til. Vi trenger å kjenne Midtøsten på kroppen, ikke minst for å fatte Vestens posisjon som både innblandet og apatisk tilskuer. Libanon er hele Midtøsten servert på ett fat: her er alle religioner, krig og mange stormaktsinteresser.

At mitt oversetter-valg falt på Kerbajs Beirut-bok skyldes ikke minst at den har politisk brodd. Den later ikke som om den politiske virkeligheten ikke finnes, men har med aktører som FN, USA, EU og Israel som utfører helt bestemte handlinger med påtakelige konsekvenser. Til sammenligning fokuserer den libanesiske Zeina Abiracheds album mer småhumrende på de nære ting. Det er engasjerende historier dette også, de har kanskje mer underholdningsverdi, men de appellerer i liten grad til meg som politisk interessert leser, selv om de unektelig utvider min oppfatning om Midtøsten.

Det overraskende er at til tross for inntrykket av Beirut-boken som klart politisk, uttaler Kerbaj flere ganger i teksten at den nettopp IKKE er politisk. Hvordan tolke dette fra en forfatter som i tillegg i årevis har jobbet som politisk avistegner? Han sier det så sterkt som at han ikke ønsker noen form for politiske kommentarer på bloggen, at den utelukkende er viet kunst, og at alt annet vil bli slettet nådeløst.

Kanskje er årsaken at politikk har en lav status i Libanon, den er for preget av uhellige og stadig vekslende allianser. Man plasseres lett i bås som en som innerst inne snakker drusernes sak, sjiaenes, sunnienes, eller andres. En av stripene i Kerbajs siste bok, med det talende navnet Politique (2019), går nettopp på dette. En mann blir spurt om hvilken religion han tilhører og svarer at han er ateist. Dette blir besvart med et nytt spørsmål om hva slags ateist han er, katolsk eller noe annet.

Kerbaj tegner i Beirut-boken de israelske bombene som i en måned daglig faller over Libanon i en gjengjeldelse for en gisseltaking av to israelske soldater. Han tegner sivile som avskjæres fra tilgang til brød, konvoier av sivile som bombes, barn som brenner opp, hans egen person som smuldrer i kantene. Kanskje vil han si at dette er ‘beyond politics’, at om man begynte å diskutere finurlige detaljer og synspunkt angående disse uomgjengelige faktaene ville noe essensielt gå tapt.

Uansett er dette for meg som leser politisk. Kerbajs bok Politique derimot, som er en samling av politiske satiretegninger som har stått i diverse publikasjoner, fremstår med mindre alvor enn Beirut-boken. I sammenligning med Beirut-boken fremstår her det politiske som farse. Til og med tegningene i den boken har mindre dybde i seg, de er mer tradisjonelle striper med snakkebobler og enklere tegninger. En god bok det også, med en fin historie om hvordan det var for Kerbaj med familie å immigrere til Tyskland på slutten av boken, men den har langt fra den samme intensiteten. Det dreier seg ikke om et verk formet som et vern mot galskapen, i hvert fall ikke i samme grad som Beirut-boken. Og slik sett er kanskje hans siste bok ikke kunst, men ganske riktig politikk, eller noe politisk, i en skravlende forståelse av dette ordet.

Jeg tenker… Altså er jeg ikke lenger! Fra boken Politique, 2020.

Serien Min sky er fri for politisk tale. Den handler om små ting, om psykisk virkelighet, kunstnerisk praksis, om barnets gradvise oppfatning av virkeligheten, om å se former og illusjoner. Om den skjøre magien ved å utforske noe, og selv klare å forme.

Bildene i Min sky har en gjennomsiktig letthet, men det de minner de meg om er shrapnels, bombesplinter. I et intervju har Kerbaj fortalt at dette var hans første møte med moderne kunst, bombesplintene som han fant i gatene og lekte med som barn. Så er vi tilbake på et jordisk nivå. Men noen ganger må vi opp til skyen også.
Les Min sky her >>


Mazen Kerbaj har utgitt flere enn 15 bøker og er oversatt til mer enn 10 språk. Hans kunstproduksjon, i form av malerier, tegninger, tegneserier, konserter og installasjoner er presentert i gallerier, museer og på konsertarenaer over hele verden. Han har gjestet Norge flere ganger med sin kunst, blant annet Oslo Kunstforening, Ultimafestivalen, Mir og Kongsberg jazzfestival. Bøkene Beyrouth juillet-août 2006 (2006) og Politique (2019) er ennå ikke utgitt på norsk. Min sky (2012), oversatt av Trine Haaland, ligger med forfatterens velvillige samtykke tilgjengelig på torggatablad.no.

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2020 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av:

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>