Fanget i DPS-labyrinten

Fanget i DPS-labyrinten

Bartendere er ofte tilskrevet rollen som et lavterskeltilbud til de som trenger en psykolog, og det er ikke helt uten grunn. For i jobben min som bartender har jeg hørt mange historier, og kommet med mange råd til hvordan man skal få ordnet opp med dama/kona eller løse andre problemer. Men det vi driver med er strengt tatt Dr. Phil-psykologi. Vi slår inn åpne dører.

Tekst Henrik Manfredo Illustrasjon Ruben Støle Brady

Av og til dukker det opp folk som har problemer som går langt forbi de kvalifikasjonene man får av å jobbe på Cacadou – eller en hvilken som helst annen pub. Man ønsker å hjelpe, men det eneste gode rådet man har å gi er å søke hjelp av noen som har utdannelsen og kvalifikasjonene som trengs for å behandle en psykisk sykdom, eller – noe som er vanligere for oss å se – traumer.

Og i mitt tilfelle, så hender det at jeg finner et godt vennskap i mennesker som sliter – for jeg er en magnet på de som ikke faller innafor A4-standarden. Og de er en magnet på meg.

Denne artikkelen skal handle om ett av disse menneskene. Den skal handle om hennes mange møter med et system som ikke fungerer, og om hennes kamp. For å få lov til å leve et noenlunde normalt liv.

Enkelte detaljer i denne historien er endret, eller utelatt med vilje, og navnene er endret for å sikre anonymitet.

Amanda ligger i sengen sin et sted rett innenfor bykjernen i Oslo. Hun vet hun må ut, men er lamslått bare av tanken på at hun må ut og møte verden. Hun er ikke klar! Ikke i dag! Hun hadde vært så flink i går, og gått offline for å ikke ha noe som kunne trigge henne feil vei. Likevel hadde hun fått en episode, og plater, papirer og notisbøker ligger over alt i den lille leiligheten. Hun tar opp mobilen igjen. Bare litt over 2 timer igjen til møtet hos NAV. Hun gruer seg. Hun spiller gjennom alle tenkelige scenarioer av hvordan hun kommer til å bli avvist den støtten hun trenger for å leve. Hvordan skal hun klare å komme seg ut av senga, dusje, gjøre seg klar og komme seg ned på NAV på bare 2 timer? Hun er sulten også, men tenker at de to eggene hun har igjen må hun spare til senere. Hun får penger igjen på mandag – om ikke NAV stopper støtten hun får. Hva skal hun gjøre? Hun gruer seg allerede til å måtte spørre venner om å låne penger, men hun kan ikke klare seg fem dager uten mat. Amanda hater å være til byrde for andre, noe hun føler at hun er alt for ofte. Hun begynner å kjefte på seg selv igjen. Hun har ligget urørlig i senga i 3 timer allerede og gruet seg. Sett for seg hvordan hun kommer til å bli avvist. Hun kunne ha startet tidligere. Hun SKULLE ha startet tidligere…

Amanda tenker på da veien gjennom det offentlige startet. Hun gikk i 8. klasse. Hun hadde flyttet fra en småby et annet sted i landet til utkanten av Oslo da hun var 8 år og foreldrene skilte seg. Hun har også en kronisk sykdom som kan gi henne store smerter. Men denne gangen dukket hun opp på skolen med en bandasje på armen som det blødde gjennom to dager på rad. På norskoppgaven hun skrev der hun beskrev i detalj noen av familiens hemmeligheter sett utenfra. Den gangen var det noen som reagerte og fikk henne henvist til BUP.

Problemene hennes har base i familie og traumer. Hun blir henvist til et system som skal hjelpe henne, men det er ikke bygget for at hun skal få den hjelpen hun og andre som Amanda trenger. I stedet blir det en medvirkende faktor til at hun blir verre.

Amanda får psykolog gjennom BUP mens hun går i 8. klasse. Hun er flink på skolen, men har ikke mange venner der. Hun har hjertet sitt i musikken, og finner også inspirasjon til å kle seg gjennom musikkvideoer. Jenter i tenåra kan være ganske jævlige! Og når du både er flink på skolen, kler deg annerledes enn andre og får oppmerksomhet fra gutta – som du også trives bedre sammen med fordi de er enklere å forholde seg til – da er du et mål. Venner finner hun andre steder enn på skolen.

Men Amanda fortsetter hos BUP resten av skoleåret og ut i neste. Der blir hun beskrevet som selvskadende og depressiv med tendenser til manisk. I midten av 9. klasse bytter psykologen jobb midt i behandlingen av henne, og hun får en ny. Den nye leser seg opp på notatene den forrige psykologen hadde skrevet. Men for Amanda er det å starte på nytt. Ny person å bli kjent med. Ny person der hun er nødt til å komme til det punktet av tillit så hun klarer å åpne seg nok opp til at behandlingen kan bli effektiv. Det er hardt å starte på nytt.

Så – i midten av 10. klasse – skjer det igjen. For andre gang er hun kommet et godt stykke inn i traumebehandlingen. Og for andre gang slutter psykologen hun har, og hun blir tildelt en ny. Det er enda hardere denne gangen å begynne å rippe opp i den nære fortiden hennes. Så hun slutter å gå. Hun klarer ikke. Ikke en gang til!

Amanda startet tidlig å både drikke og ruse seg. Det var deilig å glemme verden litt. Det var deilig å feste sammen med andre som hadde de samme interessene som henne. Hun oppførte seg voksent for alderen, delvis fordi hun allerede i tidlig alder hadde vært nødt til å ta på seg voksenrollen i forhold til yngre søsken. Så de hun festet sammen med var ofte eldre. Hun ordnet seg et falskt bankkort så hun kunne gå ut på byen sammen med sine eldre venner og komme inn på konserter. Alkohol og rus ble en form for selvmedisinering. Og gjengen hun henger sammen med elsker Amanda. Hun er ung, sexy, digger den samme musikken som dem – og hun kan musikken. Og hun er promiskuøs.

Jailbait you look so good to me
Jailbait won’t you set me free
Jailbait you look fine, fine, fine
And I know I’ve got to have you in a matter of time

Jailbait, Motörhead

Hele tiden var hun klar over at hun måtte forsøke å rydde opp i traumene, for når rusen og alkoholen gikk ut av kroppen ble ting bare verre.

Amanda hadde flere runder hos DPS fra hun var 18. Men systemets store svakheter slår til igjen. Hun har noen timer, nok til at hun klarer å begynne å åpne den sorte boksen med Pandoras navn på inni seg, så blir hun tildelt en ny psykolog. Enkelte klarer hun ikke engang å åpne seg opp for. Spesielt ovenfor kvinner som er litt opp i alder. Hun merker de dømmende blikkene over valg av klær, sminke og tatoveringer. Målingen opp og ned. De stramme munnvikene. Til slutt gir hun opp.

Amanda er i starten av 20-årene. Hun går inn i et destruktivt forhold med en mann i slutten av 30-årene. Han har alt hun trenger for å bedøve traumene. Hva enn det skal være. Han bruker dette for å ta kontroll over henne. Han bruker mest psykisk vold, men også fysisk vold. Aller mest bruker han ”medisinen” han har tilgjengelig. For har man nok penger, har man tilgang på mye – og er det noe han har, så er det penger. Hun mister veldig mange av vennene sine i løpet av denne tiden. De orker ikke å se på at denne mannen ødelegger henne, og de vet aldri hvilken Amanda de møter når de møtes. Dette isolerer henne enda mer, og det tar henne tre år å bryte ut av dette forholdet. Men hun kommer seg ut. Med nye traumer.

Årene som har ledet opp til dette har gjort Amanda sterk. Veldig sterk. Samtidig er hun skjør, og mer avhengig av hjelp enn noen gang. Hun fortsetter å ty til det eneste hun har lært hjelper. Rusen. Hun møter gamle venner og venninner igjen, og de er der en liten stund. Men noen blir. Noen bryr seg. Etter hvert omgås hun mer med dem hun finner ut at hun kan stole på. Det er ikke så mange, men de er der.

Hun nærmer seg 25, og får en episode der en av hennes venner får henne til legevakta. På veien dit forteller hun om flere mennesker som bare hun ser. Noen som rakker ned på henne, andre som lokker henne, noen som støtter henne. Hun snakker direkte til dem, og forteller om dem. Legevakta på natta tar tid. Det er lang ventetid uansett dag, spesielt om det er en psykotisk episode som dette. Amanda vil gå flere ganger, men vennen som er med får henne til å bli. Hun blir henvist til DPS sitt akuttmottak. Der blir hun stort sett sittende alene. En samtale med psykiater som er til stede, og et par korte samtaler med sykepleier er det hun får. Hun ønsker smertestillende fordi hun har smerter pga. den kroniske sykdommen, men ettersom det kun er opiater som hjelper – hun tåler ikke vanlige smertestillende – så får hun ikke. Hun får besøk av den samme som fikk henne til legevakta så hun har røyk og snus nok til å overleve isolasjonen. Til slutt ringer hun den samme, og ber ham om å komme og hente henne. Hun orker ikke mer. For akuttmottaket til DPS er bare en frivillig oppsamlingsplass. Det er lite behandling der.

Men hun bestemmer seg også for at hun skal prøve igjen. Hun nærmer seg 25. På tide å bli voksen! Og hun har noen få venner som faktisk er der. Som ikke tilbyr henne dop når hun har sagt at hun ikke skal ha det. Som ikke er ute etter det hun har mellom beina, men det hun har i hodet. Som er glad i henne.

Så hun starter igjen. DPS gir henne en ung, nyutdannet psykolog som ikke er dømmende på noen måte. Bengt klarer å åpne henne opp på en måte ingen andre har gjort før. Amanda viser tegn på ekte lykke for første gang på… ja, når var det sist, egentlig? Selve timene hos denne psykologen er utmattende. Hun går inn i steder hos seg selv hun ikke har kjent på på mange år. Hun gjør ingen avtaler de dagene hun skal til ham. For hun vet at hun er psykisk utslitt etterpå, og trenger tid til å gråte, tid til å tenke, tid til å skrive.

Amanda har en enorm utvikling det neste året. Hun slutter med sterke rusmidler. Hun begynner å bli kreativ på nytt igjen. Hun har gode dager og dårlige dager. Av og til glipper hun, men hun henter seg inn igjen. Målet er der fremme et sted. Hun kommer seg på NAV og får støtte til utdanning. Hun vil i gang for fullt. Men til tross for at ønsket er der, så er frykten der også – og den vinner. Så utdanningen blir det ikke noe av denne gangen. Det var kanskje for tidlig. Men hun har en fastlege som kjenner henne, en fantastisk psykolog, og en saksbehandler som forstår at dette ikke er bare bare for henne. Så hun får til livsopphold. Ikke mye, men nok til at hun i alle fall har noen penger. I tillegg får hun seg en katt – for da er hun nødt til å tenke over hvert valg hun tar dersom hun går ut. Hun kan ikke lenger bare forsvinne i dagevis. Hun er nødt til å komme hjem.

Bengt stiller en midlertidig diagnose: Kompleks PTSD, klassisk manisk depressiv, angst, sosial angst og anoreksi. I tillegg setter han spørsmålstegn ved om hun også er innenfor autismespekteret, men sier at det er umulig å sikkert stille den diagnosen før hun har fått behandling for PTSD. Men han noterer det ned.

Så får hun beskjeden. Bengt skal starte privat praksis og skal slutte hos DPS. Faen også! Det siste hun trengte akkurat nå. For samtidig som dette skjer begynner familieproblemene å tårne seg opp. Det er krangel og drama i familien, og faren hennes er dødelig syk. Etter å ha sørget for at noen bor hos henne for å ta vare på katten hennes, forsvinner hun en periode for å forsøke å få ting ut kreativt og for å distansere seg fra alt. Amanda går rett i kjelleren.

Amanda ligger i sengen sin fremdeles. Hun gruer seg til alt. Livredd for møtet med NAV. Ny saksbehandler der også. Men hun må ut. Hun kan vise til at hun har en ny henvisning til DPS for å starte på nytt med en ny psykolog. 1 1/2 time igjen. Hun kjemper seg opp av senga. Hun vet at hun må sette på den riktige musikken for å klare å kvinne seg opp. Hun setter på en skive, og går i dusjen. Fyller hodet med alt som kan fjerne tankene. Blokkerer ut alt rotet hun vet hun må rydde opp i senere. Hun kommer seg ut døra og ned på NAV. Så scoret hun voksenpoengene i dag. Neste gang vet hun ikke om hun klarer.

For hun aner ingenting om psykologen hun får tildelt denne gangen. Hun aner ikke hvor langt hun kommer i traumebehandlingen før denne også skifter jobb. Amanda aner ikke engang om hun kommer til å klare å åpne seg opp i samme grad en gang til. Hun ønsker at hun hadde hatt råd til å gå til privat praksis. Til Bengt! At hun kunne fortsatt hos ham. Men det koster mye mer enn hva NAV kan gi henne. Hun klarer jo ikke engang å sørge for at hun har nok mat til seg selv – hun kommer aldri til å få råd til psykolog i det private. Det eneste hun vet er at pus venter hjemme. Og at pus er den eneste tryggheten hun har akkurat nå.

Et kort intervju med Margrethe Myrtrøen, psykologistudent og bartender på Cacadou

– Hva tenker du om historien til Amanda?

– Historien til Amanda er sterk, komplisert og vond å lese på flere måter. At hun ble henvist til BUP tidlig anser jeg som positivt, men dessverre ble ikke det første møtet hennes med systemet særlig positivt ettersom hun måtte bytte psykolog allerede så tidlig. En trygg og god relasjon mellom pasient og behandler er essensielt for at det skal være mulighet for bedring, spesielt når man er så ung som Amanda var. Det er tydelig hun har vært gjennom mye motgang fra en ung alder til i dag, og har nok følt på at hun tar to steg fremover i riktig retning for å få det bedre når noe som er utenfor hennes kontroll skjer – som all byttingen av psykolog og starte en relasjon på nytt – gjør at hun går flere steg tilbake.

– Hvordan kan man gjøre endringer i systemet slik at folk som Amanda slipper å bytte psykolog til stadighet?

– Når man jobber med mennesker som har mange traumer og diagnoser som er meget omfattende, blir man en veldig viktig brikke i pasientens liv. En endring kan være at når man først takker ja til en jobb som psykolog i det offentlige, må denne kontrakten vare minimum tre år. Hvis tilfellet er at psykologen går fra en offentlig til privat jobb burde det kanskje prøves ut en ordning hvor de pasientene med dype traumer som tydelig påvirker hverdagen så mye at det er vanskelig å fungere, får støtte til å fortsette å gå hos psykologen sin.

– Hvordan ser du for deg fremtiden til Amanda? Hva er worst case scenario, og hva er best case scenario?

– Jeg ønsker ikke å si noe om hva som kan være worst case scenario siden historien til Amanda er sann. Jeg er redd for at det skal bli en selvoppfyllende profeti. Det beste som kan skje er at hun får en fast psykolog, at hun har nære venner i livet som kjenner henne godt og kjenner til hennes triggere og hvilke tegn de skal se etter om ting blir dårlig. Når hun får det bedre og er frisk nok til det, gradvis starte å jobbe litt og litt så hun føler hun tar del i samfunnet.

Etterord

Det er mange ganger jeg har tenkt at dersom jeg hadde hatt greit med penger selv, så skulle jeg gjerne betalt for at Amanda kunne fortsatt å gå til den psykologen som har gjort at hun har hatt den utviklingen hun har hatt. Jeg har fortvilt over at det er så vanskelig å få tilfeller som henne over på en midlertidig uføretrygd slik at hun slipper de stadige møtene med NAV. For hun er ikke i stand til hverken å jobbe eller ta utdanning slik situasjonen er i dag. Og hun er ikke den eneste. Jeg kjenner alt for mange som blir sykere av systemet som er laget for å hjelpe oss. Av forskjellige grunner.

En annen av mine gjester – en fantastisk fyr som jeg har hatt flere gode samtaler med over bardisken – skrev et facebookinnlegg som havnet i Klassekampen og Dagbladet i januar i år. Der forteller han om prosessen man ofte må gjennom dersom man kommer til det punktet at man klarer å søke hjelp. Dette kan du lese her.
https://www.dagbladet.no/kultur/grunnen-til-at-folk-ikke-ber-om-hjelp/72004832

Systemet rundt dette er åpenbart ikke laget av mennesker som har hatt behov for hjelp med psykisk helse fra det offentlige, eller folk som jobber med dette. Hele mitt voksne liv har jeg hørt hvordan politikerne har snakket om hvor viktig det er at man tar tak i problemene innenfor psykisk helse. Uten at det har blitt noe særlig bedre. Vi trenger et system for de som trenger det mest, som først sikrer at folk får hjelp, og deretter at de som har funnet den rette psykologen er nærmest garantert å få beholde denne personen – såfremt de ikke slutter i yrket eller flytter. Psykologer som slutter i det offentlige for å starte i privat praksis er det mange av. En ordning kan være – som Margrethe også nevner – at behandlingen fortsetter gjennom det private. «Dyrt!» vil mange påstå. Jeg vil påstå at det er dyrere for samfunnet at disse menneskene ikke kommer seg i jobb, er stadig sykmeldt eller til slutt havner på uføretrygd for resten av livet.

Mange av de jeg kjenner som ikke er i stand til å jobbe, og som sitter fast i dette systemet, er folk som absolutt har noe å bidra med til samfunnet. Amanda er intelligent, skarp, kreativ og et fantastisk menneske som gjør livet mitt rikere. Jeg skulle bare ønske at hun kunne få den hjelpen hun trenger så hun kan utnytte sitt potensiale. Av hele mitt hjerte ønsker jeg det for henne! Men et hjerte kan hverken vinne over systemet, eller betale for å bruke den snarveien rike folk kan.

For selv om en bartender kan være en god psykolog for noen, så er dette langt, langt forbi det både jeg og mine fantastiske kolleger er i stand til å gjøre noe med.

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2020 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av:

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>