En perlevenn

En perlevenn

Tekst og foto Hege Vadstein og Maria Vagle

Vennen min er interessant, men han er ikke hjemme. Jeg føler en dæsj av savn. Nå er det bare jeg som er her, og jeg klarer ikke å interessere meg så mye for meg selv som for ham. Han er min perlevenn, og når jeg er alene kjeder jeg meg fort. Jeg kjenner meg ikke spesielt interessant. Det skal ikke stikkes under en stol at han er en kjeltring. Og kanskje er det nettopp derfor han er så interessant. Jeg er ikke en kjeltring. Jeg har ikke fantasi nok til å finne på noe kjeltringaktig.

Noen vil påstå at min interessante venn er et synsbedrag. Til slikt pleier jeg å svare: «Har dere ikke øyne i hodet? Det får da være måte på å overvurdere seg selv også!» Etter en slik lekkasje, ja for jeg føler det nesten som en lekkasje når jeg sier akkurat det jeg mener, da blir jeg nokså svett i hendene. Uansett om jeg blir svett i hendene eller ikke, noe de fleste ikke vet, det er mye de ikke vet om meg, vil enkelte bedyre at jeg tar feil når jeg sier at jeg ikke er i stand til å finne på noe kjeltringaktig.

Dette sier de utvilsomt bare for å virke interessante, men ingen av dem kan konkurrere med min perlevenn i å interessere meg. En gang fortalte jeg noen i min omgangskrets at jeg og min venn hadde diskutert fordelene og ulempene ved smaksgranuler en hel natt. Da sa de at smaksgranuler ikke finnes, for det står ikke i bokmålsordboka. Jeg forklarte at det er små perler med smaksstoffer som frigis når man tygger på dem og at mange diskuterer fordelene og ulempene ved dem på internettfora.

Det er så typisk at disse i min omgangskrets finner det maktpåliggende å fortelle meg at selv om et ord ikke står oppført i bokmålsordboka så finnes verken ordet eller det det beskriver. Det er mange ord som ikke får plass i bokmålsordboka, men som likevel brukes flittig. Et eksempel jeg pleier å bruke, er ordet baugport, som kan være på alles lepper i noen uker etter et ferjeforlis, men som forsvinner raskt, og aldri kommer inn i ordboka.

Blant mine bekjente mener flere at en baugport ikke har noe med en fortolkning av smaksgranuler å gjøre, og at ingen av fenomenene eksisterer i tillegg til at de er banale. Jeg gleder meg til vennen min kommer hjem igjen. Jeg tror jeg skal overraske ham, og meg, med å gjøre noe kjeltringaktig. Kanskje jeg skal lime fast tannkremtubekorken hans med Karlsons klister.

Noe av det morsomste med min kjeltringaktige og interessante venn er at han er så utrolig lettlurt. Dessuten elsker han å virke banal, særlig når han er sammen med de andre jeg kjenner. Når jeg sier det jeg mener til ham, blir jeg sjelden svett i hendene.

Jeg lurer ofte på hvor lettlurt han egentlig er. Kanskje han bare lurer meg til å tro at han er lettlurt. Jeg har tenkt at for å finne ut hvor lettlurt han er, må jeg gjøre noe veldig drastisk, som for eksempel å bytte ut tannkremen med hvit oljemaling. Så må han velge om han vil opprettholde forestillingen om seg selv som lettlurt, eller unngå å bli forgiftet. Men hvis han virkelig er lettlurt, når skal jeg gripe inn for å unngå at han blir skadet? Jeg kan ikke gripe inn sporenstreks, for da kan det hende at han rekker å lure meg til å tro at han lot seg lure allikevel.

Han vil nok helst slippe å bli forgiftet, så jeg tror ikke han vil velge å opprettholde lettlurt-rollen, men han kan jo tilfeldigvis gi meg tannpastatuben og si: du først! Hva gjør jeg da? Hvordan skal jeg avlede ham, rope: førstemann ned i gymsalen, liksom?

Vel, det er bare en måte å finne det ut på, og det er å sette planen ut i livet. I hvert fall når jeg er helt forberedt. Det eneste som mangler er en tube med gulhvit tannkrem med små rosa prikker i, som jeg må tømme og fylle med noe mindre farlig. Rekeost, kanskje. Da vil han bli riktig forarget, for han liker ikke tanken på at milliarder av reker kokes levende.

Det vil fullstendig maktstjele ham. Jeg er redd jeg risikerer å miste en god venn. Kanskje jeg ikke trenger å sette vennskapet på en slik prøve. Det er bedre å ha en venn som påstår at han er lettlurt selv om han ikke er det, enn å ikke ha noen venn. Tenk om jeg i fremtiden bare må omgås kjedelige bekjentskaper?

Enkelte ville garantert ha funnet meg mer interessant etter et slikt påfunn. Men prisen ville, som sagt, vært ublu – en tapt, kjeltringaktig venn som ikke får meg til å svette i hendene. Overveielsen gjør det nærliggende å spørre om det er derfor jeg finner de fleste jeg møter uinteressante? Er de det fordi de ikke ofrer vennskapene sine for muligheten av å bli mer interessante i andres øyne? Hva består interessantheten egentlig i? Det må jeg spørre min venn om når han kommer tilbake.

Det er mulig at å ofre en venn ville gjort meg mer interessant etter manges standard, men etter slike betraktninger er det naturlig å spørre seg om hvordan andre egentlig ser på meg. Eller hva med min perlevenn, ville han ha ofret meg som venn til fordel for en mer nevenyttig idiot? Er det jeg som er den lettlurte? Våger jeg å stille ham et så direkte spørsmål? Tenk om svaret blir for ubehagelig, hva da? Kanskje jeg må ha noe på lur. Jeg begynner så smått å grue meg for å møte min venn igjen.

Det overrasker meg ikke at jeg gruer meg. Jeg nærmest svermer for det å grue meg. Jeg er en svoren gruer. Alle framtidige hendelser eller handlinger overveier jeg om har akkurat den passe mengden betydning som gjør at de fortjener å bli gruet for.

Kan det være at min gode venn slett ikke finner meg spesielt oppsiktsvekkende? Mest oppsiktsvekkende er jeg etter alt å dømme nedentil, og det er ikke noe jeg forteller alle og enhver. Ikke engang min bestevenn vet det. Tenk om det skulle blitt avslørt! Jeg kjenner at bare tanken er nok til å framkalle håndsvette.

Det skal for så vidt en god del til for å utmerke seg som oppsiktsvekkende nedentil. Statistikker viser at både kvinner og menn avviker kraftig fra det de fleste, av en eller annen grunn, for eksempel pornoblader, tror er normalen. Nedentil er vi akkurat like forskjellige som det vi er på mer synlige deler av kroppen, som ansiktet, hender og føtter. Men jeg er enda merkeligere utstyrt enn det som er det normale avviket. Gode venner burde kanskje kunne snakke om alt. Men dertil føler jeg meg alt for bisarr.

Her er det ikke først og fremst snakk om størrelse, for der tror jeg ikke jeg er dårligere utrustet enn gjennomsnittet, men jeg kan røpe såpass at det har med overflaten og koloritten å gjøre, og at det ikke er begrenset til området nedentil. I det siste har det også begynt å sette sitt preg oventil, noe som gjør at jeg kvier meg for å ta av meg skjorta på varme sommerdager.

Noen ganger tar grublingen min over tap av vennskap og avvikende kroppsform og -farge uante dimensjoner. En lang tankerekke kan for eksempel ende opp med at dersom min venn fant det for godt å ofre meg for en nevenyttig idiot, så ville jeg vrenge av meg klærne og avslørt hvor abnorm jeg er. Og hvis han da allikevel valgte meg bort, da ville han jo avslørt seg som grusom og hjerteløs, og slett ikke som noen perlevenn. Det ville ikke ha vært kjeltringaktig engang. Nei, bare usselt.

Jeg snakket med en nabo nedenunder for litt siden; verken venn eller perlevenn, men som like fullt betrodde seg til meg om noe hun hadde gjort i sin dypeste fortvilelse og i tillit til at hennes venn ville ta imot henne på en sann venns vis. Der og da syntes jeg historien hennes var underfundig. Men nå i ettertid er det urovekkende hvor sammenfallende den er med min egen situasjon.

Den fikk meg til å kjenne meg så ovenpå at jeg en kort stund helt glemte å grue meg. Å møte en likesinnet var uvant og jeg kjente et sugende behov for å være fortrolig, men like før det nesten glapp ut av meg, tok frykten overhånd og jeg holdt inne med alt som presset på. Så startet den gamle velkjente grublingen og jeg ble like usikker som jeg pleier. Jeg pustet ulykkelig, men likevel lettet ut. Det hadde vært nære på.

Jeg tenker ofte på hvor forlokkende det er for mange å stadig kapre nye venner, nye tillitsforbindelser, for så å fortløpende kvitte seg med dem igjen. Hvordan har vi mennesker blitt slik? Ulver holder seg til den samme partneren hele livet, gjør de ikke?

På en måte virker det mindre krevende, tryggere, å forholde seg til noe jeg kjenner godt. Det kan være kjedelig, hevder noen, men alt spetakkelet for å finne en ny flokk, er det verdt det? Jeg vet sannelig ikke. Men jeg kjenner en merkelig uro, en kribling når jeg tenker på nabokjerringa nedenunder. En skremmende fristelse til svik og utroskap.

Men hva vil utfallet bli? Tenk om perlevennen ikke ville savnet vårt vennskap hvis jeg valgte meg nabokjerringa som nevenyttig nærmeste fortrolige. Nei, jeg har alltid lagt meg på de forlattes linje. Offerstrategien. Da kan man jo ikke bebreide seg selv i ettertid. Når slike avvisningstankeknuter har tatt over hele tankevirksomheten min, har jeg, siden jeg var liten, gjennomført et lite rømme-hjemme-fra-stunt. Det er så forfriskende oppklarende. Så nå setter jeg i gang med å pakke en robust niste.

Nettopp det å ikke kjenne til utfallet er det som gjør det hele så pirrende. Jeg vet ingenting om henne, hun er nesten et helt ubeskrevet innslag i livet mitt. Å flykte fra de gamle rutinene, kanskje oppleve noe nytt og frigjørende. Jeg har noe biffsnadder i kjøleskapet, rester etter den siste middagen med perlevennen. Den gjorde et uutslettelig inntrykk på ham, så kanskje hun også vil bli en smule imponert?

Rømme-hjemme-fra-stuntet krever også overnattingsbagasje for at det hele skal virke troverdig. Niste for et par timer er ikke nok. Her trengs pyjamas, ullsokker, lommelykt, tannbørste og tannkrem, dopapir, vannflaske, ullteppe og noe beroligende lesestoff. Alt får plass i den lille trillekofferten. Gjett om nabokjerringa kommer til å bli paff.

Jeg har bare kommet meg halvveis ned trappa, og greier plutselig ikke å lee på så mye som en lilletå. Hva er det jeg har begitt meg ut på? Jeg som vanligvis gruer meg for den minste forandring, og her er jeg utrustet som for en livslang ekspedisjon og med et hjerte fylt av tåpelige drømmer. Hun kommer helt sikkert til å knekke sammen av latter. Hvordan kunne jeg innbille meg at et helt liv av tvil, av å gå og grue seg for ting, skulle kunne viskes ut med litt biffsnadder? Nei, jeg kommer sikkert til å måtte punge ut for en slik tankeløs dumdristighet. Noen er på vei opp trappa. Pokker heller! Og jeg som ikke kommer meg av flekken.

Jeg hører på trinnene og raslingen fra det rikholdige nøkkelknippet at det er vaktmesteren. Det var bare det som manglet! Han snoker alltid rundt og borer blikket i en som om han beskylder en for å ha drevet hærverk på bygningen hans. Akkurat som om det er hans bygning, liksom.

Jeg er paralysert, overveldet av tvil, verken mer eller mindre, og lenket til rekkverket og trappen på en særdeles uønsket måte. Det er bare snakk om sekunder før jeg kommer til å kjenne det vemmelige blikket hans på meg. Stillingen jeg befinner meg i kan absolutt invitere til hånlige kommentarer, og han vil gladelig komme med dem. Angrep er det beste forsvar, så jeg tyr til et par klassiske oksymoroner for å sette ham ut av spill: «Du din smarte idiot, ikke prøv deg, for det er ingen offentlig hemmelighet hva det er du driver og snuser rundt etter i oppgangene her!»

Vaktmesteren er tydeligvis ikke tapt bak en vogn han heller: «Jasså, du din pliktoppfyllende lømmel! Så du har ikke annet å bedrive dagene med enn å henge fingrene i stressende dødtid og døgeniktvirksomhet.» Han bykser opp de siste trinnene i tre steg, uuttømmelig av virkelyst og kranglevorenhet. En normal vaktmester ville ha holdt seg til kontoret sitt og spilt kabal med avslått mobil.

Jeg fortsetter, men nå litt mindre kjepphøy: «Det er en trist glede for meg å se deg, men det fryder meg desto mer at du ser ut som en levende død.» Det verker i hele kroppen og drømmen om en troløs virkelighetsflukt med nabokjerringa kjennes utenfor rekkevidde. Rømme-hjemmefra-stuntet fortoner seg ikke lenger som noe varp.

Vaktmesteren tar to steg til slik at han kan se ned på meg. Han tapper på kofferten med søppelklypa si: «Så du er ute og triller i trappene, du. Har du tenkt deg langt, eller?» Jeg snur ikke på hodet for å se på ham, slik halverer jeg gleden hans ved å se ned på meg. «Du vet vel at det ligger et bananskall og råtner i fjerde etasje?»

«Og hvordan har du tenkt å komme deg løs, da?» fortsetter vaktmesteren uanfektet. Wiren og hengelåsen til kofferten min har på det mest utenkelige vis tredd seg gjennom beltet i buksen, håndtaket på kofferten og rundt en av støpejernsbalustrene i rekkverket, slik at kofferten er klemt mellom meg og rekkverket, det ene beinet er tredd mellom to balustre og den høyre armen er vridd bak hodet og hånden har låst seg fast i kofferthåndaket. Jeg må komme meg ut av denne pinlige situasjonen uten å tape all verdighet: «Det har ikke du noe med.»

«Jeg ringer politiet, så kan de hjelpe deg løs og kanskje ta en liten bekymringssamtale med deg», sier vaktmesteren på en måte som med all tydelighet forteller hvem som er situasjonens overlegne. «Jeg har full kontroll, jeg», sier jeg med en stemme som prøver å virke overbevisende.

Vaktmesteren er sjofel, men langt mer interessant enn mange i min omgangskrets, der de fleste forsøker å gjøre alt kvalmende harmonisk, glatter ut alle skjemmende skrukker og feier enhver konflikt under teppet – så lenge de får gratis påfyll til sin rolle som de overbærende. Det er egentlig litt overraskende for meg at jeg finner den ufordragelige vaktmesteren såpass sympatisk. Jeg trenger tydeligvis ikke å reise så langt for å oppleve noe nytt, faktisk bare noen trinn ned fra den øredøvende tomheten i min egen leilighet.

«Vent litt!» roper jeg etter ham. Han stopper et sted mellom tredje og fjerde etasje. «Eh…», fortsetter jeg. «Jeg bare tulla, det ligger ikke noe bananskall i fjerde etasje, det var bare noe jeg fant på.» «Jasså», svarer han og setter seg ved siden av meg. Blikkene våre er i samme høyde, nesten som likemenn, men ikke helt, for smerten i armen gjør det sørgelig klart at vi befinner oss i svært ulike situasjoner. «Du er visst litt akterutseilt, du», sier han.

«Ja, du kan si det sånn», svarer jeg. «En annen måte å si det på er at mitt livsløp fortoner seg som om uflaksen min og klossetheten min har seg en vedvarende hyrdestund.» Vaktmesteren bryter ut i en perlende latter. «Vedvarende hyrdestund, ja», han klør seg på haka, trekker en lerke opp av innerlomma og tar seg en solid støyt før han byr meg. Han er nok en smule påseilet for han har glemt at det er umulig for meg å ta imot lerka. «Ja, du er kanskje avholdsmann også, du.» «Avholdsmann? Nei, nei! Slett ikke.» Jeg spreller med fingertuppene og harker tørst. Han tar hintet, fisker fram avbitertanga, klipper over wiren og kofferthåndtaket, slik at han får lirket leggen min ut av sprinklene og dermed får jeg frigjort begge armene. «Ai, ai, du ulykksalige skabelon.»

Til tross for at han begynner å bli en smule bedugget, går det ikke utover hans vaktmesterferdigheter som han håndverksmessig utfører til punkt og prikke. Endelig kan jeg strekke ut fingre, armer rygg og bein. Jeg rister i gang blodsirkulasjonen, tar villig imot lerka som han rekker fram igjen og heller innpå en kraftig god slurk. Straks kjenner jeg meg en smule dusement. Jeg brer ullteppet innbydende utover trappeavsatsen, drar på meg ullsokkene og tar lokket av matboksen med biffsnadderet: «Værsågod!» Vaktmesteren stiller lommelykten oppover langs veggen som et slags leirbål og setter seg godt til rette.

Nå eller aldri. Jeg tar sats og forteller ham om alt, om mine bekjente som alltid får meg til å føle meg som en idiot, noe som tvinger meg til å spille den overlegne, den uinntagelige, men at dette bare får meg til å føle meg forferdelig trist og ille til mote. Jeg forteller ham om et helt liv der jeg har gruet meg til alt.

Han kremter litt brydd og sier lakonisk: «Ja, ikke for å være frekk, men…» Han fikler lenge med nøkkelknippet og fortsetter: «Er du sikker på at den perlevennen din eksisterer?» Håndsvetten pipler straks fram. Tenk om han har rett? Det er alt for mange sprikende hendelser i fortellingen min. Selv om mesteparten av det jeg har fortalt er nytt for meg, gjenkjenner jeg noen ganger umiddelbart det jeg har sagt.

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2020 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av:

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>