Psykiatrien

Psykiatrien

I ungdomstida var vi opptatt av å hjelpe de som «var på lokern», ta dem med på tur i skogen, gi dem mat, prate med dem, skaffe dem medisiner som kanskje kunne hjelpe. Hovedpoenget var å beskytte dem mot den fiendtlige psykiatriens klør.

Tekst Harald Lange Foto Per Arild Skorgen og Åse Karlsen

Som ung pønker og opposisjonell gateaktivist opplevde jeg psykiatrien som en av flere fiendtlige krefter som vi måtte beskytte oss selv og våre venner mot, en del av «hjelpeapparatet» som brukes mot folk i utsatte posisjoner. Da så jeg ting veldig svart/hvitt, men selv om jeg har fått et mer nyansert blikk på ting etter hvert, så framstår psykiatrien fortsatt for meg som mer til skade enn gagn for folk som har behov for hjelp.

I ungdomstida var vi opptatt av å hjelpe de som trengte det med de midler vi hadde til rådighet. Det handlet som oftest om at vi tok tørn på å passe på folk som «var på lokern», ta dem med på tur i skogen, gi dem mat, prate med dem, skaffe dem medisiner som kanskje kunne hjelpe. Hovedpoenget var å beskytte dem mot den fiendtlige psykiatriens klør. Det var ganske mange i vår utsatte krets som det iblant raknet for, så dette ble jo etter hvert en virksomhet som tok uforholdsmessig mye tid og energi. Det er jo slik at folk som går i psykose mister grepet om virkeligheten, og om de da utagerer og iscenesetter sine traumer og sin tilstand så er det ganske slitsomt å forholde seg til for sårbare folk som selv har psykiske utfordringer og svekket resiliens.

Det ble etter hvert til at det også i vår utvida krets ble vanlig å ringe etter hjelp når utagerende psykotikere truet med å velte dagens lass. Hva var det vi da overlot dem til? Omtrent det vi hadde forestilt oss når vi fortsatt var opptatt av å beskytte venna våre mot det: et «hjelpetiltak» tuftet på tvang, som reimet folk til senga i dagevis og foret dem med skadelige psykofarmaka. Frustrerende og bittert, men vi hadde jo heller ikke noe rede alternativ med noen grad av bærekraft å tilby.

Ens rop om hjelp blir ofte oppfattet som utfordrende og brysomt av folk som selv sliter med å holde på sammenhengene i sitt eget liv.

I den grad dette opprørte og engasjerte, førte det til at folk engasjerte seg i støttegrupper for innlagte under fysiske og medikamentelle tvangstiltak og forsøkte å bidra til å reise en opinion med krav om en bedre og mer menneskelig psykiatri.

Operasjon Beatles av Saabye Christensen. Dette var det søte navnet vi satte på opplegget. D hadde pratet hardt og engasjert om dette hele formiddagen, og kanskje var det jeg som kom opp med navnet på operasjonen. Ds barndomsvenn hadde kort tid i forveien blitt tvangsinnlagt på Haukeland av sin far, «en rik drittsekk som kun tenker på penger og driter i sønnen sin».

Opplegget var som følger: vi skulle ta Ds bil, kjøre til Bergen og hente kameraten ut av sykehuset og returnere. Enkelt og greit. «Greven (Varg Vikernes) klarte å kjøre fram og tilbake Bergen – Oslo på under ti timer, inkludert et langt nok stopp i Oslo til at han klarte å drepe kompisen sin.» Vi forestilte oss at vi skulle klare å gjøre en tilsvarende kjøretur med hensikt å hjelpe en kamerat i nød. Vi undervurderte nok Vikernes maniske dedikasjon til sin plan, og overvurderte vår egen tilsvarende. Det tok nærmere 20 timer før vi var tilbake til utgangspunktet, vi måtte ta en overnatting på veien. Vel framme kunne vi fort konstatere at Ds kamerat var i en tilstand forbløffende likt det faren hadde påstått i sin begjæring om tvangsinnleggelse av sin arving. Gutten var spillegal, hinsides og utenpå det meste. Det første han gjorde når vi kom fram var å låne telefonen for å ringe bookmakeren og prøve å låne penger til å spille.
D og jeg utvekslet et litt oppgitt blikk. «men det var jo en frisk og minneverdig utflukt», sa jeg.
D nikket.

Folk og kulturer har til alle tider måttet forholde seg til folk med psykiske forstyrrelser og lidelser. Noen betrakter «de gale» som hellige og hevet over den ellers rådende sosiale konvensjon. I europeisk kristen kultur har avvikerne blitt sett på som «guds feilvarer», som av hensyn til de rådende samfunnsnormer måtte gjemmes bort i isolerte bygninger og avkroker, eller også avlives.

I vårt moderne samfunn kan vi imidlertid i større og større grad studere sammenhengene mellom ens mentale tilstand og hvilke påkjenninger man har vært utsatt for i barndom og voksenliv.

Det er ikke all psykisk sykdom som skyldes medfødte faktorer. En barndom preget av omsorgssvikt, vold og overgrep vil sette dype og livsvarige spor i et barnesinn. Om man er så heldig å ha unngått traumatiserende opplevelser og forhold i barndommen, er det likevel ikke garantert at man ikke vil utvikle psykiske reaksjoner etter tildragelser i voksenlivet. Maktmisbruk og urimelig behandling fra offentlige myndigheter er tungt å bære for den enkelte, og den triste sannhet er at man ofte blir stående alene om man havner i en skvis med myndigheter og lokale maktinteresser.
«Det er bare å be om hjelp, så får du det», sa vår statsminister tidlig under covid-nedstengningen. Uttalelsen ble møtt av et dypt sukk fra pasient- og pårørendeorganisasjoner. Hvilken verden lever hun i? Så visst ikke den samme som oss, hvor hjelpen er svært vanskelig tilgjengelig når du faktisk trenger det. Når man mister konseptene og ingenting henger sammen, hvordan ber man egentlig om hjelp?

Tabu-prisen gikk i år til aksjonskampanjen for et døgnåpent chatterom for folk i krise, Psykt Ærlig. De driver selv en slik tjeneste i begrenset omfang, og de har stor pågang. I det hele tatt er inntrykket at det er frivillige tiltak som dette som faktisk utgjør den krisehjelpen som er.
Folk blir syke av påkjenninger man ikke tåler, og det er ofte uforutsigbart hva den enkelte kan stå i over tid uten å miste sammenhengen i livet. Noen blir knekt av å miste jobben, andre av samlivsbrudd. Alle som blir tvangsfratatt barn får negative personlige reaksjoner på dette, og svært ofte blir man stående veldig alene med å takle det som har tilstøtt en, sine egne reaksjoner og mangelen på forståelse fra hjelpeapparat, helsevesen og ens egne relasjoner og nettverk.

Man står som oftest alene når ens eget livsdrama tilspisser seg, og hvordan ber man egentlig om hjelp? Ens rop om hjelp blir ofte oppfattet som utfordrende og brysomt av folk som selv sliter med å holde på sammenhengene i sitt eget liv, og i den nåværende økonomien er det mange som gjør det.

I bunnlinja ligger det selvfølgelig også økonomiske vurderinger, som om de gis forrang, kan få akutte og dødelige konsekvenser. Eksempelvis kan nevnes den britiske hærens motstand mot å anerkjenne «granatsjokk» som en lammende psykisk lidelse forårsaket av påkjenninger soldatene opplevde i skyttergravene under første verdenskrig. De fryktet selvsagt at det ville bli veldig dyrt for dem om de anerkjente denne diagnosen, og kontret med at det dreide seg om «feiginger, kujoner og desertører». De sjokkskadete soldatene ble sendt tilbake til fronten, og om de frika ut og forlot sin post, ble de skutt som desertører. Sånn. Mye billigere enn å ta faktisk ansvar.

Granatsjokk-diagnosen har i det påfølgende hundreåret opp til vår tid utviklet seg og ligger til grunn for det vi i dag kaller PTSD, post-traumatisk stress-syndrom. Det er fortsatt individuelt vanskelig å få anerkjent PTSD som en invalidiserende lidelse, men vi dreper i alle fall ikke pasientene med blatant overlegg slik den britiske hæren gjorde for drøyt hundre år siden. Det kan muligens ses som et humanitært framskritt, men det er det kanskje for tidlig å si.

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2020 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av:

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>