I morgen var jeg alltid en løve

I morgen var jeg alltid en løve

En svært velskrevet, klok og hjerteskjærende selvbiografi som dessuten ender godt. Men, som forfatteren påpeker, er det ingen selvfølgelighet at det skulle ende slik.

Tekst Hege Vadstein

Arnhild Lauveng var 17 år da hun første gang ble innlagt på lukket akuttavdeling, som psykotisk og selvdestruktiv. Hun fikk diagnosen schizofreni, og ble forklart at hun aldri kom til å bli frisk igjen – noe som ble gjentatt i løpet av de mange årene hun var innlagt ved ulike behandlingssteder. Lite visste hun – og helsepersonellet for øvrig – at hun faktisk kom til å bli frisk, og at hun attpåtil skulle realisere sin ungdomsdrøm om å utdanne seg til psykolog.

I morgen var jeg alltid en løve
av Arnhild Lauveng
208 sider
Cappelen Damm
2005 og 2014

Selvbiografien «I morgen var jeg alltid en løve» ble første gang gitt ut i 2005, og har blitt trykket opp i stadig nye opplag både i Norge og 14 andre land. Forståelig nok, for det er en svært velskrevet, klok og hjerteskjærende bok som formidler en nyansert innsikt, og som dessuten ender godt. Men, som Lauveng skriver, er det ingen selvfølgelighet at det skulle ende slik.

I boken får leseren følge Lauveng inn i sykdommen, der hun som svært ensom tenåring begynner å miste grepet, og hallusinasjonene, forvirringen og selvskadingen tar overhånd. Videre forteller hun om årene på institusjoner, og til slutt beskrives den tunge og lange veien ut av sykdommen, som for det meste av tiden opplevdes uoverkommelig. Og det gjorde det neppe lettere for Lauveng at helsepersonellet var ivrige til å påpeke at hun ikke kom til å greie det, for sykdommen var uhelbredelig, mente de. Dermed basta!

Langt senere, da Lauveng studerte psykologi ved Universitetet i Oslo, kunne hun lese i lærebøkene at de negative prognosene var helt feil. Ca. 1/3 av de som lider av schizofreni blir helt friske, ca. 1/3 lever tålelig bra med sykdommen og ca. 1/3 sliter mye og lenge med sine plager. Så selv om det ikke var gitt at Lauveng tilhørte den heldigste tredjedelen, påpeker hun i boka hvor unødvendig ødeleggende det var for henne at så mange innen helsevesenet var overdrevent opptatte av å knuse hennes håp om å bli frisk.

Det er godt mulig at Lauveng er bitter på hvordan hun ble behandlet av helsevesenet, men det er ikke dette hun gir plass til i boka. Perspektivet hun retter seg inn mot, kan kanskje beskrives som konstruktiv undring. Enten det er politiet, helsevesenet, media eller folk flest hun plasserer under lupen, er innfallsvinkelen preget av ønsket om å forstå. Resultatet er at leseren får bli med på en særdeles pedagogisk og balansert drøfting av aspekter ved psykisk helsevern i Norge, som det ellers er vanskelig å forholde seg såpass behersket og nyansert til og uten samtidig å koke over av frustrasjon.

En realistisk plan trenger ikke håp, den kan hvile på sin realisme. Det er når alt ser helt umulig ut at man trenger håpet

Arnhild Lauveng

Til tross for at Lauveng behandler tematikken med en sjenerøst bred forståelseshorisont, er boka langt fra tannlaus. For boka biter, men den biter målbevisst og usedvanlig klokt. Og kanskje det er nettopp ved å forholde seg så usigelig reflektert at man kan få ting til å endre seg? For eksempel forklarer hun med stor ro hvordan nettopp håp må til når situasjonen er helt håpløs: «En realistisk plan trenger ikke håp, den kan hvile på sin realisme. Det er når alt ser helt umulig ut at man trenger håpet.» Så enkelt. Så logisk. Men så langt fra hva Lauveng ble møtt med da hun i årevis var innlagt og behandlet med tung medisinering, belteseng og isolat.

Den balanserte og undersøkende innstillingen preger hvordan hele denne boka er bygd opp. Når Lauveng avslører hvor grenseløst ydmykende hun blir behandlet av to politibetjenter, oppveier hun dette med å fortelle om andre situasjoner der politiet har møtt henne med stor kyndighet og omsorg. Når Lauveng beskriver pleiere som ikke har taklet at hun irettesatte dem på språk og grammatikk, og derfor sørget for at hun ble satt på isolat over helgen, viser hun straks til pleiere som lar henne gå fritt ute uten hundebånd (som var påkrevd i hennes tilfelle), fordi de ikke anså det at hun begynte å løpe som et rømningsforsøk, men snarere som en tur i hurtig tempo – og da var det jo i grunnen bare å løpe ved siden av hverandre.

Det er viktig å tolke innholdet i symptomer og finne den underliggende meningen. […] Symptomet eies av den som har det, og det er bare den personen som har fasiten på hva akkurat denne atferden betyr i akkurat denne situasjonen.

Arnhild Lauveng

Aspekter ved diagnosestilling og medisinering blir likeledes løftet fram på en veloverveid og lettfattelig måte. På samme måte som i det øvrige av teksten, har leseren også her nytte av at formidleren har vært på begge sider i behandlingssituasjonen. Men da jeg leste om symptomer, skvatt jeg litt. For i denne delen er Lauveng merkbart strengere enn i de øvrige passasjene – og med rette, skjønner jeg raskt. Symptomer utgjør viktige funksjoner, forklarer Lauveng. Følgelig er det både ineffektivt og uforsvarlig å forsøke å fjerne disse før man har fått oversikt over hvorfor de er der, hvor de kommer fra. «Det er viktig å tolke innholdet i symptomer og finne den underliggende meningen.» Men tolking er en risikosport som fort kan gå galt dersom man ikke tar hensyn til at «symptomet eies av den som har det, og at det bare er den personen som har fasiten på hva akkurat denne atferden betyr i akkurat denne situasjonen», advarer Lauveng i boka.

I tillegg er tidspunktet for tolkingen viktig. Det tar tid, ofte lang tid, før man er klar for å ta inn over seg fortolkingen av et symptom. Eksempelvis hadde Lauvengs indre stemmer, glasskårkutting og tapetspising viktige funksjoner som helsepersonellet heller burde ha grepet fatt i, snarere enn kun prøve å forhindre det. Heldigvis fikk hun etter hvert hjelp av gode behandlere som skjønte nettopp dette, og som sammen med henne gikk den ufattelig lange veien det er å nøste opp i mentale floker.

Både når det gjelder dette med tid (tid = penger og har med prioriteringer å gjøre) og når det gjelder vi-og-de-holdninger innen psykisk helsevern, er boka et kampskrift. Dette siste forklarer hun med noe hun fikk større innsikt i gjennom psykologi-studiene, og som kalles Den fundamentale attribusjonsfeil – noe vi alle ofte gjør når vi skal forklare en årsak. Hvis vi selv gjør noe dumt eller uønsket så skylder vi ofte på ytre forhold, noe som jo beskytter selvbildet vårt. Mens hvis andre gjør samme uønskede handling, føler vi ikke noe behov for å beskytte deres selvbilde, og da kan vi ty til sjablonmessige personkarakteristikker. Lauveng bruker et eksempel på en forsinket ankomst som man kan gi trafikken skylda for hvis det gjelder en selv, men hvis det gjelder andre, kan man årsaksforklare ved å beskrive dem som somlekopper.

Ut ifra denne utbredte tilbøyeligheten viser Lauveng hvordan det oppstår et svært uheldig vi-og-de-forhold i behandlingssituasjonen. Der behandlerne (vi) årsaksforklarer ved å påstå at pasientene (de) manipulerer (det er pasientenes skyld), mens det i virkeligheten foregår et samspill mellom behandlere og pasienter som forsterker bruken av visse handlingsmønstre (f.eks. selvskading) framfor å forsterke direkte kommunikasjon.

Til tross for at det er lenge siden Lauveng ble frisk, møter hun fortsatt folk (særlig fagfolk) som påstår at hun nok ikke har blitt helt frisk – for det kan man jo ikke bli med en schizofreni-diagnose. Heldigvis er det faktisk mulig. Heldigvis for psykiatrien i Norge hvor Lauveng jobber aktivt med å spre kunnskap gjennom foredrag, bokutgivelser (hun har p.t. utgitt 11 bøker) og gjennom forskning. I 2017 tok hun doktorgraden på en undersøkelse som sammenlignet virkningen av de danske dagfolkehøgskoler med det norske DPS-systemet. Resultatet var slående. Lauveng ble tidligere i år valgt til visepresident i Norsk psykologforening, og erklærer at hun vil benytte vervet til å jobbe for de alvorlig syke pasientene, spesielt ved å jobbe for bedre samhandling mellom tjenestenivåene.

Utdrag fra boken kan leses her:
https://web.archive.org/web/20090206042949/http://cappelendamm.no/Vedlegg/IMorgen.pdf

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2020 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av:

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>