Vandrefalkens overvåkede liv. Syrena

Vandrefalkens overvåkede liv. Syrena

I dag, 5. juni 2020, åpnet jeg igjen nettsiden med Kulturpalassets overvåkningskameraer. Fra innlegg i chattefeltet hvor mennesker som ser på falkene utveksler observasjoner, har jeg forstått at vandrefalken jeg ser på heter Syrena.

Tekst Jadwiga B. Podowska Foto The Society for Wild Animals «Falcon», PL

Vi er flere uker inn i Covid 19 pandemi-isolasjonen. Mange av oss opplever den store verden kun via dataskjerm. Noen ble avhengige av å sjekke siste nytt, det nyeste nytt, om og om igjen. Hver dag sjekker jeg hvor mange som døde dagen før i Italia, landet som har trigget en verdensomspennende «lock down». Det vestlige og rike landet som har vist at det er mulig å bli stående maktesløs overfor en epidemi selv om man har god helseinfrastruktur. Hver dag dør flere hundre mennesker. Jeg oppretter en kalender for å skrive ned dødsfall i Italia og Spania. Hvert hundretall er et lite rødt skrift, ett drypp av blekk på papiret. Hvorfor gjør jeg det? Kanskje for å holde fast på fakta som virker usannsynlige? Kanskje for å virkeliggjøre for meg selv det som virker som et digitalt ekko man ikke forstår opprinnelsen til? Kanskje for å ikke glemme? Noen ganger flykter man til andre steder på nettet for å lytte til et faglig foredrag eller se på morsomme hunder og katter. Når man er så mye på nett oppdager man at det finnes parallelle liv der som ikke vet noe om pandemien. Jeg oppdaget ett av dem – vandrefalkens overvåkede liv.

Kulturpalasset i Warszawa.
Foto: Wikimedia Commons.

I Warszawa, på taket av tårnet til det postkommunistiske Kulturpalasset finnes det en menneskelaget fuglekasse for vandrefalker. Det er fire overvåkningskameraer i området, og ett av dem streamer video direkte fra innsiden. I begynnelsen, i mars, var det fire egg i redet. Tre av disse ble klekket ut i april og fikk navn: Syrena, Wawer og Smigly. Deres foreldre fikk også navn: Franek og Giga. Å gi navn er å hevde eierskap. Smigly, den første som fløy, traff dessverre en av Warszawas høyblokker og døde, fem uker gammel.

Noen ganger åpner jeg streamingen og overvåker vandrefalkene slik mange hundre andre mennesker i verden også gjør. Det er vanskelig å si om vandrefalkene føler vår digitale tilstedeværelse, jeg tror ikke det, men av og til retter de blikket rett i kamera – da kjenner jeg et stikk i magen, et slags punktum slik Roland Barthes beskriver det i sin fenomenologiske bok Det lyse rommet: Tanker om fotografiet(1). Møtet med Syrenas blikk kjennes sterkt og sublimt, både som et ønske om å oppnå kontakt med fuglen og skam over å overvåke den. Overvåking er den tryggeste kontaktmåten med omverdenen i pandemitiden, ikke bare fordi det pågår med digital distanse, men også fordi den som er overvåket ikke kan ta kontakt med oss, vi kan ikke fristes til å møtes. Men, det ligger en uendelig og evig distanse mellom meg og vandrefalken uansett, en distanse som aldri vil opphøre.

Av og til tillater jeg meg å tenke at den bibelske historien om den gudeskapte forvirringen i menneskets verbalspråk: – La oss da stige ned der og forvirre deres tungemål, så den ene ikke forstår den andres tungemål!(2), egentlig handler om forvirringen som eksisterer mellom alle levende organismers språk. Menneskelige fremmede språk kan vi lære, men å kommunisere med andre vesener som bor på denne planeten, det er virkelig umulig. Savnet som er der, av ukjent opprinnelse, og en opplevelse av at noe har gått tapt, gjør at jeg oppfatter det umulige ved å kommunisere med andre organismer som en straff.

Kanskje jeg skriver dette for å be fuglene om tilgivelse for at jeg, uten deres samtykke, følger deres intime stunder? Be en fugl om tilgivelse på denne måten er absurd, siden falkene aldri vil kunne lese dette. Skrivingen er ofte et egoistisk rom for å gjemme seg bak eller inni teksten, bearbeide følelser og prøve å skape mening for en selv. Ikke minst å kunne leve i en illusjon om at det finnes en lytter til vår indre samtale. Å utsette seg for skriftlig sentimental lidelse er både vondt og deilig. Følelser kommer og går uten vår kontroll. De holder sin ontologiske hemmelighet skjult. Noen ganger forgriper lesningen og skrivingen seg på vår sårbare kropp og river i stykker våre forestillinger om hvem vi ønsker å være. Etter slike overgrep må vi rekonstruere våre «jeg» fra ruinene, om og om igjen. En ny konstruksjon som alltid likner på den som har vært. En imitasjon som skal virke overbevisende om sin originale opprinnelse. Å sette ord på følelser er å hevde deres eierskap.

Det strømmer på med motstridende følelser knyttet til overvåking av vandrefalkene. På den ene siden kulturens tunge arv fra Aristoteles som tillater meg å bestemme over dyr, og på den andre siden, at dette kan ikke være riktig. Aristoteles systematiserte verdens bestanddeler i et hierarkisk system scala naturae, dvs. naturens trinnstige(3), hvor han på det nederste trinnet plasserte mineraler, videre planter, dyr og over disse mennesker. Over alt det som er materie befinner det seg engler, og på toppen selve Gud. Dette 2370 år gamle hierarkiet og denne fremstillingen av verdensordenen har grodd så dypt inn i vår kultur at vi tar det for gitt at vi råder over alt som befinner seg i verden. I Bibelen 1. Mosebok 2:8 sier Gud: «Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden, og legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden». Det vil si at himmelens fugler kun er en nyttig gave fra den mektige Gud.

I dag, 5. juni(4) 2020, åpnet jeg igjen nettsiden med Kulturpalassets overvåkningskameraer. Fra innlegg i chattefeltet hvor mennesker som ser på falkene utveksler observasjoner, har jeg forstått at vandrefalken jeg ser på heter Syrena. Hennes bror Wawer klarte sannsynligvis å fly, og forlot hjemmet. Hun er alene. Syrena sitter utenfor fuglekassen og er i en slags dvale med lukkede øyelokk. Kulturpalasset er 237 meter høyt, det blåser i dag, som det ofte gjør der. Hennes unge fjær vippes opp og ned, her og der på kroppen, litt som små bølge-hopp på sjøen, ikke rart – det er dette vinden gjør, setter materien i bevegelse og skaper forandring. Noen ganger sitter Syrena ute på en hylle foran inngangen til huset sitt. Hennes blikk krysser horisonten, opp og ned, til venstre, så til høyre, med hakkete intervaller. Hun ser på det grå, geometriske blokk-landskapet til Polens hovedstad. Plutselig begynner hun å skrike, bøyer hodet frem og tilbake og retter det opp. Hun sjekker himmelen over seg. Kanskje hun har hørt eller sett noe som kameraet ikke klarte å overføre. Plutselig kommer en vandrefalk med et bytte i sine klør, halve kroppen av en due. Jeg leser Syrenas kropp som stresset, men det må være av begeistring, for den halverte duen er til henne. Noen skriver i chatten at det er moren Giga som kommer med måltidet. Giga er vakker og gråhvit, og virker mindre enn sin datter. Av den grunn trodde jeg ikke at Syrena skulle få overta byttet, men overraskende nok begynner moren å mate henne. Giga river av små kjøttstykker og gir til den store datteren. Syrena svelger kjøttet grådig. Jeg snur meg mot vinduet for å se om det regner. Når jeg snur meg tilbake til skjermen er duen og Giga borte. Syrena står en stund, så beveger hun seg mot veggen og setter seg med bøyd hode – jeg tenker – er hun ikke mett og fornøyd? Det kan man ikke lese fra hennes kropp. Når jeg ser på henne kjenner jeg tyngden av min egen kropp og det vekkes en erindring om skuffelse og håpløshet. Men jeg kan ikke være sikker i tolkningen min – våre tungemål er blitt forvirret. Det er vanskelig å forene denne tyngden jeg leser i hennes kropp med kunnskapen om at denne kroppen kan fly. Hvis jeg hadde lange klør på hendene mine, slike som Syrena har, ville de kjennes som maktesløse utvekster. Jeg stiller ikke selv spørsmålet – om hvordan det ville være å bli til vandrefalken, men det virker som om kroppen min undersøker det, uten min kontroll. Plutselig endrer skuldrene mine form til to tunge, store buede flater, dekt av fjær. Det kjennes små prikkinger de stedene hvor fjær vokser ut. Det føles som om fuglens klør presser seg ut fra fingrene mine. De erstatter ikke mine negler, men vokser fra den lille sprekken mellom mine fingertupper og negler. Det kan være at denne sanselige følelsen av å kjenne andres kroppsform i egen kropp bidro til mange av de mytologiske fortellingene om teriantropi(5), dvs. et menneskes forvandling til dyr. Men jeg er et dyr allerede, et pattedyr som har tatt avstand fra andre dyr.

Etter en stund går Syrena inn i fuglekassen. Da jeg skifter overvåkningskamera for å kunne se hvor hun er – blir hun borte. Jeg venter litt, sjekker igjen ute- og inne-kameraene. Det er stor sannsynlighet for at hun sitter under kamera, det eneste hjørnet som ikke overvåkes. Jeg venter. Det regner der jeg bor, det regner der hun bor. Det eneste som man kan si forbinder oss akkurat nå – kanskje. Når jeg kommer tilbake etter en pause, sitter Syrena i motsatt hjørne. Hodet hennes er rettet mot veggen, litt som «time out»-straffen på skolen. Hun står med bøyd hode, ser ikke på veggen, kanskje ser hun inn i seg selv? Til slutt legger hun seg flat, fortsatt med hodet mot veggen. Hun ligger stille, kun den pikselerte digitale overføringen skaper en illusjon om at hun beveger kroppen. Hun ligger – og ligger – og ligger. Noen skriver i chatten: – Hva med Syrena? – Kan noen se hva som skjer med henne? Ingen kan, den digitale betong-skjermen hindrer oss.

Syrena våkner, står opp og tar to skritt. Hun står – og står – og står i flere minutter. Lyset strømmer fra åpningen inn i fuglekassa. Vinden blåser inn. Fjær og rester fra døde duer ligger strødd utover gulvet. De vitner om duenes evolusjonsdeterminerte skjebne. Ulike grå varianter, ulike størrelser, skjøre, lette fjær og små baller av dun. Alt er i bevegelse, noen blir opprevet til en virvel og lander på nye plasser. Dag og natt skiftes det fjær-konstellasjoner. Tenk å ha et gulvteppe i konstant forandring … Gulvet og veggen er også dekt av falke-familiens avføring og beinrester fra spiste duer – en naturlig innredning i deres hjem.

Syrena går ut. Ser mot byen – byen av euklidske kuber og bokser, med små grønne glimt av trær. Av og til sikter hun opp mot himmelen. Det ser ut som om hun venter på noen. Fordomsfull tenker jeg at hun venter på mat. Det er slik vi oppfatter dyr, som om deres lykke kun kan tilfredsstilles med mat. Hun ser opp flere ganger. Til slutt går hun inn og stiller seg inntil veggen, med ryggen mot inngangen. Hun står – og står – og står …

Tenk å sitte så stille, så lenge, ikke gjøre noe, ikke produsere, ikke lese, ikke skrive, kun sitte, se og lytte. Vente? Dette kan virke kjedelig og meningsløst for et menneske. Filosofen Lars Svendsen skriver at «Kjedsomhet kan metaforisk beskrives som en meningsabstinens, et ubehag som vitner om at behovet for mening ikke blir tilfredsstilt»(6). Dette er en beskrivelse av den menneskelige kjedsomhet som jeg ubevisst projiserer på ikke-menneskelige organismer når jeg tolker deres ikke gjøre noe-væremåte, som Syrenas. Jeg projiserer min egen skam over å ikke gjøre noe. Men jeg skammer meg også over mine tanker om at Syrenas liv virker meningsløst for meg når jeg ser hvor mye tid som er ventetid, og tenker at det må være kjedelig. Men jeg finner en mulighet til å se annerledes på Syrenas lange, stillestående stunder. Svendsens skriver i sin analyse av kjedsomheten: «Mening i livet og kuren mot kjedsomhet synes å ligge i å omfavne det tilsynelatende kjedelige i livet snarere enn ustanselig å kreve noe som løfter en over i noe presumptivt spennende og nytt».(7) Kanskje kjedsomhet kan være fruktbar når den åpnes opp for det mulige, det hverdagslige? Kanskje det er dette Syrena gjør? Kanskje det mangler et begrep som kan beskrive denne tålmodige tilstanden jeg absorberer fra overvåkningsvideoen? Kanskje ‘kjedelig’ er et altfor trangt begrep?

Det er en forstyrrende spenning mellom tålmodighet og kjedsomhet, mellom tålmodighet og forpliktelse. Svendsen skriver at fravær av mening kan føre til kjedsomhet. Han skriver at hvis vi knytter mening til å bry seg om noe «… vil kjedsomhetens vesen bestå i at man ikke bryr seg om noe bestemt når man kjeder seg, og at man ikke bryr seg om noe som helst når man er rammet av eksistensiell kjedsomhet»(8). Men å bry seg om noe krever mye tålmodighet. Man kan være fristet til å forlate det man bryr seg om fordi det krever for mye tid. Og her sitter jeg, ser på og lytter til en vandrefalk som sitter, ser og lytter. Venter? Jeg skulle ha gjort noe mer produktivt – tenker jeg – og ser videre på den stillestående fuglekroppen. Kanskje er det egentlig fuglen som lærer meg noe om å omfavne min egen eksistensielle kjedsomhet? Kanskje denne tilstanden kunne kalles eksistensiell tålmodighet i stedet? En tilstand av langsomhet i et sanselig mulighetsrom som gjør oss levende på helt andre måter enn søken etter det nye, unike og spennende.

Det har gått mange minutter. Syrena går forsiktig ut, fester seg med klørne sine på en planke og begynner å skrike. Snur hodet opp og ned, og mot sidene. Frem og tilbake. Hun venter. Plutselig strekker hun vingene og blafrer med dem, så hopper hun på en metall-rampe og vifter med vingene. Jeg er spent – kanskje jeg blir vitne til hennes første «base-hopp»? Nei, ikke ennå. Hun roer vingene ned og lukker seg som en paraply. Skriker litt igjen som om hun ble redd for den makten vingene har. Hun står og ser – står og ser – ser … Er hun redd for å fly for første gang? Kanskje hennes natur-programmerte utviklingsklokke ikke ringer ennå? Plutselig stuper hun ned. Fløy hun? Jeg er så glad på hennes vegne. Kanskje hun bare datt ned på en hylle som kamera ikke ser? Jeg tror at jeg hører skrikene hennes. Fort skifter jeg kamera, der er hun, hun står på taket blant kabler, industrielle lamper og metall-dekor fra det sosialrealistiske bygget. Det er ingen tvil om at hun venter på noen. Moren? Faren? Kanskje broren? Syrena svinger til venstre. Jeg kan ikke se henne, der er det ingen kameraer. Jeg går tilbake til kameraet som tar opp lyd. Jeg hører hennes skrik. Kamera fryser, plutselig blir det svart. Jeg prøver de andre kameraene – ingen fungerer. Jeg får panikk, jeg blir sint på teknologien. Prøver igjen. Jeg venter – og venter – og venter …

Noter

1) Barthes, R., Stene-Johansen, K. overs. (2001). Det lyse rommet: Tanker om fotografiet (Vol. Nr. 6, Pax artes). Oslo: Pax.
2) Første Mosebok 11:6-9
3) https://en.wikipedia.org/wiki/Great_chain_of_being
4) Fram til denne dagen i pandemien døde 34.310 mennesker i Italia, 28.299 i Spania. I Norge døde 242 mennesker.
5) Teriantropi – fra gresk theríon som betyr villdyr og anthropos, som betyr menneske. Hentet 03.07.2020 fra: https://sv.wikipedia.org/wiki/Teriantropi.
6) Svendsen, Lars Fr. H. (2018) IDUNN 4-2018 (side 6). Hentet 8.06.2020 fra: https://www.idunn.no/file/ci/67098407/Kjedsomheten_og_meningen_med_livet.pdf
7) Side 9
8) Side 8

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2020 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av:

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>