Kjære behandlere

Kjære behandlere

Tekst Imponert Stills Fra filmen «I’m a Cyborg, But That’s Ok»

Dere gjør virkelig en innsats, og det er stadig overraskende hva dere velger å fokusere på og hva dere lar veie tungt i forhold til å ikke påvirkes av det overhodet. Det er fascinerende at samfunnet tenker deres arbeidsområde hovedsakelig dreier seg om å forstå hvordan mennesker fungerer og gi dem hjelp i utsatte situasjoner så ting kan bli bedre, og så gjør dere alt dere kan for å komme opp på et høyt nivå, bare i en fullstendig annen retning. 

Makten dere er sikre på at dere ikke bare fortjener, men kan kreve og bruke på alle måter som vil tilfredsstille det åpenbare maktbehovet, burde kanskje ligget hos noen andre. Det er vanskelig å forstå hva dere tenker jobben egentlig går ut på, og hvor gjennomsiktige dere velger å være, hånlige som faen i møte med enhver pasient, disproporsjonal arroganse med tanke på hva dere har oppnådd. 

Det å gå etter de svakeste, det å bryte ned tillit og tiltro til et helt system, er noe de fleste ville forbundet med andre deler av samfunnet, ikke først og fremst psykiatri og det som handler om menneskers psyke. Det er både forkastelig og ekkelt. Lobotomi er så fjernt for de fleste, former for behandlinger man ser på film, skrekkfilm. 

Over: Stills fra den sør-koreanske filmen «I’m a Cyborg, But That’s Ok» som viser hvordan den unge pasienten, Young-goon, forestiller seg hvordan hun kan håndtere leger og pleiere på institusjonen hvor hun er innlagt.

Likegyldighet er skremmende. Å tenke at nåtidens psykiatri ikke bruker samme behandlingsmetoder som tidligere og at det sammenliknet ville vært bedre/mindre åpenlyst skadende, er en latterlig vinkel å ha. Passitivitet, å tenke at endring ikke trengs fordi verden er håpløs uansett er det minst konstruktive man kan gjøre. Å bli overveldet av lidelse i verden er én ting, da kan man trekke seg tilbake og fordøye; aktiv passitivitet, å bestemme seg for å ikke gjøre noe er skummelt. 

Dere kan slenge ut enhver diagnose, stemple enhver pasient som kverulant/ikke samarbeidsvillig/en som ikke vet sitt eget beste. Hva skal man gjøre da?

Å basere fremstillingen av dere, som behandlere, i tillegg til en tilsynelatende stor del av selvbildet og i det hele tatt identitetsfølelse på at dere er små helter, gode samaritaner som gjør en hederlig innsats for de mest håpløse og ubrukelige i samfunnet, er uærlig og destruktivt. Å ljuge til resten av samfunnet, å si at dere vil hjelpe, men i møte med pasienter behandle dem som et problem, nekte å unnskylde på noe nivå høyere enn «jeg beklager at du oppfattet det sånn», å velge bort de sykeste, er vanvittig at er mulig å gjøre uten at majoriteten legger merke til det. 

Dere kan slenge ut enhver diagnose, stemple enhver pasient som kverulant/ikke samarbeidsvillig/en som ikke vet sitt eget beste. Hva skal man gjøre da? Forstår dere hvor vanvittig det er å ha en slik makt? Hvorfor fortjener dere det? Er det alder? Er det at hjernene deres biologisk burde være mer utviklet enn barns slik at i møte med barn i psykiatrien vil du alltid ha rett, uansett hvor lite du vet om situasjonen og hvor stor mangel på empati du utsetter dem for?

Det må da være åpenbart at det er bedre med forståelse, eller i alle fall et forsøk på å forstå, fremfor å føle at dere er nødt til å bevise egen innbilt kompetanse; dette overfor sårbare, utsatte mennesker som har selvinnsikt nok til å innse at de trenger hjelp, har klart å komme seg dit og er avhengig av noen som vil det beste for pasienten.

Om noen ber deg om hjelp, gir det mening å være nølende om det er en fremmed du møter ute, men om du later som, bygger en vakker fasade for samfunnet fordi du er i jobb fokusert på menneskers psykiske problemer, og ikke bare gjør en dårlig jobb når det gjelder det folk flest tenker jobber i psykiatrien går ut på – forstå, hjelpe, gjøre ting bedre – dere gjør det igjen i en annen retning. Misforstå, formidle hjelpeløshet og å gjøre ting verre. Fascinerende. 

Hilsen imponert

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2020 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av:

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>