Fra “Who dunnit?” til “Who’ll do it?”

Fra “Who dunnit?” til “Who’ll do it?”

Med dagens digitale overvåkning skal det ikke mange menneskelige svakheter, feilprogrammerte algoritmer, falske meldinger eller optiske feil-avlesninger til før den helt store alarmknappen slår ut og igangsetter uoverskuelige reaksjoner på systemfeil.

Tekst Stein Lillevolden Illustrasjon og foto diverse kilder

Den 28. september 2018 sperret og gjennomsøkte store danske politistyrker bevæpnet med maskinpistoler all bil-, ferge- og togtrafikk i mange timer midt i rushtiden på hele Sjælland, noe som skapte fantastisk kaotiske situasjoner her i København, og ikke minst milelange køer på alle motorveiene, på Øresundsbroen fra Sverige, og ved Storebæltsbroen til og fra Fyn og videre til Jylland. Politiet opplyste kun at det skyldtes en «helt særlig farlig trusselsituasjon» og at politiet lette etter en svart Volvo V90 med svensk registreringsnummer. Utpå kvelden forsvant helt plutselig politisperringene uten at bilen var funnet. I ettertid ble det opplyst at tre bak-skeve danske biltyver desperat hadde ringt til deres advokat om hjelp, da de noe langsomt innså det var dem hele Danmarks politistyrke jaktet. De hadde glade surret rundt i hasjtåke i mange dager og «glemt» å levere tilbake den svarte Volvoen hos et bilutleiefirma i Sverige. Det de ikke visste var at Politiets Efterretningstjeneste, PET, hadde fått det for seg at den svarte Volvoen skulle være brukt av en norsk-iransk agent og leiemorder som de nå trodde var på vei til Ringsted for å drepe personer tilknyttet en saudiarabisk-støttet separatistgruppe i Iran. Ingen ble drept, og våre pothue-venner kunne bare måpende sitte i Volvoen, helt uten å bli funnet, og gruble over hva det egentlig var de hadde røyka.

Den 28. september 2018 sperret og gjennomsøkte store danske politistyrker all trafikk i store deler av Danmark for å fange noe de trodde var en norsk-iransk agent og leiemorder, men som viste seg å være tre bak-skeve biltyver. Foto: Wikimedia Commons.

Med dagens kameraovervåkning og automatisk bilskilt-avlesning ved alle grenseoverganger, broer, motorveier og lyskryss som datamaskiner hele tiden sjekker opp mot politiregistre, skal det ikke mange menneskelige svakheter, feilprogrammerte algoritmer, falske meldinger eller optiske feil-avlesninger til før den helt store alarmknappen slår ut og igangsetter uoverskuelige reaksjoner på systemfeil. En algoritme er svært forenklet sagt en automatisert kommando i et computersystem, av typen «HVIS…SÅ…ELLERS, GJENTA INNTIL…», bare basert på langt mer avanserte formler og programmer, men med uendelig antall muligheter for feil, alt lenge før det kommer til de konstablene som skal tolke resultatene. Algoritmer er i seg selv stram matematikk og logikk, men de skapes og programmeres av mennesker med alle deres ulogiske feil, mangler, sjusk, eller forutinntatthet mot andre grupper i samfunnet.

På sporet av det tapte frirom

Der Marcel Proust begråt den tapte tidsalder da siste rest av det gamle adelssamfunn brøt sammen i det brutale møtet med den herskende kapitalismen, vil denne artikkel handle om vår tapte tid og tapte frirom her i overgangen til overvåkningskapitalismens tidsalder. Dessverre helt uten Prousts poetiske ordelag og heller ikke med en eneste liten madeleinekake dyppet i lindete for å stimulere hukommelsen, men bare et skjevt blikk på hvordan vårt liv ble til algoritmer. Det er lett å fokusere på de statlige kontrollapparatenes vekst gjennom den teknologiske utvikling, men vi glemmer ofte at den digitale utvikling endrer hele produksjonen og de medfølgende sosiale og mellommenneskelige relasjoner på en langt mer grunnleggende måte. Den elektroniske kapitalismen vi nå nesten umerkelig har tilpasset oss, er et økonomisk system hvor digitale kapitalisters profitt og vinning hentes inn gjennom tilegnelse av opplysninger fra Apple og Microsofts operativsystemer og tilsynelatende «frivillig» avgivelse av personlige data til sosiale medier som Facebook, Tik Tok, Twitter og all verdens nettjenesters medfølgende cookies og dataspor for mønstergjenkjennelse. Dette er samfunn hvor algoritmer langt bedre kan forutsi vår adferd og fremtidige handlinger enn politiets feilbeheftede overvåkningstjenester. Teknologigigantene har på historisk kort tid tilegnet seg en makt som får de gamle kapitalinteresser til å fremstå like utdaterte og avfeldige som de pudder- og parykk-intriger Proust beskrev så innlevende i «På sporet av den tapte tid».

To generasjoner med arkiver. Til venstre: Stasi-arkivet, til høyre: en av Googles server-haller.

Overvåkningskapitalismen

Harvard-professoren Shoshana Zuboff påminner oss i boken «The Age of Surveillance Capitalism» om den gang Facebook-stifteren Mark Zuckerberg i begynnelsen av det nye årtusen, før avsløringen av datautvinning og salg av opplysninger til Cambrigde Analytica for å påvirke demokratiske valg, var langt ærligere og mindre taktisk i omtalen av sin griske datakapitalisme. Han skrøt villig av at Facebook fremover ville kjenne enhver bok, film eller sang en person noensinne hadde vært opptatt av, slik at firmaets forutsigelsesmodeller og algoritmer ville fortelle hvilken bar du ville gå inn på når du kom til en ny by, så bartenderen kunne ha din yndlingsdrink stående klar, der du snubler inn på et sted du selv tror du helt fritt hadde valgt. Søkemaskinfirmaet Google var dengang heller ikke så fordekte i sine ambisjoner som de etter hvert har blitt med den spirende motstand mot deres forretningsmodell: «Når du gir oss mer informasjon om deg selv og dine venner, kan vi forbedre kvaliteten på våre søkninger. Du behøver slett ikke taste opplysninger inn. Vi vet hvor du er. Vi vet hvor du har vært. Vi kan mer eller mindre finne ut hva du tenker på» (Erik Schmidt i 2010).

Den tradisjonelle kapitalisme har bestått av kontroll og utnyttelse av din arbeidskraft og verdens råstoffer, men i overvåkningskapitalismens tidsalder går jakten på profitt et skritt videre, inn i utplyndringen av den menneskelige tilværelse, slik at du frivillig og gratis avgir alle dine private opplysninger, og blir enda mer forutsigelig enn bare å møte til avtalt arbeidstid og produsere til forhandlet lønn. Dette er egentlig en tilbakevending til den råeste kapitalismen, hvor de eier deg og dine evner med hud og hår. Men i motsetning til den gang, tror du nå at du velger fritt! All verdens tjenester og apps lever av å overvåke og registrere alle de tekster, bilder og videoer milliarder av brukere daglig legger opp på nett, eller bare benytter seg av. Opplysningene blir brukt til å tegne detaljerte profiler av hvem folk er, hvordan de handler, og ikke minst, vil handle i fremtiden. Forutsigelsene om din adferd er den nye handelsvare på markedet, slik at du i enda større grad har blitt vare, ikke bare gjennom salg av din arbeidskraft, men også salg av din personlighet.

Vi ler av alle de absurde «persontilpassede» reklamer vi får på sosiale medier og tenker at deres algoritmer heldigvis er helt på herrens mark. Men når de samme typer algoritmer etter hvert brukes av myndigheter for å profilere deg, begynner det å bli problematisk. Hvordan kan du bevise at du ikke er det monsteret mønstergjenkjennelsen identifiserer? Historien og samfunnene utvikler seg gjennom motsetninger, muligheter og blokkeringer, men nå er den herskende teknologi i gang med å fjerne alle menneskers oppnådde forskansninger og rettigheter.

Så lenge det er vrede er det verdighet

Hvis du har lest med så langt i denne artikkelen, vil jeg prøve å påvirke deg til å oppsøke Stasi-museet og varetektsfengselet i Hohenschönhausen i Berlin, statssikkerhetspolitiets hovedkvarter i DDR, eller Stasis like skremmende terroriseringskontor i Dresden og Leipzig. I Normannenstrasse i det tidligere Øst-Berlin møtte tidligere 7000 fastansatte daglig til hemmelig polititjeneste, mens 200 000 lojale DDR-borgere fikk belønning av Stasi for å utspionere familie, venner og naboer, i tillegg til de som ble tvunget til å tyste i håp om å redde seg selv. Du vil forferdes over undertrykkelsen og brutaliteten i «den kommunistiske bonde- og arbeiderstaten» i Øst-Tyskland. Men midt i opprøret over volden og isolasjonen, vil du kanskje litt selvmotsigende smile over deres amatørmessige, bøllete måte å skaffe seg informasjon på.

Folk søker gjennom poster som Stasi førte etter storming av det hemmelige politikontoret i Erfurt 4. desember 1989. Foto: DPA

Dagens overvåkningskapitalister vet langt mer om borgerne enn Stasi gjorde! Deres overvåkning er langt mer global og mer grenseoverskridende, også på det private plan. De behøver ikke å banke deg opp og drive deg til vanvidd ved å isolere deg på polstret celle for å få informasjonen, for du avgir den frivillig hver eneste dag. Jeg behøver ikke å bruke tid på spaning og plattfot-følge etter deg, for jeg bare laster ned vennelisten din på Facebook for å analysere nettverket ditt. Jeg misser nok noe og noen, men kan likevel se strukturer og sammenhenger. De behøver ikke å avlytte telefonen min, for det er ikke det som forteller hva jeg driver med. Det kan du se av mine aktiviteter på sosiale medier. Jeg kan nesten ikke huske sist jeg brukte telefonsamtaler til å planlegge eller mobilisere til noen ting som helst, men hvis du analyserer min Facebook-side og bruken av søkemaskiner for å finne opplysninger og litteratur, er jeg pinlig forutsigelig. Men nettopp derfor er det viktig å mobilisere i all åpenhet, for intet dataskrammelprogram kan slå hurtig mobilisering og spontane aksjoner. Jo mer fordekt, paranoid og privat du er, desto lettere er det å overvåke deg. Det vi kan lære av opprøret som veltet DDR, er at det ikke nytter å bli skremt av kontrollen, for det bare hjelper makthaverne å isolere deg. Det de ikke kan finne ut av er åpent og ærlig raseri! Det var ikke uten grunn at noe av det første oppstanden mot DDR-regimet gjorde da de hadde overvunnet redselen for maktens vold, var å storme Stasi-kontorene og ødelegge arkivene. Etter noen dager innså opprøret at det var viktig å dokumentere Stasis forbrytelser for ettertiden, så restene av papirfilene ble tatt vare på. Fortsatt i dag, tredve år etter oppstanden, sitter historikere og aktivister og sorterer istykkerrevne, sotete dokumentbiter, for å kunne danne et mest mulig fullstendig bilde av overvåkningsstaten. Stasi-staten bokstavelig talt druknet i overvåkning, papir-dokumentasjon og et antall agenter og medløpere som oversteg antallet arbeidere og produsenter.

Monster søker mønster

Rettssaken mot Eirik Jensen har vært en langvarig gjennomgang av politiets ulovlige og uregulerte metodebruk, som Jensen presterte kunststykket å gjøre enda mer ulovlig. Samtidig som dette pågår, innfører politiet nå langt mer uregulerte og tvilsomme metoder, slik at Jensen på alle måter tilhører en primitiv fortid. Den neste Eirik Jensen blir en dataingeniør eller en annen assistent for algoritmemonsterets automatiserte dataprosedyrer.

For noen år siden ble det kjent at norsk politi har kjøpt dataprogram, profilerings- og analyseverktøy fra det omstridte amerikanske selskapet Palantir Technoglogies, og fikk opprettet Palantir Technologies Norway AS i Brønnøysundregistret. Selskapet er ikke mer norsk enn at styrelederen er oppgitt å være selveste wonderkid innen etterretningsteknologi, Alex Karp.

Alex Karp gikk fra å være kritisk sosialfilosof i Frankfurt, med selveste den store tenker innen borgerlig offentlighet og kommunikasjon, Jürgen Habermas, som doktorgradsveileder, til helt på tvers av Habermas’ grunnsyn å utvikle programvirksomhet innen den mest fordekte etterretningsteknologi. CIA meldte seg som investor og oppdragsgiver, men Palantir tok virkelig fart da vennen Peter Thiel åpner pengesekken sin fra PayPal, selskapet som forenklet pengetransaksjoner, og derfra kunne bidra med teknologi og erfaringer med personovervåkning gjennom å følge pengene.

Computerskrammel til overpris

Dansk politi har kjøpt tilsvarende programpakke som det norske politiet, men den ble oppfattet som så inngripende at de måtte søke unntagelse fra EUs datatilsynsenhet. Det meldes ikke om at norsk politi har søkt om tillatelse til noen ting som helst da de inngikk partnerskap med Palantir.

I sin mest banale versjon er Palantirs program en intern søkemotor hvor politiet kan samkjøre søk i alle deres mange registre. Stikkordet er «connect». Sammenkobling av data, intern-googling på personer, hendelser og registreringer. På samme måte som Facebook ikke er interessert I personer, men forbindelsene mellom personer og de muligheter som oppstår når man samkjører personer, er Palantir et enormt diagram over kontakter mellom personer. Jo flere synapser, dvs. kontaktflater, desto større vekt i Palantir. Mange tilfeldige kontakter regnes også med, så faren for falske koblinger er overhengende. Men det som har gjort programvaren ettertraktet innen politietterretning, er alle de analytiske tilleggsfunksjoner og utvidelsesprogrammer som kan kjøpes til Palantir. Foreløpig har norsk politi bare hatt råd til Brelett-utgaven for å samkjøre registre de ikke uten videre har tillatelse fra Datatilsynet til å samkjøre, men politistyrker rundt omkring i verden pleier å bygge ut Palantir med tvilsomme sosiale analysefunksjoner som de mener kan hjelpe dem i å forutsi kriminalitet. Hvilken kontrollteknologi en benytter er ikke et nøytralt våpen i kriminalitetsbekjempelse. Kontrollteknologien styrer hva som velges ut, og i mange tilfeller fører det til selvoppfyllende profetier om kriminalitet, der politiinnsatsen mot et belastet område øker det sosiale konfliktnivået dramatisk, i stedet for å bekjempe ulovligheter. Krigen mot narkotika og krigen mot terror er eksempler på hvordan politiets ønske om forutsigelse ned på individnivå har ført til dramatiske aksjoner, sanksjoner og utdefinering av enkeltpersoner etter sosiale og rasistiske fordommer.

Predektiver, ikke detektiver

Kriminalitetsetterretning er det store satsningsfelt for all verdens politi, og også det norske. Her er det ikke lenger inspektør Snusen som rykker ut etter et lovbrudd, hvesende på amerikanisert detektiv-nynorsk: «Who dunnit?». Med satsningen på kriminalitetsetterretning skal detektiven skiftes ut med en predektiv, en som kan forutsi kriminalitet, en som sier «Who’ll do it?». Det er ikke bare politiet som driver kriminalitetsetterretning. Tolletaten i Norge har kjøpt en mye mer omfattende «Big Data»-analysepakke av Palantir, foreløpig til den nette sum av 300 millioner kroner. Denne inneholder optisk bilnummergjenkjennelse koblet opp mot alle de registre tolletaten har tilgang til, og på denne måten lages profiler på de de regner seg frem til at i fremtiden vil bringe kontrabande over grensen. Deretter merkes disse personene i systemet for smugling det ikke vites om de kommer til å utføre, altså en slags digital brennemerkning. Aftenposten skriver i en artikkel 23. januar 2019: «Allerede før du krysser grensen saumfarer og sammenkobler systemet informasjon i forhåndsinnleverte fraktpapirer, passasjerlister, mannskapslister og blant annet valutaregisteret. Det leter også i NAVs arbeidsgiver- og arbeidstagerregister, aksjonærregisteret og Infotorgs mer enn 30 databaser, på jakt etter avvikende mønstre. (…) Blant databasene hos Infotorg er oversikter over dine eventuelle kreditt- og inkassoanmerkninger, eiere av og styret i norske selskaper og organisasjoner, og de som eier eiendom i Norge.»

I følge Palantirs talsperson i Norge er det ingen grunn til å bekymre seg. Et rask nettsøk viser at vedkommende tidligere arbeidet med reklame og salg av Electrolux kjøkkenløsninger, så dermed bør vi beroliges om at datasikkerheten er på plass…

Tolletatens etterretningsavdeling i Schweigaardsgate prøver også ut å koble analysen opp mot åpne nettverk og sosiale medier som Facebook, slik at de får større oversikt over nettverket til den enkelte person som kontrolleres. Med saken om Cambrigde Analyticas samarbeid med Facebooks mengder av opplysninger for å påvirke demokratiske valg og forbruksvaner, er det ikke tvil om at Tollvesenet det siste år har flyttet mange grensebommer for deres kjerneoppgaver gjennom Palantir.

En urovekkende side ved Palantir er også at det private dataselskapets analyseapparat kan brukes til informasjonsutveksling av politietterretninger på tvers av landegrenser, uavhengig av de legale og nasjonale begrensinger som er satt for å kontrollere dette. En rekke ganger har amerikansk politi klaget på sikkerhetssvikt i Palantir, uten at selskapet engang har brydd seg med å svare, så det er grunn til å frykte at det norske Datatilsynet ikke kommer langt overfor en selskapskonstruksjon som selv lager reglene. Alle disse forsøk på nasjonal amerikansk kontroll blir nå overkjørt av den teknologiske utvikling. Og når en tar Palantirs kundeliste og kjente samrøre med CIA og NSA og noen enda mer tvilsomme etterretningsorganisasjoner, kan det utløse en murrende uro i enhver.

Det norske Palantir har 20 dataingeniører ansatt, som sikkert først og fremst er dyktige dataoperatører som skal til for å holde isenkrammet i gang. Men Palantir sitter nå i selve knutepunktet for politi- og tollsamarbeid, en posisjon samarbeidet mellom en korrupt politimann og en storsmugler har vist er et lukrativt sted å være, uavhengig av nytten av disse etatenes eget samarbeid. Palantir overgår alt, helt uten å risikere 20 års fengsel. I mange år har man forsøkt å kontrollere samfunnets kontrollører gjennom tilsynsmyndigheter, Datatilsynet og for eksempel Lund-kommisjonen mot ulovlig overvåkning, men all kontroll blir nå forbikjørt når politimyndigheten kobler seg opp til et privatisert nettverk rundt overvåkningsteknologi.

I følge Palantirs talsperson i Norge er det ingen grunn til å bekymre seg. Et rask nettsøk på talspersonen viser at vedkommende tidligere arbeidet med reklame og salg av Electrolux kjøkkenløsninger, så dermed bør vi beroliges om at datasikkerheten er på plass…

Fremtiden er kinesisk

Den dystopiske filmen RoboCop forutså cyberifisering av politiet gjennom drapsroboter. Men det ville være noe dyrt skrammel for å gjøre et arbeid det finnes rikelig med mennesker som er villig til å gjøre, både billigere og mer effektivt. Den store cyberifisering av politiet skjer heller innen Predictive Policing, hvor politiet gjennom dataanalyse forsøker å forutse kriminalitet gjennom å samkjøre enorme mengder opplysninger fra alle tilgjengelige registre og sosiale medier. De leker precrime fra Minority Report og forsøker å gjøre seg til oraklene.

Palantir har vist seg å være dyr, usikker og oppskrytt overvåkningsteknologi, så i stadig større grad satser kriminalitetsetterretning i Europa på kinesisk teknologi. Ansiktsgjenkjennelse er i vinden og der er kineserne helt i front, etter å ha omgjort hele Uighur-folket til laboratorie for overvåkningsteknologi. Og her med pandemien har de allerede utviklet ansiktsgjenkjennelse av de med korona-masker. Apple har tilsvarende oppdatert sin ansiktsgjenkjennelse på iPhone, så nå kan jeg åpne min telefon uten å ta av meg finlandshetten!

Xinjiang-provinsen er gjort om til et totalkontrollert overvåkningsregime med kameraer med ansiktsgjenkjennelse overalt, forbud mot langt skjegg, og på samme måte som her i Danmark, forbud mot ansiktstildekkende påkledning som burka og nikab. Foto: Wikimedia Commons.

Den digitale politistat

Europa og USA uttrykker med rette bekymring over alle bruddene på menneskerettighetene i Kina, og da særlig i Xinjiang-provinsen, hvor befolkningsgruppen Uighurere på 8,5 millioner mennesker bor. De er i hovedsak sunni-muslimer og blir kraftig undertrykt og forfulgt både religiøst og rasistisk av han-kineserne i landets sentralmakt. Xinjiang-provinsen er gjort om til et totalkontrollert overvåkningsregime med kameraer med ansiktsgjenkjennelse overalt, forbud mot langt skjegg, og på samme måte som her i Danmark, forbud mot ansiktstildekkende påkledning som burka og nikab. Kina har i tillegg bygd ut et stort nett av GULAG-aktige konsentrasjonsleire for «avradikalisering» av de som totalovervåkningen finner frem til. Vesten kritiserer med god grunn undertrykkelsen i Xinjiang, samtidig som de følger interessert med på utviklingen innen kinesisk overvåkningsteknologi.

Den nye sort på dette feltet er det kinesiske selskapet Hikvision. Deres «smarte» overvåkningskameraer finnes overalt, også i Norge. Firmaet har tjent milliarder på deres avanserte overvåkningsutstyr for undertrykking av muslimene i Xinijiang-provinsen, men minst like mange milliarder på salg av utstyr til vesten. I enkelte europeiske land har de fått kalde føtter i frykten for kinesisk spionasje gjennom en svært ugjennomsiktig software, hvor det gis muligheter til tapping av lyd- og billedinformasjon. Advarslene mot kinesiske teknologiselskaper som Hikvision og Huawei handler selvfølgelig mye om USAs nye kalde krig mot Kina, for på seg selv kjenner USA andre. Men Hikvision er desidert ikke snilleste gutt i overvåkningsklassen, og bygger nå kraftig ut sitt kontaktnett i Europa. I juni i år ble det avslørt at forskere ved Aalborg Universitet hadde samarbeidet med Hikvision i et lukrativt prosjekt for utvikling av algoritmer som med små tilpasninger er svært nyttig for masseovervåkning, men det hadde ikke de danske forskerne tenkt over…

Overvåkning er den nye samfunnsorden

I 2013 skrev jeg en liten artikkel i det britiske tidsskriftet Statewatch om hvordan politiet i Oslo trente på bruk av overvåkningsdroner (https://www.statewatch.org/news/2013/october/norway-police-testing-surveillance-drones-in-oslo/). Den gang var reaksjonene jeg fikk at jeg måtte være helt overspent, og dessuten ville jeg nok alltid bare spre ondsinnede spekulasjoner om politiet. I dag er min bekymrede artikkel like foreldet som var den skrevet med hieroglyfer på papyrus. Alle som deltok i demonstrasjonen mot rasistorganisasjonen SIAN på Mortensrud opplevde hvordan overvåkningsdronen hang i luften over markeringen. Selvfølgelig er denne utviklingen bekymringsfull, men samtidig er det viktig ikke å bli paranoid – dette er på mange måter maktesløshetens teknologi. Helt siden kameraet ble oppfunnet har politi forsøkt å bruke det som et våpen for massekontroll. Det har selvfølgelig blitt brukt til å få oss dømt for aksjoner og demonstrasjoner, men det er en ubrukelig metode til å forhindre aktivisme, så lenge de ikke klarer å spre angst og passivitet.

Tolletaten i Norge har kjøpt en mye mer omfattende «Big Data»-analysepakke av Palantir, foreløpig til den nette sum av 300 millioner kroner.

Politisk kamp på gatenivå vil alltid overtrumfe overvåkningsstaten, om det så koster isolasjon og straff. Selv verdens største overvåkningskapitalistiske stat, Kina klarte ikke å slå ned oppstanden i Hongkong med deres predective policing. Det var først da resten av verden sviktet aktivistene i Hongkong at Kina kunne fullføre deres undertrykkelse av demokratibevegelsen. Men selv her i de mer liberale samfunn er overvåkningskapitalismen i resten av samfunnet en større trussel enn hva makthavernes pansrede neve kan makte. Overvåkningen i vårt samfunn begrenser seg ikke lengre til de sosiale medier vi lett kan velge ikke å bruke. Vi bor i noen av de mest digitaliserte samfunn i verden og kan ikke unnslippe det ved å slukke pc-en og flytte ut på landet, for hele samfunnets økonomi er bygget opp rundt teknologiske produksjonsmidler. Overvåknings-totalitære Kina kan nok i en overgangsperiode klare seg med brutal vold for å slå ned utfordringer i samfunnet, men i lengden er det ikke effektivt hvis de ikke oppnår endringer gjennom økonomi. Her er også vestens land sårbare, noe som er svært synlig med Black Lives Matter i USA.

Trump-regimet har valgt voldsmonopolets vei, men samtidig har den økonomiske makten i landet i stadig større grad flyttet vekk fra de tradisjonelle kapitalister i krise, til multinasjonale selskapers digitaliserte produksjon. De ler av «Make America Great Again», men blir urolig for inntjeningen når det er uro og oppstand i gatene. De forsøker å fremstå som liberale og antirasistiske selskaper, men de er like avhengig av ro rundt deres egen utbytting av folk som gamle idioter i Trump-klassen.

Facebook, Google og andre store overvåkningskapitalister vet langt mer om deg enn politiet noensinne får styrt teknologien sin til å oppfange. I politi-sammenheng er det en større fare for at noen i en demonstrasjon får deres 5 kilos drone i hodet, enn at de klarer å avdekke hvordan god, gammeldags aktivisme organiseres. Den beste motmakt er å være uforutsigelig og underlig, ikke tilpasset og konform. Vær urolig, og skap uro i den nye overvåkningskapitalismen.

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2020 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av:

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>