Vår felles nips

Vår felles nips

Jeg tenker på statuer, malerier og relieffer vi pynter våre felles rom med. For det er viktig å holde fast på tanken om at det som er utenfor veggene er inne i vårt felles rom. Noe vi alle skal dele.

Tekst og foto Arvid Sivertsen

Når vi skal velge pynt vil vi ofte ha noe som behager. Et vakkert bilde som roer sjelen, gjør absolutt stua til et hyggeligere rom enn om man skulle hengt opp en reproduksjon av Picassos Guernica. Og det er viktig å bestrebe seg og sine omgivelser på å bidra til at man blir et harmonisk menneske. Harmoniske mennesker er langt mer samfunnsgavnlige enn de krigerske.

Men vi skal heller ikke lulle oss inn i et bedrag av behag. Noe tankevekkende, nyskapende og inspirerende er også viktig. Det kanskje viktigste i vår kulturarv er at kulturen hele tiden er i endring, og i en evig diskusjon om hvor veien egentlig gikk og hvor den går videre.

Når frontene i denne diskusjonen blir steile og harde skyldes det alltid at en eller flere av partene har en agenda. En politisk plan for hva vår felles nips skal symbolisere. De steile påberoper seg også å ha nøkkelen til hvordan symbolene skal tolkes og forstås. Om disse tolkningene og forståelsene er riktige, er ikke så viktig. Det som er viktig er at de gjøres «riktige».

For ikke å bli for svevende kan det være lurt å konkretisere. Winston Churchill, i bronse på sokkel i Oslo, er veldig konkret. Like konkret som det er betimelig å spørre om hvorfor vi skal ha en forfyllet krigsromantiker og rasist som prydfigur i landets hovedstad. Personlig ville jeg heller hatt en statue av forsoningsikonet Nelson Mandela. Selvfølgelig forutsatt at disse prydfigurene (jeg liker dette gammelmodige navnet på dem) skal ha en større funksjon enn å fylle en tom bit i gatebildet. De bør jo være til en viss form for inspirasjon.

Men tilbake til denne storrøykende fyllebøtta fra Storbritannia, eller det Engelske Imperiet – som det het den gang. Forsvarerne av å ha ham som inspirerende pynt kan ikke få fullrost hans ledelse av kampen mot nazismen. Det har de helt rett i, men i så fall mangler statuen av Stalin i bybildet. For Sovjetunionen var utvilsomt det landet som ofret mest i kampen for å beseire nazistene.

Alle Churchills mørke sider blir forsøkt forklart med at han var et barn, eller en mann, av sin tid og at det formet hans syn på verden og menneskene rundt ham. Men det var han så absolutt ikke. Han var et barn, en mann, av én prosent av befolkningen som levde på den tiden. Alle hans anskuelser var formet av å tilhøre den rikeste delen av folket. Herskerklassen. De holdningene denne klassen fikk gjennom studier i filosofi og humanisme, var i sin tid pønsket ut av menn som ikke et eneste øyeblikk av sitt liv funderte på om det var galt å holde andre mennesker som slaver. Genene i arvematerialet til humanismen var defekt fra starten av.

Med denne ballasten ble Churchill et barn, en mann, av denne ene prosenten av folket i sin tid. Denne ene prosenten som har vært krigsromantikere og herskere, om ikke helt siden tidenes morgen. Så fra de fikk kontroll over et maktapparat som var stort nok til å kontrollere den resterende delen av folket.

Om disse en-prosents-mennene hadde tatt seg bryet med å spørre bønder, fiskere, murere, skomakere, båtbyggere, lærere, husfruer og tjenestepiker om de ville bli med på en storslagen og ærerik krig, og gitt dem et reelt valg – ville svaret uten tvil blitt: Hopp i havet – drit og dra. Vi har unger som skal ha mat, skole og sko. Vi har gamlinger og sveklinger som skal stelles og mates. Vi har hus som må fikses når taket lekker. Så ellers mange takk som byr – men kanskje en annen gang.

Vi spiller trumf

Til nå har trumfen i spillet om fortida og framtida vært den allmektige skapende guden. Nå begynner det heldigvis å se ganske blekt, avfeldig og mannete ut å klaske denne trumfen i bordet. Menneskene er kommet lengre og gidder ikke bry seg om et spøkelse som er skapt i menneskets bilde. Et bilde det av forståelige grunner har vært så viktig å kontrollere at det har skapt årtusener med undertrykking, drap, tortur, krig og utryddelse og forfølgelse av hele grupper av mennesker. Stort sett bare for å forsvare enprosentens kontroll over maktapparatet og rikdommene i samfunnet.

Gud ble ikke med i denne teksten fordi han spurte om det, eller fortjener å være med. Han ble rett og slett dradd inn via en kamp om hvordan den Hellige Jomfru – eller Maria blant venner – skal framstilles billedlig.

Det er nemlig noen sinte aktivister som mener at hun framstilles med litt for hvite og europeiske trekk til å være en kvinne fra middelhavsområdet. Noe som i og for seg er en betimelig debatt. Ut fra at enprosentsmennene så absolutt har en hvit og europeisk dominans. Det er uansett de som lager og opprettholder reglene blant de få. Og ikke noe passer dem bedre enn en bleket sannhet.

Besynderlighetene står formelig i kø når vi forsøker å forholde oss til den Hellige Jomfru (hun og skribenten er ikke dus). Legevitenskapen har så absolutt slått fast at begrepet jomfru ikke har så mye som et snev av en medisinsk begrunnelse. Jomfrudommer er helt uten tvil en abstrakt og filosofisk øvelse.

Langt mer betenkelig er det at hun ifølge myten (eventyret) bare er tolv år når hun nedkommer med verdens frelser. Dette er selvfølgelig sterkt nedtonet både i tekst og bilder. Hun avbildes som en ung kvinne og ikke som et tolv år gammelt barn. Spørsmålet om kampen skal stå om hvitvasking av ansiktstrekk eller hvitvasking av pedofili er derfor ikke uvesentlig.

Undertegnede synes det er veldig bra at skolefrøkner, barnehagetanter og sykesøstre har fått nye og mer fornuftige titler. Jeg synes også at det er helt ok at Pippi Langstrømpes far posthumt fikk ny tittel og kunne bli med inn i en ny og bedre tid.

Poenget er at vi hele tida må diskutere historien og innholdet i den, for å kunne finne veien vi vil gå inn i framtida. Vi skal i hvert fall ikke la enprosentsklubben og deres maktapparat bestemme. For da må museer og historiebøker få samme varefaktamerking som Bandidos og Hells Angels.

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2020 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av:

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>