Ansikt til ansikt

Ansikt til ansikt

Kvinne ser foto av cowboyer til hest og gjør seg sine tanker – en samtale mellom fotograf Raymond Mosken og Hanne Herrman om hans nyeste utstilling, «Western Man», på Galleri Balder i høst.

Tekst Hanne Herrman Foto Raymond Mosken

Invitasjon til finissage

Raymond sender invitasjon via facebook til finissage hos Galleri Balder. Jeg kommer, uforberedt på hva jeg skal se; har fått med meg at det dreier seg om cowboyer. Mitt kjennskap til dem og ikke minst mitt forhold til dem er fra barndommen, å leke cowboy og indianer, samt mange westernfilmer med kjekke helter, mindre kjekke skurker, en underskjønn kvinne og en god slutt.

Er det det jeg skal se?
Ikke helt …

Fotografier av cowboyer: menn, et mannsfellesskap der utholdenhet, styrke, teknikk, ureddhet og mot, kunnskap og ferdighet i å omgås dyr, er nøkkelord. Her er stålblikk, sterke, kyndige hender, stramme profiler, smale hofter der cowboybekledningen er skråskåret rundt kjønnet som fremheves som om det skjuler seg bak en bulende susp.
Bilder av grupper med menn til hest, i halvmørke, svakt opplyst av et neonlys forfra, cowboyhatten trukket litt ned i nakken, hendene hviler mot hesteryggen, spente rumpeballer i ettersittende utstyr. De utstråler konsentrasjon og ro. En lang dag er over, de har kjempet om å være den beste, den som kan klare å holde seg fast lengst (les: sitte lengst) på hesteryggen – det er lettest – eller på okseryggen – det er verst, nesten umulig, og livsfarlig, selvsagt. For dette er også en manndomsprøve: Åtte sekunder er det som skal til. Men når underlaget hopper og sparker, kaster seg snart hit og like etter dit, og veier rundt 1000 kilo (okse), blir selv fastlimte hansker i ryggbøylen for smått. Mennene kastes av og oksen raser mot dem; plageånden skal tas og bare hjelpen fra avlederen redder livet deres.
Hestene veier mindre, men de er ville og de steiler og sparker bakut med begge bena samtidig; også her gjelder det å bli sittende (klamre seg fast) i åtte sekunder. Felles er at ekstrapoeng gis for hvert hopp og sprett. og at åtte sekunder faktisk er ganske lenge …

«Western Man» er navnet på utstillingen; det henspiller direkte på cowboykulturen slik den oppstod i Mexico i det 16. århundre da de spanske conquistadorene sammen med spanske nybyggere bragte med seg sine kvegdrifttradisjoner til Amerika. Til forskjell fra spansk tyrefekting, dør eller skades ikke hester eller okser, iblant er det derimot mannfolkenes skjebne.
Cowboyene har sin egen nasjonaldag i USA; 12 stater har dedikert 22. juli for å feire cowboyene og cowboykulturen hvert år.

Men hvorfor, Raymond, hvorfor cowboyer?
Har ikke Raymond Mosken hørt om #metoo, no platforming, innpåslitne menn med altfor stort ego og makt som prøver seg på alt i skjørt og bukser? Er ikke tiden over for denne typen maskulinitet, en mannsverden stinn av skinn og lær, sporer, cowboyhatter og -støvler, stramme kjever, digre never? Er ikke tiden over for mennene som gjør dette, for denne typen mot og konsentrasjon? Har ikke tiden løpt fra et mandig fellesskap der samhold, opplevelser og konkurranse er kjerneverdier? VET han ikke at mannens æra er forbi?

Galleriet skriver på sin hjemmeside at Raymond Mosken alltid har interessert seg for fenomener i randsonen av det allment godtatte, i ytterkanten av den felles virkeligheten vi beveger oss i.
Gradvis er mannskulturene på vei over dit, til ytterkanten, sonen som løper rundt det helt godtatte, det regelstyrte, det aksepterte. Offentligheten vil ikke ha disse mennene; machokultur kaller galleriet det. Er det riktig? Hvis den amerikanske sosiologen Robert Brannon har rett i at følgende mannsidealer hører inn under begrepet: det motsatte av femininitet, følelseskontroll, forsørger, liker farlige og aggressive aktiviteter, vel så stemmer det kan hende.

HH: Er machokultur negativt? Er det bedre at menn ligner kvinner, mangler kontroll over følelsene, ikke bidrar til underholdet og er redde for farlige og aggressive aktiviteter? Hvis det er bedre, må vi spørre hvorfor det er det? Skal ikke voksne mennesker vokse opp for å være rustet til å møte livet, takle det, finne løsninger, ordne opp, ta ansvar?
Har du hørt om #metoo, forresten?

Raymond M: Jo da, jeg kjenner til #metoo, men jeg synes #metoo er innskrenket. Mannen er overgriper, kvinnen er offer. Det blir for enkelt; samspillet mellom offer og overgriper er komplisert, ofte kan en og samme person inneha begge funksjoner. Jeg synes det er blitt komplisert å være mann, og ganske særlig «gammal mann». Biologisk lek, det vil si flørt, er blitt en risikosport. Hvilken mannlig direktør tør å være på tomannshånd med sekretæren? Langt mindre reise med sekretæren.

HH: Det der er upopulær tale nå om dagen?

Raymond M: Hm, ja, men jeg mener at biologien spiller en større rolle enn vi er villig til å innrømme. Menn er sterkere, de skal jakte, beskytte og forsvare, skaffe mat; kvinner er som blomster; de skal slå ut og blomstre, være påfugler – lokke eller tiltrekke – og bygge rede, la seg beskytte og forsvare …
Nå om dagen har kvinnene overtatt så å si hele kunstfeltet, særlig offentlige gallerier; offentlige visningssteder skal heretter bare kjøpe inn kunst av kvinnelige kunstnere. For å bøte på uretten at man i tidligere århundrer så å si bare kjøpte inn kunst av mannlige kunstnere. En annen sak er at samtidskunsten generelt, med sine idebaserte readymades, er blitt kitsch; i en uendelig resirkulering av Duchamp (som selv behersket figurativt maleri) er samtidskunsten blitt kjedelig og forutsigbar.

HH: Hvordan mener du et forhold mellom mann og kvinne skal være?

Raymond M: Et forhold er et felleskap, et samarbeid mellom to likeverdige, forskjellige parter. Likhet forveksles ofte med likeverd. Det er likeverd vi trenger, samt det faktum at ulikhet er en kilde til opplevelser, nye møter, sanselighet og saftige diskusjoner.

HH: Verden går fremover med andre ord. Eller, gjør den det? Kvinner er blitt nesten enerådende på en del samfunnsområder i dag. For eksempel barns oppvekst. Barndommen er institusjonalisert, og fra barna begynner i barnehagen ca. ett år gamle, til de har fullført videregående, er det hovedsakelig kvinner de møter som voksenpersoner: barnehagelærere, lærere, rektorer m.m.
Oppveksten, kan du fortelle om den?

Raymond M: Jeg er født i Oslo og oppvokst i Halden på 1950 og 60-tallet. Begge foreldrene mine kom fra Lofoten, mor var hjemmeværende husmor, far var lektor i norsk og historie. Barndommen foregikk mye ute i gata, lektyren var gutteblader som handlet om cowboyer og indianere; i ungdomstiden ble Kjell Hallbings Morgan Kane flittig lest. Halden var på den tiden en arbeiderby med Norske Skogs Saugbruk og ca. førti skofabrikker, blant annet.
Jeg gikk på en ren gutteskole. Etter realskole og videregående, ble det psykologi grunnfag i Bergen, så flyttet jeg til Oslo og begynte på kunsthistorie på Blindern, men sluttet da jeg kom inn på fotograflinjen ved Gøteborgs Universitet. Etter studiene arbeidet jeg i mange år som flyfotograf, bl.a. for Arial Aviation. Lønnen var såpass god at en sommersesong med flyfotografering ga meg relativt frie hender i vinterhalvåret til å utvikle egne fotoprosjekter.
Fra 1994 til 2006 samarbeidet jeg mye med Tom Sandberg og Morten Andresen; vi delte studio og mørketom på Grønland, og så dro vi til Paris sammen.

HH: Hva slags litteratur, hvilke kunstnere har hatt betydning for ditt eget kunstneriske arbeid og utvikling?

Raymond M: Jeg har mange referanser: filmskapere, forfattere og musikere, alle lager de poesi om et Amerika som langsomt forsvinner, som endrer seg.
Dette cowboy-prosjektet er egentlig en ren dokumentar, fotografiene er ikke iscenesatt. Målet har vært å rote litt rundt i dette evige landskapet som en askeladd og se hva jeg kunne finne før det hele forandrer seg og svinner inn i evigheten.
Når det gjelder musikk, hører jeg på så å si alt; klassisk musikk, bortsett fra Chopin, hører jeg ikke så mye på. Men gi meg rockabilly, Neil Young, Gram Parsons, James Talley, country, da er jeg med.
Litteratur; vel, jeg leser mest skjønnlitteratur som Bjørn Gunnar Olsen, Hemingway (skikkelig mannfolk, HHs anmerkning), Mikkel Fønhus, Jack Kerouac, Thomas Mann, eller Under vulkanen av Malcolm Lowry.
Jeg har sett mye film og liker filmene til Wim Wenders, Kaurismäki, Jim Jarmusch, for å nevne noen. Men også fransk bølgefilm fra 60-tallet som I fjor i Marienbad av Alain Resnais, regissørene Claude Lelouch, og Jean-Luc Godard og roadmovies som Vanishing Point.
Når det gjelder cowboy-prosjektet er det særlig filmen The Misfits fra 1961, regi ved John Huston, og manus av Arthur Miller. Filmens historie varslet slutten på en æra, forestillingen om det frie vesten. En rekke fotografer fra bildebyrået Magnum deltok med fotodokumentasjon under innspillingen: Eve Arnold, Cornell Capa, Henri Cartier-Bresson, Bruce Davidson, Elliott Erwitt, Erich Hartmann, Inge Morath, Dennis Stock og Ernst Haas. Haas fikk senere i oppdrag å fotografere cowboyer ute i den frie amerikanske westen for sigarettmerket Marlboro. Kampanjen fikk stor gjennomslagskraft og noen år etterpå rev kunstneren Richard Prince bildene ut annonsene fra Time Magazine, kopierte og forstørret dem og viste dem i kunstgallerier med stor suksess. Noen av disse bildene henger i Astrup Fearnley-museet i Oslo.
En dag i første halvdel av 80-tallet besøkte jeg bokavdelingen på Steen og Strøm i Oslo. Der gikk jeg på dagbladfotograf Tom Martinsen foran en bokstabel. William Albert Allards fotobok om cowboyer med tittelen The Vanishing Breed var betegnende nok på salg. Noen år senere befant jeg meg i Austin, Texas der de første bildene i mitt prosjekt «Western Man» ble tatt. Ronald Reagan var blitt president, så kom Bush I og Bush II, og Amerikas stjerne begynte å dale. Nå er landet i fritt fall. Mens Kina reiser seg, svinner drømmen om «the free west».

HH: Men fra det visuelle kunstfeltet, hvem rager høyest for deg?

Raymond M: Flere malere, faktisk: Gerhard Richter, Michaël Borremans, Peter Doigs, Leonard Rikards og Luc Tuymans.
Av fotografer er det særlig Robert Frank, Cartier Bresson, August Sander, Bernd og Hilla Becher, Henri Lartigue, William Eggleston, Alex Soth, Salgado, Danny Lyon med flere.

HH: I dine fotoprosjekter arbeider du nesten alltid i svart/hvitt; cowboybildene er et av få unntak. Du tar for deg industri, smelteverk, arbeidere, biler som er store og gamle, verdens og menneskets overflate, i prosjekter som Reflections from the surface, Rocking Tattoos,
Industri/Tilbakeblikk. Jeg synes det overveiende er en mannsverden du dokumenterer. Hva tenker du om samtidens blikk på mannen og mannlige verdier? Finnes de?

Raymond M: Jeg mener mannens verden er verdifull, at mye av hetsen mot det mannlige er urettferdig og urettmessig. Vet vi ikke, husker vi ikke at de aller fleste menn har vært slitere, forsørgere som ville det beste? Og at slik er det stadig. Jeg tror og mener at de mannlige verdiene er viktige for et sunt og velfungerende demokrati.
For meg handler dette cowboy-prosjektet også om maskulinitet. Mannen i Vesten er temmet. Maskulinitet blir kalt toxic. Men samtiden trår feil. For hva er vel verden uten mot og styrke, dristighet og utholdenhet, jegerinstinkt og strategi, kreativitet og utforskningsvilje?


Oppsummert

Selv er jeg beveget av utstillingen; tenker at det er en høyst betimelig utstilling, som reiser flere interessante problemstillinger. Raymond Mosken er en modig kunstner (jeg ikke vet om Raymond selv har tenkt det slik).
«WESTERN MAN» – «COWBOYS» det er ikke lett å forestille seg en mer utidsmessig utstilling i Vesten i 2020 enn Raymond Moskens utstilling. Fordi i vår tid plukkes mannsidealene fra hverandre og ligger som råtten nedfallsfrukt.
Raymond Moskens billedverden er viktig fordi den tilbyr et tvisyn på det moderne som epoke. For også det moderne er underlagt en bestemt rasjonalitet og vilje til ensretting, som genererer forskjell: «Forskjell muliggjøres som et biprodukt av de ensrettende kreftene i den moderne verden» (Eliassen, Barokkens Verden, side 262).
Likhet er vår tids credo. Til å ivareta og utvikle likhetsregimet står et statsapparat med stadig større fullmakter på individets vegne. Det er i en slik kontekst Moskens utstilling kan vurderes. Hva gjør vi med dem som når de ytrer seg – og frivillig eller ufrivillig – anklages for å tråkke på andres følelser, krenke andres tro og verdier, eller spotte andres tradisjoner gjennom sitt levesett, sine meninger og sin kunst?
Svaret på det berører hva vi selv anser som mest høyverdig: innsikt eller konsensus. Er det viktigste å være enig, eller er det gjennom andres ytringer å ha muligheten til å møte kunnskap og innsikt som utfordrer rådende holdninger og tankesett i samfunnet og lærer oss noe nytt?


Raymond Mosken

Født i Oslo i 1956. Oppvokst i Halden.
Foreldrene kommer fra Lofoten, faren er pensjonert lektor i norsk og historie, moren har vært hjemmeværende husmor (husmødrene laget all maten fra grunnen av, strøk alt tøyet, lappet, strikket, stoppet m.m.)
Oppvekstmiljøet var en blanding av arbeiderklasse og akademia.
Mosken er opptatt store biler og innehaver av to: Chrysler Town and country, Ford Crown Victoria.


Etymologisk betydning av cowboy

Det har røtter tilbake til gammelengelsk cowherd, det vil si kugjeter
1725: En gutt som passet kyrne og førte dem frem og tilbake til beite.
1775: Cowboy ble brukt i nedsettende betydning om bander av lojalister som herjet rundt i New York under revolusjonen.
1849: Amerikansk-engelsk: cowboy var en mann som jobbet for en husmann eller rancheier, han passet kyrne ute på de store slettene, arbeidet ble utført fra hesteryggen.
1920 og utover ble ordet brukt i overført betydning for å beskrive en frekk og hensynsløs ung mann.
1940 … cowboy inngår i leken cowboy og indianer.
1980 og frem til våre dager er cowboy-kulturen på vei ut, leken er vel nærmest ukjent for barn i 2020, og selve yrket utføres som underholdning; hvert år arrangeres det rodeoer på landsbygda i USA.

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2020 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av:

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>