Analogt i Europa anno 1997
Tekst og foto Gunhild Hofstad
Har du hørt om friendship books? 90-tallets hotteste sosiale medium var en pitteliten, sammenstiftet papirbunke, et lite hefte med forseggjort forside og initialene FB.
I friendship-boken noterte brevskrivere – de fleste av dem kvinner – fortløpende navnet sitt, adressen, gjerne alder eller fødselsår, noen fritidsinteresser og hvilke land man ønsket nye brevvenner fra. Disse små heftene ble så lagt sammen med private brev, og sørget for at nye mennesker ble kjent og begynte å skrive sammen.
Man kunne lage en FB enten for seg selv eller for andre. Meningen var alltid at FB-ene, når de var fulltegnet, skulle sendes tilbake til den personen den var laget for, men porto kostet, og det var snarere regelen enn unntaket at FB-ene aldri kom tilbake til sin rettmessige eier. Akkurat det var ingen stor krise. FB-ene reiste uansett langt, og sørget for mange nye vennskap på tvers av landegrenser og språk.
Jeg hadde på det meste rundt 30 brevvenner samtidig. I 1997 kjøpte jeg meg en interrailbillett for å besøke noen av brevvennene mine rundt omkring i Europa. I 1997 var det enda tre år til jeg skulle kjøpe min første mobiltelefon, men vi klarte fint å organisere møtene likevel. Deutsche Bahn hadde en bra nettside med togruter og -tider allerede i internetts barndom, og vennene mine i de respektive landene hjalp til med å undersøke, og skrev ned togtidene til meg i brevene sine. Eller de sendte ganske enkelt med en rutetabell i papirutgave. Dessuten ringte jeg dem fra hustelefonen før avreise. (Å ringe til Europa på 90-tallet var for øvrig en dyr affære som krevde spesialtillatelse fra opphavet.) Så laget jeg en sirlig liste over datoer, steder, klokkeslett og hvem jeg skulle treffe, og denne listen printet jeg ut og sendte til alle brevvennene. Det var ingen av dem som hadde mobiltelefon heller, men jeg hadde alle hustelefonnumrene nedskrevet på en lapp, så jeg kunne ringe fra en telefonkiosk dersom noe skjedde.
Så reiste jeg avsted. Pulsen var litt høy før hvert eneste nye treff, for tenk om noe skar seg? Men det var ingen togforsinkelser på denne reisen, alt gikk knirkefritt. Det eneste jeg måtte passe meg for, var fremmede menn på stasjonene som var litt for ivrige etter å hjelpe meg. På togene opplevde jeg at de reisende hadde en genuin interesse for hverandre, en nysgjerrighet som i dag for lengst er utdødd. Og så mye spennende som det var å betrakte underveis! I Nürnberg så jeg hoiende gatebarn i de sene kveldstimer, og i Budapest satt det fillete krigsinvalider uten bein. I Klagenfurt var luften like frisk og naturen like vakker som i Norge, mens i Bern oste hele byen av overdådig luksus. Da jeg omsider kom frem til Lyon, stod min franske brevvenn klar med croissanter til en skrubbsulten globetrotter. Men uæh, hvordan var det mulig å få ned noe så søtt til frokost?
Da jeg i 1999 skulle besøke en ny brevvenn i en liten landsby sørøst i Polen, ordnet vi oss på samme måte. Jeg ringte til henne på forhånd, og de hadde ikke engang et direkte telefonnummer, nei; jeg måtte ringe landsbysentralen først, sånn at de skulle sette meg over til rett hus. Som forberedelse hadde jeg pugget uttalen av det polske ordet for «hus» og tallene «to» og «fire». Ja, for det å skulle si «tjuefire» på polsk kjentes litt for uoverkommelig. Telefondamene ville forhåpentligvis skjønne det når jeg sa tallene hver for seg, og ganske riktig: Jeg tryllet frem ordene «Dom dva tsjteri», og vips (ikke Vipps) så fikk jeg snakke med Joanna. Togturen, derimot, gikk ikke like strålende som to år tidligere. Det ble strømstans i nærheten av Wroclaw, og toget stod bom stille i tre timer. Dette var enda lenge før røykeloven var påtenkt i vår nordeuropeiske utpost, og ellers i Europa hersket det mildt sagt ville tilstander. Så da toget passerte Oswiecim, (Auschwitz), følte jeg meg allerede rimelig gasset.
Endelig fremme i Kraków, timevis for sent, regnet jeg med at vennene mine hadde forlatt stasjonen for lengst, men der satt de sannelig fremdeles smilende og ventet, uten mobiltelefoner, men med en tabloidavis og et ukeblad som de sikkert hadde rukket å lese både forfra og bakfra og opp ned. Konklusjonen er i alle fall at det fungerte aldeles utmerket å lage avtaler og treffe folk også før mobiltelefonen invaderte livene våre. Og det er faktisk bare tjue år siden.
