Et samfunn i åndenød

Et samfunn i åndenød

Tekst Emma Bakkevik Foto Wikimedia Commons

Kaos har tatt over for orden, men kan vi finne en vei ut av kaoset?

Når premisset er feil, blir alt feil. At den teknologiske utviklingen havnet på private hender, for deretter å bli et verktøy for finanskapitalismen, har endevendt alle lovnader om at automatiseringen skulle gjøre arbeideren fri. Teknologien som skulle bidra til økt levestandard, har ført til det motsatte; som kognitive løsarbeidere er vi bestandig på jobb, slaver av våre egne, smarte telefoner. Livet dreier seg om å betale tilbake abstrakte lån, mens tiden koloniseres av nulltimekontrakter.

Avreguleringen av arbeidslivet er et av hovedtemaene hos teoretikeren Franco «Bifo» Berardi. Mens arbeideren blir stadig mer utsatt, samarbeider staten og kapitalen om nye digitale «fremskritt» som reduserer mennesket til forsøkskanin for teknologien. I boken The Uprising: On Poetry and Finance (på norsk fra HOF forlag, 2011), introduserer Berardi ideen om poesi som antitesen til den digitale rammen vi tvinges til å leve i. Han advarte om at våre uttrykksevner er under angrep, med det formål å gjøre maskinen og mennesket kompatible. Og for at det skal skje, må vårt kognitive system reformateres.

Dette skremmende scenarioet begynner med at språket begrenses til noe instrumentelt. Ved å innføre mer elektronikk og teknologi i livet vårt, blir vi påvirket av automatismen. Konvensjonelle fraser er enklest å bruke, for de er konsekvente, og vi unngår misforståelser. Gjennom en slik kodifisering oppdras vi av maskinene; vi formes i deres bilde. Til gjengjeld mister ordene sin betydning, de blir koder, og menneskenes evne til å kommunisere med hverandre, blir svekket. For å bekjempe denne digitaliseringen av vår kognitive atferd, må vi berike språket vårt med ambivalens og nyanser, ting som teknologien ikke forstår; altså poesi.

Berardis nye bok Breathing er oppfølgeren til The Uprising. Tittelen henspiller på fornemmelsen av å ikke få puste – en metafor for måten vi lever på i dag. Når mennesket forsøker å leve på teknologiens premisser er det dømt til å mislykkes. Mens teknologien er statisk og nøyaktig, er organismen dynamisk og vag. Den eneste måten vi som levende vesener kan tilpasse oss det digitale miljøet på, er ved å undertrykke vår egen følsomhet. Dette fører uavlatelig til mangel på empati, og i forlengelse av dette, til fascisme.

Uendelig tilgang til informasjon kan ikke erstatte sikker viten. Matematiseringen av verden er uforenelig med det organiske liv – det er umulig for oss å fordøye stimuli i en digital høyhastighetsrytme.

Franco «Bifo» Berardi

I den digitale verden har tegnene mistet sin betydning, noe som illustreres av såkalt «fake news». Overfloden av nyheter og meninger fører til en inflasjon av sannhet, sier Berardi – vi ser ikke skogen for bare trær. Overstimuleringen sliter ut hjernen, vi mister konsentrasjonsevnen og bare «browser» overskriftene. Vi blir ute av stand til å vurdere hva som er relevant, og referansene våre bryter sammen. For å skjule vår egen mangel på innsikt, gjemmer vi oss bak identiteter, og blir deprimerte fordi vi ikke takler «virkeligheten».

Uendelig tilgang til informasjon kan ikke erstatte sikker viten. Matematiseringen av verden er uforenelig med det organiske liv – det er umulig for oss å fordøye stimuli i en digital høyhastighetsrytme. Kun tenkningen kan lede oss til ekte sannhet. Men når har vi tid til å tenke? Oppmerksomheten slites mellom de «sosiale» mediene som roper til oss fra alle enhetene våre. Uten ettertanke og refleksjon begynner samfunnet å likne et tankeløst anarki. Vi trenger et pusterom.

Franco «Bifo» Berardi

Når det må mer og mer til for å skape mindre og mindre, fører det til kaos. Sivilisasjonen skulle beskytte menneskene fra kaos, men nyliberalismens avregulering over de siste tiårene har ført til en ny alle-mot-alle-tilstand, der fokuset på økonomisk effektivitet utelukker all etisk oppførsel. Den nye situasjonen kjennetegnes ved at kroppen og fornuften har skilt lag. Selv om den fysiske kroppen skulle gjøre opprør mot undertrykkingen, er bevisstheten forsvunnet, spist opp av teknologien. Berardi kaller fenomenet «brainless bodies»: kroppene har allerede det digitale nettverket lagret i nervesystemet. Er dette slutten på humanismen?

Igjen er det poesien som er veiviseren ut av kaoset. For å gjenvinne evnen til å puste fritt, må vi frigjøre språket vårt fra maskinens koder. Poesien åpner språkets uendelige muligheter og vekker fantasien. Forestillingsevnen vår er det som skiller oss fra maskinen, og gjør at vi forstår at en annen verden er mulig. Mens det digitale spiser oss opp innenfra og sulter oss for åndelig føde, kan poesien inspirere oss og vekke følelseslivet – kort sagt, gjøre oss menneskelige igjen. Berardi våger avslutningsvis å hinte om et håp; kanskje kan vi fra kaoset finne veien, ikke tilbake til den konstruerte orden vi hadde før, men til en mer organisk harmoni? Det første vi må gjøre, er å huske å puste.

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2020 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av:

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>