Fuck Nord-Korea

Fuck Nord-Korea

Tekst og foto Muldrikke Olsen

Vi lever i skrullete tider. Personlighetsforstyrrede statsledere boltrer seg på de fleste kontinenter, og mange land går faretruende fort i feil retning. Nå i 2020 ble også en sørgelig milepæl nådd: Det var på verdensbasis for første gang på svært lenge flere autokratier og diktaturer enn demokratier. Og førsteplassen på diktaturrankingen innehas i år som alle andre år av Nord-Korea.

I oktober 2020 kom BBC, NRK, DR og SVTs samproduksjon om den danske muldvarpen Ulrich Larsen, som i ti år infiltrerte det nordkoreanske regimet, før han nå i høst avslørte både for sin kone og for alle andre hvilket dobbeltspill han hadde levd. Jeg har lurt på hvordan han turte å gjøre noe så farlig, men jeg må også stille meg selv det samme spørsmålet. For da Nord-Korea gjennomførte sin første atomprøvesprengning i oktober 2006, befant jeg meg nemlig intet ringere sted på jorden enn i nettopp Nord-Korea.

Det var omtrent på den tiden at det overhodet ble mulig for utenlandske turister å reise til dette meget spesielle landet. Våren 2006 dukket det opp et leserbrev i lokalavisen, med invitasjon til å bli med dit på tur, og jeg tenkte: hvorfor ikke? Jeg levde den gang et såpass miserabelt liv innenfor norsk psykiatri at jeg gjerne kunne ta store risikoer med livet mitt. Det ble en slags test: før jeg ga meg selv lov til å ta stilling til et eventuelt selvmord, måtte jeg våge å utsette meg for Nord-Korea. Og ingenting så crazy at det ikke er godt for noe. Plutselig hadde jeg et spennende prosjekt å leve for. Jeg gikk iherdig i gang med å skaffe penger til reisen.

Vi var en gruppe på 16 nordmenn som reiste østover; noen av oss dro som syklister, andre av oss dro under skalkeskjul av å være syklister. Syklene kjøpte vi i Beijing, og etter endt opphold i Nord-Korea lot vi dem bli igjen, med ordre om at de skulle gis til barn på barnehjem. Jeg tviler sterkt på at vårt veldedige ønske ble etterkommet, men man skal aldri si aldri. Det ble for øvrig lite sykling på oss under oppholdet, kun tre turer på 1-2 mil hver. Svært skuffende for mange av de andre, men akkurat passelig for meg, som utelukkende reiste for å eksponere meg for verdens farligste land.

I alle år etterpå har jeg hatt en pappkoffert gjemt i kjellerboden, en pappkoffert hvor det står DPRK på håndtaket. DPRK; Democratic People’s Republic of Korea. Her har jeg gjemt alle bilder, propagandablader og fysiske minner fra reisen. Jeg åpner kofferten med det rare i, og oppdager til min store overraskelse at jeg også gjorde notater underveis. Kult! Kan det kanskje ligge noen skriftlige gullkorn gjemt på kladdearkene? Før jeg kikker på dem, vil jeg imidlertid skrive ned det jeg husker uten fasit:
Vi landet på en primitiv flyplass 24 km utenfor hovedstaden. Mellom rullebanene dyrket de mais. Hver minste lille ledige flekk landareal ble brukt til å dyrke mat. Hungersnøden midt på 90-tallet anslås å ha kostet opptil 3,5 millioner nordkoreanere livet. Det tilsvarer nærmere 15 % av befolkningen. De fleste nordkoreanerne var fremdeles i 2006 svært magre.

Vi bodde i en skyskraper på en øy midt i Pyongyang. Dagene var fullspekket av program, og vi gjorde ikke annet på hotellet enn å spise og sove. Jeg har høydeskrekk, og fikk forhandlet meg ned fra 29. til 15. etasje. Heldigvis delte jeg også rom med en av de andre kvinnene på gruppen. Vinduet på rommet lot seg åpne på vid gap, det var bare å kaste seg i døden om man ville. Utsikten i kveldsmørket var fasjonabel, men også veldig uhyggelig. Det var lys i alle vinduer i bygningene på den andre siden av elven Taedong. Man hørte ikke en lyd, så ikke et menneske ute. Da jeg våknet i femtiden på natten, var det derimot bekmørkt. Og så, etter en stund, rett foran øynene mine, ble lysene i alle hus og alle rom slått på helt på likt. På resten av turen ble vi ofte vitne til hvordan lysene i bygningene vi besøkte gikk på akkurat i det vi entret døren. Og enda det bare var oktober, så satt alle skolebarna vi møtte med boblejakker på inne. Landet sparte åpenbart på strømmen.

Det føltes som å være i opptakene til en Westernfilm. Med en gang vi beveget oss utenfor Pyongyang, var det som å reise minst femti år tilbake i tid.

Vi fikk streng beskjed om å ikke forlate gruppen og ikke gå noen steder alene. Likevel prøvde jeg meg allerede den første morgenen på en liten spasertur bort fra hotellet. Menneskene jeg møtte på gaten så på meg med forskremte øyne, eller de løp sin vei. Det tok ikke mange sekundene før jeg ble stanset av en mann i militæruniform som myndig og bestemt førte meg tilbake til hotellet. Hvorfor trosset jeg reglene? Det fatter jeg ikke nå. Jeg stakk jo faktisk av fra gruppen. Og denne morgenturen min ble lagt merke til. En dag jeg måtte sånn på do, og bussen måtte gjøre en ekstra stans bare pga. meg, sa den 22 år gamle guiden Uni til meg: «Hvis du stikker nå, så kan du si bye bye til Norway.» Jeg fikk en følelse av at hun så gjennom meg. Kunne hun virkelig vite at det å stikke sin vei var et velkjent konsept for meg i psykiatrien hjemme i Norge? Nei, sannsynligvis kunne hun ikke lese tankene mine, sannsynligvis sa hun bare en setning som tilfeldigvis passet inn i livet mitt fra før. Men resten av veien til toalettet tenkte jeg: «Hva hvis jeg får panikkangst og faktisk løper min vei nå?» De andre måtte pent finne seg i å vente mens Uni og jeg vandret minst en kilometer gjennom forbudte gater som utlendingene ellers aldri fikk se, for å finne et toalett jeg hadde lov til å bruke. Jeg tenkte at det måtte være et veldig fint toalett siden de lot meg få gå så langt og se så mye forbudt, men det var bare et hull i gulvet uten dopapir.

Tilbake i bussen var vi endelig klare for den store guidete turen gjennom Pyongyang. Dagens første mål: en bronsestatue av Kim Il-sung og Kim Jong-il. Både store og små nordkoreanere bukket høytidelig foran statuen, og vi ble bedt om å vennligst gjøre det samme, av respekt for Lederen. Videre ble vi vist et bibliotek og et sportssenter, samt det gigantiske Barnas Fritidspalass. Overalt der bussen kjørte forbi stod voksne mennesker i horder og øvde til en parade. 10. oktober var åpenbart en dato som hvert år ble feiret stort. Hva de skulle feire gikk meg hus forbi den gang, men et raskt søk på nett forteller meg at det var partistiftingsdagen i 1945, og at det er en offentlig helligdag i Nord-Korea. Skjønt, så mye fri får jo innbyggerne ikke, for på alle dagene som markeres stort er de tvunget ut i gatene for å hylle sine ledere i form av dansing, militærparader og enorme koreografiske show. Så også i det 95. året: De har attpåtil sin egen tidsregning der borte, Juche. År 1 for nordkoreanerne er 1912, det året da Kim den første ble født. Året 2020 tilsvarer Juche 109.

Jeg ville kjøpe en leke, men guiden oversatte til meg at det bare var en tom eske. Hun prøvde ikke å skjule det engang.

De påfølgende dagene besøkte vi flere skoler og barnehager i hovedstaden. Barna spilte og sang for oss. Seksåringene inviterte oss med i dansen. Selvsikre barnehender i våre, alle steder den samme sangen. Fargerike kostymer, smilende ansikter og – enn så lenge – fravær av frykt i de små øynene. I Nord-Korea fins det ikke noe bedre enn de tidligste barneårene i en av elitens barnehager, hvor man enn så lenge er forskånet for realitetene, og ikke skjønner bæret av hva som egentlig foregår. Hvis vi derimot traff barn ute på gaten i Pyongyangs mer fattige strøk, løp de gråtende vekk. Og den eneste gutten som ikke løp sin vei, men som tvert imot smilte og tok imot en tyggispakke vi rakte til ham, han fikk rett etterpå kjeft av sin far, slik at han også begynte å gråte.

Men mest tårer så vi likevel i den sterkt forurensede byen Nampo, 50 kilometer vest for Pyongyang. Vi dro dit for å besøke et barnehjem. Pleierne viste stolt frem de tre trillingparene de oppbevarte der; to, tre og fire år gamle. Jentene på to så ut som små pyntedukker. De to eldste trillingkullene var kjønnsblandet, og flere av dem hadde sår i ansiktet. Var de blitt mishandlet? Den ene jenten på 3 år gråt, gråt og gråt. Kanskje hun allerede visste at de fleste barn vokser opp hos sine egne foreldre, og her kom det noen fremmede voksne på besøk, kanskje så vi snille ut? En av de andre på gruppen tok henne på fanget, tårene sluttet. Personalet fortalte stolt at mens tvillinger fikk bo hos sine foreldre, så tok myndighetene alle trillingbarn fra foreldrene rett etter fødselen. Begrunnelsen vi ble presentert, var at det var for mye å oppdra tre unger på en gang. Allerede der og da laget jeg meg en alternativ teori om den egentlige årsaken til denne ubarmhjertige bortførelsen: to får passere, men tre individer som er så tette fra fødselen av, blir nok ansett å kunne utvikle seg til en konspiratorisk fare for landet.

Vi dro også helt sør, til grensebyen Kaesong, og inn i den demilitariserte sonen og til selve grensestasjonen Panmunjom. Der stod vi og så over til Sør-Korea. Hvis vi trådte over den gule varselstreken ville vi bli beskutt, fikk vi vite. Likevel var det en av de andre i turfølget som i et sløvt øyeblikk presterte å tråkke på streken. Om det nå var rask handling fra oss andre eller tomme trusler fra nordkoreanerne, så utartet det gudskjelov ikke til skyting.

Vi dro også nordover og østover. Jeg husker den støvete, uasfalterte hovedgaten i Sariwon, en by med 300 000 innbyggere. Det føltes som å være i opptakene til en Westernfilm. Med en gang vi beveget oss utenfor Pyongyang, var det som å reise minst femti år tilbake i tid. Det var mye urørt natur i Nord-Korea, og midt i ødemarken kom vi til et høyfjellshotell. Jeg la meg straks til å sove, og da jeg etterpå kom ned i foajeen, var nordkoreanerne veldig sinte. Det viste seg at noen av de andre på gruppen hadde badet nakne i elven mens jeg var på rommet. Akkurat i dette tilfellet kan jeg forstå nordkoreanernes indignasjon. Nudisme er ikke hverdagskost i noe land, og kanskje aller minst i Nord-Korea.

I alle restauranter satt vi rundt store, runde bord. Kanskje nok et tiltak for å forhindre dypere konversasjoner under få øyne, jamfør trillingrøveriet? Maten vi ble servert var ellers upåklagelig. Hele gruppen fikk likevel magesjau, men denne magesjauen ble min lykksalige redning. Jeg ble nemlig hardest rammet akkurat den dagen vi skulle til mausoleet, der Kim Il-sung den gang lå – og nå også hans sønn King Jong-il ligger – på lit de parade. Vi fikk streng beskjed om å verken smile eller le i mausoleet, men jeg er nå engang full av galgenhumor, og den skrullete og absurde atmosfæren der gjorde at jeg følte en intens trang til å le. Avgudsdyrkelsen forekom meg så idiotisk, jeg tenkte at den slags sluttet vi med i Vest-Europa i 1945, og i Sovjetunionen i 1953. Mens nordkoreanerne åpenbart var tvunget til å bedrive den ennå. For i mausoleet var vi overhodet ikke alene; det formelig vrimlet av høytidsstemte nordkoreanere i sin fineste feststas, på pilegrimsferd til Nord-Koreas Mekka. Mon tro hvor mange av de besøkende som bare spilte med, av frykt for sitt eget liv? Hvis jeg ikke hadde hatt så skrekkelig vondt i magen denne dagen, så tror jeg faktisk ikke at jeg hadde klart å holde latteren tilbake da jeg passerte Kim den eldres balsamerte kropp, og hva hadde skjedd med meg da? Det kunne fort ha blitt regnet som en forbrytelse like alvorlig som den Otto Warmbier begikk ti år senere!

Otto Warmbier ble i januar 2016 arrestert og fengslet for å ha vanæret diktaturet ved å prøve å stjele et portrett av Kim-ene fra hotellkorridoren der han bodde. I en rettssak i mars samme år ba han tynt for sitt liv, men Nord-Korea dømte ham nådeløst til 15 års straffarbeid. Umiddelbart etter forsvant livstegnene fra ham. I juni 2017 ble han sendt bevisstløs hjem til USA, nordkoreanerne påstod da at han hadde ligget i koma siden rettssaken pga. botulisme. Få dager etter hjemkomsten til USA døde Otto Warmbier. Han hadde ingen spor av botulisme i kroppen, men han var blitt utsatt for psykisk tortur. Familien hans påstod at han var blitt fysisk torturert også, men legene på sykehuset hvor Warmbier ble hentet i Pyongyang, sa at han hadde ankommet dit i koma allerede dagen etter rettssaken, og nordkoreanerne har heller ikke tradisjon for å fysisk mishandle utenlandske fanger. De amerikanske legene som undersøkte ham etter døden, sa at kroppen til Warmbier ikke bar noen tegn på vold, og antydet at han trolig hadde prøvd å begå selvmord pga. den psykiske sjokktilstanden han var i etter å ha fått dommen. Blir man fort nok reddet etter forsøk på hengning, kan nemlig kroppen leve videre i årevis selv om hjernen er død…

Nå åpenbarer jeg omsider notatene mine. Jeg blir ganske skuffet, de er ikke så spennende som jeg hadde håpet på. Jeg var bare i midten av 20-årene da jeg skrev dem, og ikke så veldig reflektert. Dessuten var det knapt med tid til å skrive under oppholdet. Men tillat meg å plukke ut noen setninger, stokke dem litt og sette dem sammen på ny:

En fortelling fra Nord-Korea anno 2006, redigert i 2020

Mennesket er ikke skapt for å reise over store avstander, men det er heller ikke skapt til å leve i fangenskap, slik som her. Lurer på om noen av innbyggerne tenker: «Farsken at jeg skulle bli født akkurat i Nord-Korea!» Jeg kan tenke meg at barna er viktige i dette landet, fordi de er den eneste gleden folk har.

«Pyongyang» betyr «sletteland». Restauranten på hotellet var i 47. etasje. Godt det var mørkt da vi spiste. Hotellet er folketomt utenom oss, men det er masse folk som jobber her. De er unge, gravalvorlige og nesten irriterte i blikket. De har lite å gjøre. I kasinoet i kjelleren later de som de spiller. I hotellbutikken er det kjempedyrt, dyrere enn i Norge. Noen slo på lyset akkurat da vi gikk inn. De har utstyrt butikken med speil på alle veggene, sånn at det skal se ut som den er større enn den er. I hyllene er det tomme esker uten leker. Jeg ville kjøpe en leke, men guiden oversatte til meg at det bare var en tom eske. Hun prøvde ikke å skjule det engang. Hvordan kan de tro at ikke utlendingene skjønner at alt her er et spill for galleriet?

I Sovjetunionen spilte folk sjakk og kort, og slappet av store deler av arbeidsdagen. Jeg ser ingenting slikt her. Det virker som nordkoreanerne arbeider og går hele dagen. Nord-Korea virker som en kjempeghetto. Jeg får assosiasjoner til konsentrasjonsleirene og GULag. Det er ingen maskiner på åkrene. Menneskene pløyer for hånd. Det eneste hjelpemiddelet de har, er noen kjerrer. Mange er overlegne eller har et foraktelig blikk, men en del trekker på smilebåndet når de ser oss. De fleste er likevel vettskremte sånn som kveg er det i Norge.

Overalt gatelangs er det folk. Hva gjør de gatelangs hele tiden? Overalt på veiene er det folk, folk, folk. Ofte er de to og to. Det er typisk nordkoreansk å sitte på huk på bakken. De er så innhule i kinnene. Mødrene bærer ungene på ryggen, noen jenter går hånd i hånd. Det er noen busser her, men folk sykler og går for det meste, også i tunneler. Mange haiker med bussene, noen tar opp hånden og vil haike med oss. Ingen får lov. Nordkoreanerne; et gående og på-huk-sittende folk.

Når bussen vår rundet en sving, kastet vi gaver ut av vinduet, og vi kastet gaver ut på sideveiene da vi syklet. Mine perledyr i rødt, hvitt og blått. Vi hev tyggispakker inn i åkrene også. Men så fikk vi vite at gavene kunne tas fra innbyggerne etterpå, at de kunne få alvorlig trøbbel hvis de tok imot. Også på hotellet la vi igjen gaver. Jeg skrev på en lapp de koreanske tegnene for «gave», men guidene leverte tingene tilbake til oss da vi hadde lunsj. Li sa at han aldri ville ha en norsk gruppe mer, for vi respekterte ikke forbudet mot å gi gaver. Men hallo? Vi fikk jo beskjed om å ta med gaver hjemmefra!

Jeg var så skrekkelig dårlig da vi var og hilste på liket til Kim Il-sung. Føler meg skikkelig dillet og dullet med av både nordmenn og nordkoreanere, og har fått tradisjonell koreansk massasje. Det gjorde sabla vondt, men jeg tror det hjelper på magen. Jeg er glad jeg bor i et land hvor det alltid er vann og dopapir og strøm. Jeg synes generelt at nordkoreanerne er langt mindre hyggelige enn kineserne. Man føler seg overvåket her. Da vi spiste middag på en restaurant, stakk det noen sko frem fra et forheng. Eh, bare sånn tilfeldig, liksom? Nå er jeg bare så drittlei av Nord-Korea. Fuck Nord-Korea.
The End.


På flyplassen før avreisen til Beijing havnet jeg sist i køen, og nordkoreanerne brukte lang tid på å gå gjennom tingene mine. Da de andre gikk sin vei, klarte jeg ikke å holde tilbake et primalskrik. Tenk hvis nordkoreanerne fanget meg nå, og jeg bare måtte vinke bye bye til Norway? Skriket fikk heldigvis gruppen til å vente på meg. Trygt om bord på Air-Koryo-flyet tenkte jeg at jeg aldri, aldri mer skulle sette mine bein i Nord-Korea, men det å forstå hvor skummelt landet faktisk er, det har vært en langsom og gradvis prosess. Innimellom har det kommet nyheter fra øst som har minnet meg på reisen min, sånn som Ulrich Larsen-saken nå sist. Jeg kunne først ikke skjønne annet enn at Nord-Korea allerede har startet arbeidet med å sende hemmelige agenter til Danmark for å få ham drept, men så diskuterte jeg saken med en bekjent som er litt klokere som meg. Han sa at det lureste nordkoreanerne gjør nå utenrikspolitisk, er å dysse ned hele saken, slik at den glemmes fort og de uforstyrret kan fortsette med sine lyssky næringsaktiviteter. Men innenriks, hvilke konsekvenser får disse avsløringene der? Mr. Kang, «Steinansiktet», Danny og de andre nordkoreanerne som viste ansiktene sine på de skjulte opptakene som er brukt i Brennpunkt-programmet, er de allerede avrettet, sitter de fengslet, eller er det mulig at de fremdeles innehar høyt betrodde stillinger i det nordkoreanske regimet?

Og hvordan er det med mine egne guider fra 2006, Uni og Li? Lever de ennå, eller er de byttet ut for lengst, i landet som systematisk spiser opp sine egne innbyggere? Det vil jeg aldri prøve å finne ut av. Jeg er blitt veldig glad i livet på de 14 årene som er gått, og nyter tilværelsen i frie Norge. Den friheten er ingen selvfølge! Det sier jeg til deg, kjære leser: Vær glad du er født i Norge. Ikke reis til Nord-Korea. Det du ikke har sett, det har du heller ikke vondt av.


Kilde til informasjonen om Otto Warmbier: Post Magazine Newsletter 19.10.2018, av Doug Bock Clark: https://www.scmp.com/magazines/post-magazine/long-reads/article/2169308/otto-warmbier-what-happened-north-korean-jail-led

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2020 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av:

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>