Vårt felles rom

Lesersken

Vårt felles rom

Lesersken Thale Husemoen

En tittel kan skremme, og får Kjetil Rolness til å hoppe i kontorstolen så han må knastre lynraskt ned fnys etter fnys på sin egen facebookside 27. oktober etter å ha lest Erlend Loes positive anmeldelse i Aftenposten av Pauline Harmange. Hun har noe å si. Og hun sier det ganske tydelig, og noen ganger nydelig.

Her kommer det ingen direkte sitat fra hennes essay som har skapt furore, først utgitt i Frankrike, august 2020, heller ikke noen av fnysene til Rolness. Og her er grunnen:

Hvis Valerie Solanas var gjenfødt som Pauline Harmange og hun hadde vært rapper fra Paris’ suburbia hadde boka Jeg hater menn (Moi les hommes, je les déteste) vært mer spiselig? Gjort om hele boka til hardtslående tekster, med drivende beats? Man trenger ikke være enig i Harmange. Poenget er at det er viktig og bra, at den har blitt utgitt. Det er hele poenget.

Hun setter ingen standard. Hun er bare en av mange stemmer, en feministblogger noen grep tak i, og på den måten først utgitt på et mikroforlag.

Med samme oppgitthet og raseri som Valerie Solanas, som også var et produkt av sin tid. Hun skrev ikke manifestet society for cutting up men uten grunn, bedre kjent som SCUM. Solanas var en del av The Fabric og Andy Warhol-gjengen på slutten av 60-tallet. Pauline Harmange tror jeg har prøvd på noe lignende. Og jeg vil påstå hun er radikalfeminist, det er jo ikke tvil om det, med vilje og evne til å formulere seg. Fordi verden ikke har forandret seg så mye som man skulle tro og ønske. På stedet hvil mange steder, privat som offentlig. Se til Polen og andre steder i sør for Danmark, til Øst. Der, ja! Nedgangstider fremmer reaksjonære krefter.

Så det er bra, det, at Harmange løfter sverdet, jeg mener pennen. Som i andre kunstformer maler hun også med bred pensel, et kampskrift. Som i punken. Som i rap. Som å sette fyr på Stortinget på et tenkt platecover. Hverken menn eller Storting er i fare hvis man skriker med en pamflett eller cover! Skjønn det, a’, skriver hun. Jeg skjønner det. Og derfor går jeg ikke inn i partier i boka, avsnitt, og drøfter 50 års lang feminismehistorie eller teorier. Kun dét at hun er en rebell, som Virginia Woolf var det i sin essaysamling Et eget rom fra 1928; foredrag hun holdt for kvinnelige studenter i England. Hun var velformulert, snakket om ulikhetene og skjevheten oppigjennom historien. Hun tordnet i auditoriene, fordi hun kunne; hun var ingen fare for det bestående. Patriarkatet fikk høre det, ja! Men hun snakket jo tross alt bare til en flokk unge jenter. Rebel girl. Det var den rosa punk på den tida. La dette essayet av Armange også være én av mange tekster, pamfletter, essay i kommende framtid av samme kaliber! Boka er skrevet av nødvendighet. Vi får se på det på den måten. Ingen grunn til å hisse seg opp. Hun nevner ikke ordet hat i hele boka, heller ikke i tittelen. På fransk sier man «déteste» om noe man ikke tåler, orker eller avskyr. Dette påpeker oversetteren Hanne Herrman i den norske utgaven. Tittelen bærer ikke ordet hat, «l’haine», i seg. Men på engelsk ble det I hate men, da de tolket tittelen. Og i Aftenposten.

En «karikaturtegning» som får en mannlig rådgiver i det franske likestillingsdepartementet til å rope alarm! – og prøve å stoppe den. Og takket være denne mannen fikk den enorm PR Dette er jo bare tross alt bare et essay med punkfortegn, en rap-tekst som kunne ha blitt fet med litt bearbeiding. I ytringsfrihetens navn kan mange føle seg ydmyket og tråkket på av kvinner under tredve år. Noen ganger kan et eget rom bli større enn seg selv, mye større.



Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2020 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av:

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>