Misandri for nybegynnere

Leseren

Misandri for nybegynnere – notater fra en lesning

Leseren Harald Lange

Pauline Harmange slår i sitt essay et slag for misandrien (les: «mannehatet»), og argumenterer for at det for kvinner kan være både sunt og frigjørende å anerkjenne sin egen forakt for menn.

Premisset hun legger til grunn er idealistisk, at vi står sammen i en felles kamp for et bedre samfunn og en bedre verden, men at det vedvarende emosjonelle og praktiske ansvaret bæres av kvinner i enhver relasjon med menn. Denne ansvarsbyrden ser i hennes øyne ut til å ligge eksklusivt på kvinnene, og at det å forvente å se sine egne bestrebelser (for et bedre forhold) gjenspeilet av en mannlig partner eller kollega er forbundet med en endeløs rekke av skuffelser. Med dette premisset i bunn er misandrien mer enn forståelig, det framstår jo som en naturlig reaksjon på mannens latskap og unnfallenhet overfor den felles utviklingen som et moderne parforhold ideelt sett skal være arena for, i Harmanges tolkning. Er det virkelig så gæli stelt?

Selvfølgelig er det det, og det er på ingen måte nytt eller overraskende. Kvinners raseri over de strukturelle urettferdighetene har vært en betydelig faktor i samfunnsdiskursen og den politiske utviklingen i mer enn et århundre, og når dette raseriet har blitt organisert og kanalisert inn i entydige politiske bevegelser, har dette flyttet fjell og ført til gjennomgripende endringer i samfunnsorganiseringen. Eksempelvis var kvinners raseri en drivkraft i den store franske revolusjonen på slutten av det 18. århundre, og også i Pariserkommunen. I Russland i februar 1917 var det ingen av mennene i den s.k. revolusjonære eliten som anså revolusjonen som nært forestående, men så tok kvinnene til gatene og krevde brød og fred. Resten er historie.

Se til suffragettene, der har dere en storstilt mobilisering og kanalisering av kvinners raseri som avstedkom kolossale endringer i samfunnsbildet, og som åpnet døren til vår moderne tid.

Harmange ønsker med dette å provosere, og hun ønsker at menn skal ta opp hansken og overbevise, på en god måte, om at vi har noen faktisk eksistensberettigelse i et likestilt samfunn.

Det er litt vanskelig for undertegnede å forstå reaksjonen til den franske statssekretæren Ralph Zurmély, som agiterte for å få boka forbudt og kom med trusler mot forlaget som publiserte den. Det er lite kontroversielt, og i alle fall ikke noe nytt, i Harmanges tekst. Det den utfordrer er først og fremst oppfatningen om at de frie vesterlandske demokratiene har oppnådd full likestilling mellom kjønnene, og at kjønnskampen derfor er avleggs. Det er en forestilling som må utfordres og bekjempes, altsålenge de foreliggende kjensgjerninger demonstrerer at dette ikke er tilfelle.

Harmange ønsker med dette å provosere, og hun ønsker at menn skal ta opp hansken og overbevise, på en god måte, om at vi har noen faktisk eksistensberettigelse i et likestilt samfunn. Hovedutfordringen ligger i det å lytte til den sinte kvinnen uten å følge det maskuline imperativet om å tre inn i rollen som situasjonens redningsmann. Burde ikke være så vanskelig egentlig, så hvorfor byr det oss menn på så store problemer å levere på en så enkel bestilling?

Det har med biologi å gjøre, men i minst like stor grad med hvordan vi er oppdratt og sosialisert. Til mannens forsvar kan jeg kun anføre at livet også for oss er en kontinuerlig balansegang med fallhøyde, og at det ikke er lettere for oss enn det er for kvinnene å skulle frigjøre oss fra den programmeringen vi har vært gjenstand for gjennom oppvekst og oppdragelse. Det unnskylder imidlertid ikke fraværet av et ærlig forsøk på å imøtekomme en partner eller kollega på en betryggende måte, og nei, det handler ikke om at du som mann skal redde situasjonen i kraft av å være mann.

Noen (få menn) vil innvende at Harmange bagatelliserer kvinners vold mot menn når hun påstår at kvinners raseri så å si aldri gir seg utslag i fysisk vold. Hennes påstand om at kvinners raseri gjennom historien har kostet null liv og forårsaket null skader er jo blatant feil. Statistikken taler imidlertid sitt tydelige språk. Om man ser på tallene, blir det fort klart at menns vold mot kvinner og kvinners vold mot menn ikke er sammenlignbare størrelser, for å si det mildt. De fleste menn vil gå gjennom livet uten noensinne å få stryk av en kvinne. For kvinnene er det langt mindre sannsynlig å aldri skulle oppleve voldelige overgrep fra menn.

Harmange er en ung kvinne, og hennes skriverier er fyrt opp av en, for henne, relativt ny oppdagelse: det er lov til å være sint, og at et artikulert sinne kan være personlig frigjørende. Harmange har hatt en personlig oppdagelse av en underforliggende faktor som er en konstant kilde til dynamikk i forholdet mellom kjønnene, en faktor som burde være kjent for de av oss som er på alder med Harmanges foreldre og besteforeldre.

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2020 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av:

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>