Utdrag fra forordet

Oversettersken og den profesjonelle lesersken

Utdrag fra forordet

Oversettersken og den profesjonelle lesersken Hanne Herrman

Hanne Herrman deler noen tanker om tittelen, oversettelsen og om hvordan essayet bærer karakter av å være et kampskrift.

Tittelen på den norske utgaven trenger en forklaring. Den ikke er i tråd med den franske. Pauline Harmange hater ikke menn. Ordet å hate brukes ikke én gang i hennes bok, hverken i tittelen eller i teksten. Derimot bruker hun ord som å avsky, ikke utholde, ikke tåle og lignende, samt motsatsen til misogyni: misandri. Begge betyr å forakte, mislike, ha fordommer mot også videre. Men altså ikke å hate.

Så til Harmanges tittel. Den franske tittelen er særs fransk fordi den byr på et grammatisk fenomen vi ikke finner i nordiske språk: Moi les hommes, je les déteste. Så allerede den gir oversetteren en utfordring. Den andre som uventet er kommet til, er av innholdsmessig karakter. En ganske treffende oversettelse av tittelen på Harmanges bok ville være, «Menn, dem avskyr jeg». Når det ikke er blitt slik, skyldes det at den internasjonale offentligheten grep tak i boken og omtalte den under tittelen «I Hate Men», og at Aftenposten noen uker senere omtalt essayet under tittelen «Jeg hater menn ». Oversettelsen av essayet var på et vis i gang før vi kjøpte de norske rettighetene. Siden boken allerede er heftig omtalt under denne tittelen, har vi valgt vi å beholde den.

Pauline Harmange hater ikke menn. Ordet å hate brukes ikke én gang i hennes bok, hverken i tittelen eller i teksten.

Så langt tittelen. Men hva var det som skjedde midt under ferien i Frankrike, 19. august i år da essayet ble sluppet i et opplag på 450 eksemplarer? For den skulle ha passert ubemerket, kun henvendt seg til den lille gruppen mennesker som kjente til miniforlaget Monstrograph og Pauline Harmange. I stedet for ble essayet i løpet av kort tid trykt opp i flere opplag inntil de valgte å la det anerkjente forlaget Le Seuil overta ansvaret for den videre utviklingen.

Årsaken til oppstyret heter Ralph Zurmély, han er rådgiver for det franske likestillingsdepartementet (chargé de mission accès aux droits » au « Bureau de l’égalité entre les femmes et les hommes dans la vie personnelle et sociale).

Da han kom over presentasjonen på Monstrographs hjemmeside, reagerte han umiddelbart med trusler om rettslig forfølgelse og krevde at boken måtte trekkes tilbake. Han hadde sett forsiden og presentasjonen, men ikke lest essayet. Zurmélys utspill har fått liten til ingen støtte i hjemlandet eller andre steder. Som nouvelobs (nouvelobs.com) skriver i sin omtale av essayet og hendelsesforløpet, er dette nok et eksempel på en fordømmelses- eller krenkelseskultur der alt som avviker fra gjengs meningsregime skal fordømmes av et minoritetenes tyranni. Offerrollen er både lukrativ som meningsherredømme og en effektiv hersketeknikk; hvem vil vel si ting som gjør andre lei seg? Men er det en hensiktsmessig innfallsvinkel til meningsutveksling og debatt?
Nope, vi tror ikke det. Vi tror debatt og diskusjon er grunnsteiner i demokratiet.

Et kampskrift

Pauline Harmanges essay er et kampskrift. Det er partisk, påståelig, agiterende og engasjerende.
Partisk: Harmange tar kvinnenes parti uansett. Det er et forsvarsskrift for kvinner, for kvinnemiljøer, deres rett til å elske, kle seg, arbeide, leve alene …
Påståelig: Harmange legger frem informasjon, hun viser til mange medieoppslag og uten å problematisere. Hun har mange referanser til medieoppslag og kilder som bekrefter hennes innfallsvinkel.
Agiterende: Harmange agiterer, hun tror 100% på alt kvinner forteller. Hennes mål helliger middelet; hun ønsker å påvirke gjennom begeistring og entusiasme, å gi kvinner mot i sine daglige liv. Fordi Harmange ikke nyanserer eller problematiserer sine påstander, skyver hun – bevisst eller ubevisst – saklige motforestillinger under teppet.
Engasjerende: Harmange skriver med sinne, temperament og hjerte. Og det virker. Hun skriver godt. Sinnet fungerer som en motor i teksten.

Harmanges agenda er kvinnekamp. I Frankrike. Selv om jeg, under lesingen og arbeidet med oversettelsen, har tenkt at det er forskjeller mellom fransk og norsk likestilling, at landene er kommet ulike langt, tror jeg dette essayet med den publisiteten det har fått, vil ha effekt utover Frankrikes grenser.

Harmange tar kvinnenes parti uansett. Det er et forsvarsskrift for kvinner, for kvinnemiljøer, deres rett til å elske, kle seg, arbeide, leve alene …

Flere ganger synes jeg hun er unyansert i sin fremstilling og i sine påstander, jf. over. Men hennes mål er ikke å levere en vitenskapelig anlagt bredside mot menn, det er å lufte sitt eget sinne, sin frustrasjon qua kvinne og samtidig levere en hyllest til alle de flotte kvinnene hun kjenner. Det synes jeg hun lykkes med. Hun minner om det unge raseriet, de unge jentenes raseri over meningsløs, ubegrunnet forskjellsbehandling, et raseri som gjennom årene krummer seg, krøker ryggen, vender motstanden, de ensomme opprørene ryggen i behovet for litt indre ro. Men som våkner, som husker, takket være Pauline Harmanges veltalende raseri på kvinnenes vegne.



Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2020 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av:

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>