Så startet den første mandagen i 2021 med den overraskende og hyggelige nyheten om at den fengslede Wikileaks-grunnleggeren Julian Assange vant i retten, og ikke blir utlevert til USA, der han er anklaget for å ha lekket hemlighetsstemplede dokumenter, og risikerer en astronomisk fengselsstraff.
Tekst Stein Holte
At den Dart Vaderaktige dommeren Vanessa Baraitser kunne avsi en slik dom er nesten sjokkerende. Finnes det ennå et lite snev av fornuft der ute i zombieoffentligheten? Kan det virkelig nytte å gi overmakten et lite stikk en gang i blant? Er det ennå et lite håp?
Men hold an! Det er alt for tidlig å juble. USA har allerede gitt signaler om at de vil anke dommen. Assange sitter ennå under uverdige forhold i Belmont fengselet. Selv om saken for en gangs skyld blir nevnt av deler av det systematisk tause flertallet av mainstreamaviser, er den allerede, i skrivende stund, på vei nedover på nyhetssidene deres. Og dommen er avsagt på medisinsk grunnlag, ikke politisk. Den er altså ikke en seier for ytringsfriheten. Men den bringer i hvert fall kampen for å redde Julian Assange et stort skritt framover.
Et resymé avslører mye om det vestlige samfunnssystemet vi lever i. Det begynner med at Wikileaks og Assange publiserer lekket materiale om USAs krigsforbrytelser fra varsleren Chelsea Manning. Store deler av den liberale pressen og øvrige media kaster seg over det, og mange tjener store summer på å publisere deler av det. Assange blir en helt. En ridder for ytringsfriheten og gravende journalistikk. Men under et besøk i Sverige blir Assange anklaget for voldtekt. Da blir det brått slutt på sympatien fra liberale media og venstresida. Selv om saken er opprettet og frafalt på grunn av manglende bevis to ganger, vil den alltid være der som en mørk flekk på Assanges navn og rykte. Angsten for å bli utlevert til Sverige og derfra videre til USA, får Assange til å søke asyl, og får det, på den ecuadorianske ambassaden i London.
Han blir sittende der i nesten sju år. Obama-administrasjonen vurderer tiltale for lekking av statshemmeligheter, men går etter hvert bort fra det. Før presidentvalget i USA publiserer Wikileaks lekkede dokumenter fra presidentkandidat og tidligere utenriksminister Hillary Clintons e-postserver. De er kompromitterende både for henne og Obamaadministrasjonen. Hillary taper valget, og Assange får skylda for å ha samarbeidet med Russland om å sabotere valget, og gi Donald Trump seieren. Dette gjør ikke sympatien for Assange blant liberale media og på venstresida større. Trump som har hyllet Wikileaks under valgkampen snur, og administrasjonen hans kommer med en omfattende tiltale, og forlanger utlevering. Ecuador får ny regjering som tillater britene å gå inn på ambassaden og arrestere Assange. Han blir plassert på et av Storbritannias mest lukkede og best bevoktete fengsler. Han går gjennom en kafkaaktig rettssak som overraskende nok ikke ender med utlevering. I hvert fall ikke ennå.
Dette er en historie fra virkeligheten som selv ikke John le Carré kunne funnet på. En skulle tro at media skulle kaste seg over den. I stedet har de vært påfallende og skremmende tause. Med svært få unntak har de i praksis ignorert rettssaken. På tross av at den berører deres eget yrke i høyeste grad. Den truer ytringsfriheten, den gravende journalistikkens og journalistikken generelt. Hvis Assange blir utlevert kan det skape presedens for at journalister som skriver noe amerikanerne ikke liker, kan bli arrestert og utlevert uansett hvor de befinner seg i verden. Og andre stater vil følge etter. Og hvor er den moralske integriteten til aviser og journalister som først tjener gode penger på arbeidet til en kollega, og så snur ryggen til når vedkommende risikerer liv og framtid for nettopp dette arbeidet?
Er de hodeløse høns som bare klipper og limer, kakler i kor, og tier når andre tier? Alt for mange journalister er akkurat det, men det holder ikke som forklaring her. Her er det noe større som ligger bak. Også større enn at mange journalister tilhører den liberale, og/eller den konforme venstresida, der det er stor konsensus om at Assange er Trumper, russisk spion, og seksualforbryter. I hvert fall minst en av de tre. Årsaken har med økonomi, eierstruktur og hvem som har makta i verden å gjøre. Jeg lar det bli med det. For ikke å bli beskyldt for å være konspirasjonsteoretiker eller noe.
Så hva skjer framover nå? USA vil nok anke. Assange vil antagelig søke Donald Trump om benådning. I og med at Trump er mest opptatt av å benåde krigsforbryterne Assange avslørte for tida, er vel ikke sjansene så store, men en veit aldri med Trump. Så prøver en seg antagelig på Joe Biden. Her vil vi få en tidlig lakmustest på hva Biden egentlig står for.
Veien er lang, men et viktig skritt er tatt i dag. Vi som er opptatt av denne saken får bare følge med, krysse fingrene, og heller kakle enn å tie.
