Sammenbrudd eller gjennombrudd?
– intervju med filosof Franco Berardi

Kan nedlukkingen av samfunnet og den midlertidige følelsen av sosial impotens forvandles til en utvidet bevissthet og en ny eksistensialisme?

Tekst Emma Bakkevik Illustrasjon  Cathrine Bergsrud

En oktober ettermiddag i koronaåret 2020 møter Torggata Blad den italienske aktivistfilosofen Franco «Bifo» Berardi til en samtale i Bologna, hans hjemby. Berardi, en av vår samtids kanskje viktigste tenkere, er skeptisk til den nye, pandemiske tilværelsen.

Foto: Emma Bakkevik

– Situasjonen er så plagsom at jeg nesten foretrekker å holde meg hjemme. Det er plagsomt ikke å kunne være nær andre mennesker, å klemme og kysse når vi møtes. Det er en svært patologisk situasjon, spesielt for unge mennesker. De vokser nå opp med en slags sanselig fobi. Når jeg ser andre menneskers hud, er plutselig min persepsjon også preget av en viss fobi. Men det er verst for den yngre generasjonen, som er på vei inn i sitt sosiale liv; sitt erotiske liv. Å skulle holde avstand til andre kropper blir nå internalisert og «naturlig» for dem.

– Så man får en annen opplevelse av fysisk samvær, en innebygget negativ holdning til hverandre?

– Ja, og dette er veldig alvorlig fra et sosialt synspunkt. Siden mars har jeg deltatt i et ukentlig seminar med internasjonale psykoterapeuter, der vi forsøker å kartlegge de psykologiske konsekvensene av pandemien. Det psykologiske aspektet er interessant, fordi det er direkte knyttet til det politiske. Enhver subjektiviseringsprosess – politisk, sosial, kunstnerisk – baseres på gleden over å være sammen. Sosial solidaritet kan bare eksistere gjennom konseptet om at vi føler oss bedre sammen med andre. Men nå kan vi ikke føle oss bedre sammen, fordi samvær er blitt farlig. Så selve utgangspunktet for subjektiviseringsprosessen er truet.

For å unngå en suicidal depresjon, må vi gjøre opprør.

– Hva betyr dette for sosiale og politiske bevegelser?

– De er satt ut av spill. I Italia har alle former for sosial organisering forsvunnet over de siste seks månedene. Jeg prøver å forstå hva som skjer privat – hva tenker og føler menneskene i sin isolasjon? Hva vil skje når vi kommer ut av dette svarte hullet? Jeg har inntrykk av at vi står overfor en slags schizofreni – på den ene siden er vi handlingslammet, men samtidig øker bevisstheten om at noe må skje. Folk forstår at helsesystemet bryter sammen på grunn av økonomiske prioriteringer; de forstår at kapitalismen er død; den er ikke i stand til å ta vare på oss. Dette har pandemien bevist. Problemet er at vi ikke har muligheten til å komme sammen og eksperimentere.

– Vi hindres i å utforske nye muligheter fordi det sosiale samværet er avlyst?

Foto: Emma Bakkevik

– Det er avlyst – og da blir det vanskelig å forestille seg hvordan vi skal komme oss ut av denne fellen. Sosiale ideer oppstår når mennesker er fysisk tilstede i samme rom. Hvis du er alene, er du paralysert. Nettopp derfor ser vi nå en enorm bølge av depresjon. I Italia er selvmordsraten blitt firedoblet det siste halvåret. Avisene skriver ikke om det, men i det psykiatriske miljøet blir dette mye diskutert.

– Når de sosiale arenaene forsvinner, vokser ensomheten. Til slutt kommer fortvilelsen til uttrykk enten som selv-destruktive mønstre, eller en fandenivoldsk holdning til det samfunnet som sviktet?

– Etter den offentlige henrettelsen av George Floyd, der man kunne se Ku Klux Klan forkledd som politi kvele en mann på TV, var det opptøyer i USA hver dag. Den ville reaksjon på volden og ydmykelsen fra autoritetene, hadde en psykoterapeutisk betydning. Gikk man ut i gatene, kunne man bli drept av politiet, av rasister – eller av et virus. Bare det å være utendørs var farlig. Men følelsen var, handler vi ikke nå, er det ensbetydende med selvmord; vi har ikke noe å tape. Denne desperasjonen synes å ha spredd seg. For å unngå en suicidal depresjon, må vi gjøre opprør.

Den mentale dimensjonen er blitt invadert av en uendelig akselererende informasjonsflyt, en nervøs overstimuli som overtar oppmerksomheten vår.

– Så vi har bare to alternativer; risikere livet eller akseptere døden? Det er ikke egentlig et valg, bare en siste utvei?

– Akkurat. Før eller siden vil vi få en global eksplosjon av opptøyer. Ikke glem at høsten 2019 gjorde folk opprør overalt, fra de gule vestene i Paris til protester i Chile, Barcelona, Teheran og Hong Kong. Og det handlet ikke så mye om en bevisst oppstandelse, som en slags desperat krampetrekning i samfunnskroppen. Budskapet var tydelig: jeg holder ikke ut lenger, jeg vil heller dø enn å fortsette å leve på denne måten. Energien for revolusjon var der, men strategien for å forenes i en bevisst bevegelse manglet.

– Vi trenger mer intensjon, en formålsrettet plan for aksjonene?

– Ja, og dette er ikke noe som skjer i lockdown, i isolasjon.  Det kan kun skje gjennom samarbeid og diskusjon. Derfor er denne pandemien så urovekkende; vi hindres i å leve et fullverdig liv, i å være lykkelige. Det er slik det føles å bli gammel; det blir vanskeligere å oppnå glede, men behovet for glede forsvinner ikke! Skal vi bare akseptere vår egen død, vår egen utryddelse?

– Aktivistgruppen Extinction Rebellion har opprettholdt sitt engasjement under pandemien, sist med aksjoner i flere land i oktober. Kan de være et eksempel for andre sosiale bevegelser?

Illustrasjon: Cathrine Bergsrud

– Jeg tror det er viktig å fokusere på ordet extinction (utryddelse) her. Aldri tidligere har det politiske språket tatt i bruk dette ordet; utsikten til utryddelse er fullstendig nytt. Men jeg er usikker på hvordan vi skal forholde oss til det – skal jeg gjøre opprør mot min egen utryddelse? Vi burde være i stand til å tenke at menneskehetens utryddelse er en mulighet, men spørsmålet blir: kan vi leve et lykkelig liv, når utryddelse er vår horisont? Mitt svar er ja! Vi være lykkelige, selv med utsikten til utryddelse, for det er den eneste måten å unnslippe utryddelsen på. Kun ved å skape øyeblikk, arenaer og relasjoner basert på glede, får vi styrken til å finne nye løsninger. For å takle min egen dødelighet, må jeg fylle livet med glede.

– Så den beste måten å utsette døden på, er å fylle livet med mer innhold og glede? Stilt ovenfor extinction, trenger vi en ny eksistensialisme?

– Nettopp. Jeg gjør ikke opprør mot min egen utryddelse, men jeg vil forsone meg med den på min måte. Extinction Rebellion er viktige fordi de fokuserer på utryddelse, men opprøret må gjelde kapitalismen – fordi det er den som ødelegger vårt naturlige og fredelige forhold til døden. I vår vestlige kultur er vi ikke villige til å akseptere alderdom og senilitet. Derfor er for eksempel hvite amerikanere så aggressive; de klarer ikke forsone seg med sin kulturs forfall.

I min mening er kapitalismen død, men den styrer ennå over oss som et kadaver.

– I ditt essay «The American Abyss» skriver du om USAs kommende sammenbrudd. Hva tror du vil skje etter valget i høst?

– Jeg er ingen profet, men jeg kan si at uansett utfall, vil ikke det amerikanske valget løse noe. USA har lenge vært fanget i en selv-utslettende arroganse, en slags syntese av rasisme og mannssjåvinisme som gjør at hvite amerikanere i dag ærlig talt oppfører seg verre enn nazistene. Likevel føler jeg en slags ømhet for dem, for de er gamle og impotente, og de vet at slutten er nær. Men de vil ikke innrømme det, og nettopp derfor er de så farlige – de vil gjøre alt de kan for å forsvare sin seksuelle, militære og økonomiske potens. De er besatt av ideen om hvit makt. Men de hvite dominerer ikke lenger, derfor er Trump deres siste håp; de er på randen av å bli en minoritet som alle andre, og det er uakseptabelt. De føler seg ydmyket og de reagerer med undertrykkelse.

– Er ikke venstresiden like skyldige i å opprettholde illusjonen om USAs storhet? Er det et slags mindreverdighetskompleks som hindrer dem i å skape et reelt alternativ til Trumps antipolitikk?

– Jeg vet ikke lenger hva eller hvor venstresiden er. Den har glimret med sitt fravær siden 80- og 90-tallet, da den fullstendig sviktet som kritiker av nyliberalismen og dens privatisering og avregulering. Det stemmer at venstresiden lider av et mindreverdighetskompleks, en manglende evne til å forstå og bruke den nye teknologien. Mens fagforeningene og kommunistpartiene identifiserte den nye teknologien som en fiende de skulle avvise og bekjempe, ga sosialdemokratene seg fullstendig over til «det nye» uten kritikk av eller alternativer til den nyliberale bruksformen. Glem Demokratene, de eksisterer bare som en illusjon om den gode, gamle amerikanske imperialismen. Jeg har ingen tro på at Joe Biden vil klare å gjøre noe med rasismen. Det eneste han kan, er å bevilge mer penger til politiet. Alle betingelsene for borgerkrig er der, den føderale staten er allerede død: delstater som California og Oregon forbereder seg på løsrivelse. Spørsmålet er hvilke politiske konsekvenser en slik indre kollaps i USA vil få for resten av verden.

– Mange synes det er vanskelig å ha håp for fremtiden. Er Trumps optimisme en grunn til at folk stemmer på ham?

– Helt klart. Jeg tror folk støtter Trump fordi de er frustrerte og desperate. De kjenner seg maktesløse i et sosioøkonomisk system uten sosial mobilitet. Så de trenger noen som gir dem en falsk følelse av håp, litt falsk oppmuntring om en kommende storhetstid for USA. Alt dette er vrøvl, men folk er så deprimerte og impotente at de tar det de kan få – selv om det kommer fra Trump.

– Det virker som politikkens evne til å forene menneskene i et felles narrativ, har bukket under for fremmedgjøring og mistillit. Trump er kanskje inkarnasjonen av en slik splittet virkelighetsforståelse. Hvordan skal vi nærme oss hverandre igjen?

– Buddhismen snakker om livets ubestandighet, og jeg tror politikken ville ha godt av å lære fra psykoanalytiske og buddhistiske refleksjoner. Min nåværende pessimisme er at vi ikke lenger eier vår egen bevissthet. Den mentale dimensjonen er blitt invadert av en uendelig akselererende informasjonsflyt, en nervøs overstimuli som overtar oppmerksomheten vår. Vi blir dratt inn i en virvelvind som den tysk-koreanske filosofen Byong Chou Lan kaller en «shit storm». Hvordan kan vi løsrive bevisstheten vår? Noe som en gang het politikk, er helt dødt. Nå trenger vi terapi, ikke politikk.

– Kanskje vi trenger et nytt narrativ, et slags meta-narrativ, som romantiserer verden og gir oss tilbake den inspirasjonen vi trenger for å gjøre livet meningsfullt?

– Vi trenger en ny betydning, en ny relasjon med omverdenen. Vi må akseptere alt det rare, men på en ironisk måte – kanskje burde vi være mer tolerante overfor konspirasjonsteorier. Trumps valgseier i 2016 var et bevis på en kollektiv simulasjon. Noe i meg håpet på det utenkelige; at Trump, som jeg hatet, ville vinne. Du ønsker ikke det rasjonelle; dypest sett vil du ha det umulige. At det uforutsigbare skjedde, var en åpenbaring; det åpnet muligheter. Det viste også at vi trenger et nytt konsept, som vi må formulere. Selvsagt kan vi velge å korrigere narrativet og forventningene våre, men jeg tror ikke vi vil gjenopprette vår mentale balanse før vi kommer oss ut av kapitalismens dominerende produksjonsform. I min mening er kapitalismen død, men den styrer ennå over oss som et kadaver. Vil pandemien redde oss fra kadaverets kvelende stank? Eller er pandemien tvert imot den siste spikeren i kista? Det er som om vi står på en terskel mellom lys og mørke, og marginene for hvilken side vi havner på, er ørsmå. Det gjelder å følge med; valgene vi tar fremover, vil være skjebnesvangre.

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2020 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av:

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>