Besøksforbud

Lokalet ser ut som en nordkoreansk restaurant på grunn av de store, runde bordene. Folk sitter tett i tett, dette må være før korona.

Tekst Gunhild Hofstad Illustrasjon Gunhild Hofstad og redaksjonen

Jeg sitter sammen med tidsskriftredaktøren ved et bord nesten i hjørnet av rommet. Alle de andre bordene er fulle, men ved vårt bord er det bare hun og jeg. Jeg skal signere en publiseringskontrakt, da jeg har fått antatt fire tekster til neste nummer av tidsskriftet. Vi lener oss over bordet, hun skyver kontrakten bort til meg, jeg skriver navnet mitt på den og sender den tilbake.

– Du har ingenting å være misunnelig på Kleopatra for, du som har fått antatt hele fire tekster, sier redaktøren.

Jeg bøyer meg enda lenger fremover, og svarer henne, halvt oppgitt, halvt irritert:

– Jeg visste at du ville komme til å si akkurat det der. Det er bare det at denne saken dreier seg ikke om misunnelse, men om utnytting og manipulasjon. Vi snakker her om en person som bruker andre mennesker som engangskluter i sitt høyst private poleringsprosjekt! Og dere gjennomskuer det ikke, men stiller begeistret opp som nyvaskede tøyfiller! Hvordan er det mu—?

Jeg blir avbrutt av at personen som sitter nærmest meg ved det fulle bordet i hjørnet – det viser seg at det er psykologen min – snur seg mot meg og utbryter høyt: – Ikke si mer nå, det kommer bare til å slå tilbake på deg selv! Du vet at verden vil bedras, slutt å kjempe mot det. Legger du en rettferdig hånd på hestens hale, vil sympatien alltid gå til buestrengen.

Opptrinnet er totalt uventet og forvirrende. Er det mange som fikk det med seg? Jeg aner ikke. Tidsskriftredaktøren har iallfall lagt fra seg pennen og stirrer skarpt på meg, som om det skulle være kriminelt å være et sendebud fra Sannheten. Jeg må sette meg på en benk i vestibylen for å summe meg. Det vrimler av mennesker også her, men det er ikke så trangt som i restauranten. Hadde psykologen min virkelig lov til på den måten å avsløre at hun kjente meg? Var ikke det å bryte taushetsplikten? Jeg må huke tak i henne når hun går, for å spørre henne om hvorfor hun stoppet munnen på meg.

Psykiatere og psykologer haster forbi meg eller står i klynger i diskuterer. Noen er gjenkjennelige på de hvite frakkene, andre går i sivil, men har skilt med navn og tittel på brystet. Så kommer hun, psykologen som er min. Jeg reiser meg så raskt at jeg ikke får med meg vesken min med lommeboken og mobilen, den ligger igjen på benken. Jeg kan hente den med en gang etterpå, nå skal jeg jo bare rett bort og spørre om jeg kan slå følge med henne til T-banen. Jeg strekker ut armen min for å huke tak i henne, men jeg når henne ikke, så fort går hun. Beina mine følger som trommestikker etter hennes. Hører hun meg ikke, eller later hun som hun ikke hører meg? Hvordan klarer hun å bevege seg så fort? Det er som om hun svever heller enn å gå. Jeg følger magnetisk etter. Vesken min kommer lenger og lenger bort fra meg. Tenk om noen stjeler den?

– Iskrystall! roper jeg, – Iskrystall!

Psykologen min hører ikke, eller later som hun ikke hører. Armen min er helt nær ved å nå fatt i henne, men der glipper hun igjen! Vi er kommet til en mørk, lang, flat korridor med rullebånd, det minner om mausoleet til Kim Il Sung. Hvis jeg hadde flirt nå, hadde det vært æreskrenkelse av diktatoren, men det er ikke mye å flire av for mitt vedkommende. Tunnelen forvandler seg til en stor autostrada med fasjonable hoteller på hver side, de er røde og i sveitserstil, som i Monopol. I gesimsen på alle hotellene henger det store neonlys med teksten «Kleopatras Drive-In». Jeg blir skrekkslagen, for hvordan skal jeg tolke reglene i lys av disse neonlysene? Besøksforbudet mot Kleopatra, kan politiet ta meg nå hvis hun ser meg fra et vindu nå og ringer dem? Jeg er jo ikke her for å oppsøke henne, men for å komme meg fra restauranten til T-banen. Og ikke kunne jeg vite at hun eide alle disse eiendommene heller, jeg visste ikke at hun bodde her engang! Hva om hun eier hele verden? Er det brudd på besøksforbudet at jeg lever, da? Må jeg ta livet mitt for å følge loven?

Autostradaen blir tunnel igjen, borte er neonlysene. Iskrystall legger igjen rim på bakken, det er ikke noe problem å vite hvor hun har tatt veien. Kommer hun til å savne meg hvis jeg dør? Kommer besøksforbudet til å slettes? Kommer verden til å forstå hvor feil de tok?

Tunnelfølelsen gir seg, vi er nådd frem til T-banestoppet, det ligger i en utsprengt hall, veggene er kalket hvite. En bane står akkurat i ro og forsyner seg med folk. Skal jeg bli med Iskrystall uten billett og legitimasjon, eller skal jeg løpe tilbake etter vesken min? Psykologen min svever inn på T-banen, dørene lukker seg rett foran meg. Som kjent nytter det ikke å hamre på dørene når banen først har bestemt seg for at den er mettet.

Jeg vender med stive skritt tilbake til vestibylen. Saltvann striper den bare huden i ansiktet. Bar hud, det rimer på besøksforbud. Jeg ser på lang avstand at vesken min er borte. Borte, den er stjålet! Kjenner jeg dem rett, så er det vel psykiaterne som har tatt den. Nå gjemmer de den på vaktrommet til jeg slipper ut igjen.

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2020 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av:

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>